Oksygenforbindelser
Oksygenets oksidasjonstilstand er −2 for nesten alle kjent oksygenforbindelser. Oksidasjonstilstanden −1 eksisterer i et mindre antall oksygenforbindelser, som peroksider. Forbindelser med oksygen i andre oksidasjonstilstander er svært sjeldne: −1⁄2 (superoksid), −1⁄3 (ozonid), 0 (som rent oksygen, hypofluoridsyre), +1⁄2 (dioksygenyl), +1 (dioksygenfluorid) og +2 (oksygendifluorid).
Oksygen danner forbindelser med et nesten hvilket som helst annet grunnstoff, inkludert noen av de mest sjeldne: technetium (pertechnetat), promethium (promethium(III)oksid), neptunium (neptunium(IV)oksid), plutonium (Plutonium(IV)oksid), americium (americiumdioksid, curium (curium(III)oksid), berkelium (berkelium(IV)oksid, berkelium(III)oksid) og californium (californium(III)oksid, califorium(IV)oksid), og også med enkelte av de minst reaktive grunnstoffene, som xenon (xenontrioksid), gull (gull(III)oksid og platina (platinadioksid).
Oksdider[rediger | rediger kilde]
Vann (H2O) er hydrogenets oksid, og er den mest kjente oksygenforbindelen. Vannets egenskaper skyldes til dels interaksjoner mellom dets komponenter oksygen og hydrogen, med atomer i vannmolekyler i umiddelbar nærhet. Hydrogenatomer former kovalente bindinger med oksygenet i et vannmolekyl, men trekkes i tillegg (omtrent 23,3 kJ·mol−1 per hydrogenatom) til nærmeste molekyls oksygenatom.[1] Disse hydrogenbindingene holder vannmolekylene omtrent 15 prosent tettere sammen enn man skulle forvente i en tilsvarende væske ut fra van der Waalske krefter.
På grunn av oksygenets elektronegativitet, danner oksygen kjemiske bindinger med nesten alle andre fire grunnstoff ved høyere temperaturer, og oksider dannes.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ P. Maksyutenko, T. R. Rizzo og O. V. Boyarkin: «A direct measurement of the dissociation energy of water», J. Chem. Phys. 125 doi 181101 (2006) (en)