Okka

Okka (utt.: åkka) kommer fra norrønt okkr og har samme betydning som eiendomspronomenet «vår», «vårt» eller «våre» på bokmål (som f.eks. okka by, okka hus og okka ræge, henholdsvis vår by, vårt hus og våre reker), og brukes også i førsteperson flertall, «okke» (oss). Dette ordet har ingen sammenheng med lignende fra bl.a. Toten (ref. «okke som»), men er unikt for sørvestlandet. Ordet er i bruk i lokale dialekter fra sør for Håelva i Hå, og helt sør til Mandal. Ordet brukes også på Island (okka) og Færøyene (okkara) og har samme betydning og opphav som tilsvarende i Norge.

Eigersund kommune har faktisk dette ordet i sitt valgspråk; Okka by e dokka by (Vår by er deres by) for å underbygge det tidligere uoffisielle og ekskluderende valgspråket Okka by.

Siden ordet ikke forekommer i hverken bokmål eller nynorsk, er det ikke noen offisiell rettskrivning av ordet. Som et dialektord, kan man forestille seg at ordet like godt kunne vært skrevet «åkka», som «okka». Likevel er det «okka» som er den allment aksepterte skrivemåten. Gitt at ordet stammer fra norrønt okkr, er det kanskje ikke så unaturlig at ordet skrives med o, siden å tilsvarer norrønt á. Skrivemåten «okka» har også lang historisk bruk: I en «oversettelse» av Romerbrevet til Jær-dialekt fra 1698, omtales Jesus Kristus som «okka herræ» (vår herre). Også Ivar Aasen, i sin Prøver af Landsmaalet i Norge (1853), skriver «okka» med o. I hans fotnote til vendingen «hjå okke» skriver han at det betyr «hos os.» og legger til «Lyder sædvanlig “isj’okke”. I Hardanger hedder det; isjaa aako (isj’aako, el. sjaako). I det gamle Sprog: hjá (í hjá) okkr.» Man ser her i klartekst at ordet på det tidspunktet også ble brukt i Hardanger.