Oktav (liturgi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En oktav er i kristen liturgisk sammenheng en periode på åtte dager som følger etter en viktig festdag i kirkeåret. Navnet kommer fra latin octava dies, «den åttende dag», og viser til den siste dagen i perioden. I utgangspunktet var det bare den åttende dagen som ble spesielt markert. Det er kun i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke at oktaver formelt feires, men man kan finne spor av det også i andre kirkesamfunns kalendre. Det kirkelige navnet på nyttårsdagen (1. januar) var octava nativitatis Domini (åttendedagen for Herrens fødsel).[1]

Praksisen ble antagelig inspirert av den gammeltestamentlige skikken med å feire tabernakelfesten og dedikasjonsfesten for tempelet i åtte dager. I kristen sammenheng ble oktaver innført på Konstantin den stores tid, da man utvidet feiringene av dedikasjonene av basilikaene i Jerusalem og Tyr til åttedagersperioder.

Noe senere innførte man oktaver i forbindelse med påske, pinse og i østkirken for epifani. I det 7. århundre ble det også innført oktaver for noen viktige helgenfester, som Peter og Paulus og Laurentius.

I det 12. århundre begynte man i vestkirken å ha spesielle feiringer også på dagene mellom hovedfesten og oktavdagene. Disse ble dermed også regnet som helligdager. I løpet av middelalderen ble antallet oktaver økt kraftig, men ved reformene av breviaret under Pius V og Pius X ble de igjen redusert.

23. mars 1955 utstedte Kongregasjonen for ritene et dekret, hvorved Den katolske kirke avskaffet alle oktaver unntatt de for jul, påske og pinse. Pinseoktaven ble så avskaffet ved kalenderreformen i 1969, slik at det i dag kun gjenstår to.

I Norge ble Olsok også delvis feiret med en oktav, men denne fikk konkurranse fra en tredje Olavsfest, nemlig translasjonsdagen (= minnedagen) som ble feiret sjette dag etter Olsok, altså 3. august.[2]

I Bergens universitetsbibliotek har man et fragment av et kalendarium, omfattende deler av kalenderen for mai og juni, som ikke har latt seg datere sikkert. Man har likevel festet seg ved at en notis i kalenderen angir at man 7.mai skulle feire oktaven for St. Erchenbald, som var biskop i London fra 675 og døde 30. april 693. Siden biskop Erchenbald var helt ukjent i Norge, må kalenderfragmentet antas å ha engelsk opphav. I 1146 kom en gruppe engelske munker hit for å grunnlegge Lysekloster – et årstall som kan stemme med skrift og utstyr på fragmentet. Dessuten vet vi at dyrkelsen av St. Erchenbald tiltok i denne tiden, etter at hans grav i St. Pauls katedral ble restaurert i 1140, og 14. november 1148 ble det fastlagt en ny translasjonsdag for ham, i tillegg til dødsdagen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mattias Tveitane: «Et kalenderfragment», Bergens Tidende, 26.april 1975.
  2. ^ Mattias Tveitane: «Et kalenderfragment».
  3. ^ Mattias Tveitane: «Et kalenderfragment».