Olavsklosteret i Oslo
Olavsklosteret i Oslo ble grunnlagt i 1239, da kong Håkon Håkonsson ga dominikanerne en tomt like nord for Halvardskirken. Her sto allerede Olavskirken, som var blitt bygd noen tiår tidligere. Dette skulle bli klosterkirken i det nye anlegget, og den ble bygd om for å passe til dominikanernes spesifikasjoner. Antakelig ble de første bygningene bygget i tre, og ble etter hvert erstattet med murbygninger. På begynnelsen av 1300-tallet har antakelig hele muranlegget stått ferdig.
Klosterruinene er i dag en del av Minneparken i Oslo, sammen med Hallvardskatedralen og Korskirken.
Utforming[rediger | rediger kilde]
Dominikanerordenen hadde strenge krav til utformingen av klostrene sine. Grunnplan og rominndeling lå fast, og skulle være den samme i alle ordenens klostre. Blant annet skulle klosterkirken utgjøre nordfløyen i anlegget. Problemet var at det ikke var plass på sørsiden av Olavskirken; her er det bare noen få meter over til Halvardskirken, byens domkirke. Klosteret måtte derfor bygges nord for kirken, og dermed måtte den ligge i sørfløyen. Dette ble omgått ved at dominikanernes plankonsept ble speilvendt.
Avvikling[rediger | rediger kilde]
Ved reformasjonen ble klosteret avviklet, og steinbygningene i det gamle Oslo ble i stor grad nyttet som steinbrudd ved utbedringer av Akershus slott og festning. Bispeborgen forfalt, men deler av Olavsklosteret har tydeligvis vært bedre bygd enn vanlig, og sto nærmest intakt. På midten av 1500-tallet flyttet derfor biskopen over til østfløyen av Olavsklosteret. Her ble han boende helt opp til vår egen tid, og bispegården ble etter hvert om- og påbygd. Men tre av rommene i første etasje er bevart, og er de eneste stående bygningselementer som er igjen fra det gamle Oslo.[1]
Arkeologiske undersøkelser[rediger | rediger kilde]
I 1836 hadde Abraham Spenning hørt at det skulle finnes en underjordisk gang mellom bispegården og Halvardskirken. Han forsøkte å grave for å finne den, men fant bare svære murfundamenter. Riksarkivar Christian Lange koplet Spennings opplysninger med det man visste om Olavsklosteret, og antok ganske riktig at disse murene hadde en tilknytning til dette. Spennings graving ble fulgt opp av Nicolay Nicolaysen. Han fikk lov til å åpne en del mindre felt i bispegårdens hage, og kunne ut fra dem skissere en grunnplan for klosteret.
På begynnelsen av 1920-tallet begynte NSB arbeider med to tunneler gjennom Gamlebyen. I forkant av dette ble det organisert arkeologiske undersøkelser ledet av Gerhard Fischer. Deler av klosteret ble gravd ut og senere rekonstruert. I 1928 bekostet Oslo kommune en utgravning i klosteret, senere ble det flere mindre utgravninger fram til 1967. Først da var hele klosteret fullstendig undersøkt.
Ruinene av Olavsklosteret ble fullrestaurert i 2011, og inngår som del av Ruinparken i Gamlebyen.
Kulturminne[rediger | rediger kilde]
Olavsklosteret er et kulturminne og har nummer 22323 i Riksantikvarens kulturminnebase.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Statsbygg — historikk Arkivert 25. oktober 2007 hos Wayback Machine.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Alf Tore Hommedal: Olavsklosteret i Oslo. Eit dominikanarkloster frå høgmellomalderen. Fortidsminnesmerkeforeningens Årbok 1987 s. 129-54
- (no) «Olavsklosteret i Oslo». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Olavsklosteret Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Dominikanerklosteret i Oslo, hos Katolsk.no
