Oi!

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Snauskaller i London, 1981.

Oi! er en kontroversiell undersjanger av musikkformen pønkrock som har sitt opphav i Storbritannia på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet.[1] Musikken, dens kulturelle identitet og dens tilknyttede subkultur hadde det mål føre sammen britiske pønkere, snauskaller og arbeiderklasseungdommer.[2][3][4]

Oi!-bevegelsen var delvis en reaksjon på mottagelsen som mange av de som deltok på rockescenen i den tidlige pønken, karakterisert av Steve Kent, gitarist i The Business, som «trendy universitetsfolk som brukte lange ord, forsøkte å være kunstnerisk og mistet grepet.» [5] André Schlesinger, sanger i The Press, mente at «Oi! deler mange likheter med folkemusikken, foruten dens enkle musikalske struktur; gammeldags i en del tilfeller, rå i andre, dessuten brutalt ærlig, forteller den vanligvis en historie basert på sannhet.»[6] Men som en form for britisk pønk assosiert med snauskaller har Oi! ofte blitt avvist som rasistisk og knyttet opp til fascisme. En slik forståelse kan være en forenkling og overser de mer komplekse politiske strømningene innenfor Oi! og ulike ungdomskulturelle uttrykk som roterte rundt begrepet «pønk» på denne tiden.[4]

For journalisten, forfatteren og aktivisten Garry Bushell,[7] som kom opp med begrepet «Oi!» på slutten av 1980-tallet som tittelen på en samleplate som hadde til mål å forstå pønk som en form for «arbeiderklasseprotest», består Oi! av «en løs allianse av flyktige, ungdommelig talent, snauskaller, uvørne, hooliganer, rebeller med eller uten en sak, forent av deres klassebakgrunn, deres ånd, deres ærlighet og deres kjærlighet til rasende rock‘n’roll’».[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Oi! ble anerkjent som en musikksjanger på slutten av 1970-tallet, og oppsto som en reaksjon på kommersialiseringen av pønkrocken. Den forente lyden fra tidlige pønkeband som Sex Pistols, the Ramones, The Clash, og The Jam med innflytelse fra britiske rockband fra 1960-tallet som Small Faces og The Who. Den kan beskrives som aggressiv, dansbar rock med allsang i refrengene. Musikken, som hadde også røtter i glamrocken som Slade og Sweet, startet mer som pubrock med tekster alle sang med på, akkurat slik man gjorde på fotballkamper, og på 1980-tallet beveget den seg også mot heavy metal. Selv om Oi! har blitt forstått som hovedsakelig en sjanger dominert av snauskaller, var de første Oi!-gruppene bestående av pønkere og folk som ikke passet inn i båsen av verken snauskaller eller pønkere.

Første generasjon av Oi!-band, slike som Sham 69 og Cock Sparrer, var aktive i flere år før begrepet «Oi!» ble benyttet retrospektivt for å beskrive deres musikkstil. I 1980 ga Garry Bushell, da musikkjournalist i avisen Sounds, betegnelsen ved å ta navnet fra forvanskningen «Oi!» som Stinky Turner fra Cockney Rejects benyttet for å introdusere gruppas sanger.[8][9] Det er et gammelt britisk uttrykk i betydningen «hei!» eller «hallo!». I tillegg til Cockney Rejects var det andre grupper som ble karakterisert som Oi!-band: Angelic Upstarts, The 4-Skins, The Business, Anti-Establishment, Blitz, The Blood, og Combat 84.[10]

Den rådende ideologien til den opprinnelige Oi!-bevegelsen var en grov utgave av arbeiderklasse-opprør. De tekstmessige temaene i sangene handlet om arbeidsløshet, arbeideres rettigheter, trakasserier og overgrep fra politiet og andre autoriteter, og undertrykkelse av myndighetene.[5] Sangene var også preget av mindre politiske uttrykk som gatevold, fotball, sex og alkohol.

En del tilhengere av Oi!-bevegelsen var involvert inn nynazistiske og rasistiske organisasjoner som National Front (NF) og British Movement (BM), noe som har fått en del kritikere til avvise Oi! som en rasistisk bevegelse.[5] Imidlertid var det ingen av de første bandene som var assosiert med den første Oi!-scenen som fremmet verken rasisme eller nynazisme. En del grupper som Angelic Upstarts, The Business, The Burial og The Oppressed var tvert imot assosiert med venstreorientert politikk og antirasisme, og en del andre var lite aktive eller interessert i politikk.[11][4][12]

Den nynazistiske snauskalle-bevegelsen har utviklet sin egen musikksjanger som de kaller «Rock mot kommunisme» (RAC), og som har musikalske og estetiske likheter med Oi!,[13] men som ikke er tilknyttet Oi!. Forskeren Timothy S. Brown har skrevet at Oi! «spilte en viktig symbolsk rolle i politiseringen av snauskallekulturen. Ved å gi, for første gang, et musikalsk fokus til identiteten til snauskallene som «hvite» — som hadde ingenting å gjøre med tilstedeværelsen av vestindiske immigranter og liten opplagt forbindelse med svarte musikalske røtter — ga Oi! et musikalsk fokus for nye visjoner for identiteten til snauskallene [og] en inngang for en ny type høyreorientert rockemusikk.»[14] Nevnte Garry Bushell har slått fast at den nynazistiske «white power»-musikken var «helt fjernt fra oss. Vi hadde ingenting til felles, annet enn en felles misnøye for hverandre.» [12]

Den generelle medieverden økte sin krav på at Oi! var knyttet til nynazisme og rasisme etter en Oi!-konsert i Hambrough Tavern i Southall den 4. juli 1981 som endte med fem timer med opptøyer, 120 mennesker som ble skadet og konserthallen som ble brent ned.[15][16][17] Før konserten hadde en del av publikum dratt rundt i området og skriblet nynazistiske slagord og trakassert asiatiske beboere i området.[5][15] Reaksjonen til de lokale asiatiske ungdommene var å kaste flasker med brennende bensin og andre objekter på konsertlokalet i den tro at konserten (med band som The Business, The 4-Skins og The Last Resort) var en nynazistisk sammenkomst.[4] I virkeligheten var ingen av bandene nynazistiske, og publikumet på rundt 500 var svært blandet, fra venstreorienterte til svarte, fra pønkere til ungdom uten særskilt tilknytning.[18]

I kjølvannet av opptøyene var det mange Oi!-grupper som fordømte rasisme og fascisme. Disse meldingene ble kynisk mottatt fra mange grunnet et samlealbum som ble utgitt i mai 1981. Dets tittel var Strength Thru Oi! som i seg selv var et ordspill på et nazistisk slagord Kraft durch Freude. I tillegg viste omslaget Nicky Crane, en nazistisk snauskalle-aktivist som satt i fengsel med en dom på fire år for rasistisk vold, vist mens han knytter nevene truende og sparker med store støvler. Crane kom senere til å ta avstand fra sin nazistiske fortid etter å ha avslørt at han var homofil.[19] Bushell, som hadde satt sammen albumets utvalg av grupper og sanger, insisterte på at tittelen var en vitsThe Skids’ album Strength Through Joy og at han ikke var oppmerksom på konnotasjonene til Nazi-Tyskland.[11] Han nektet også for å kjenne til identiteten til snauskallen på albumets omslag inntil det ble avslørt av avisen Daily Mail to måneder etter utgivelsen.[11] Bushell, som var sosialist, merket seg ironien i å bli stemplet som en høyreekstremist av en avis som i sin tid «støttet Oswald Mosleys svartskjorter, Mussolinis invasjon av Abyssinia, og pasifiseringspolitikken med Hitler helt opp til utbruddet av den andre verdenskrig.»[11]

Etter at Oi!-bevegelsen tapte sin drivkraft i Storbritannia, spredte den seg til en viss grad til deler av Europa, til Nord-Amerika, og Asia. Særlig i USA speilte Oi!-fenomenet hardcore pønken tidlig på 1980-tallet med Oi!-påvirkede band som Agnostic Front, Iron Cross, og Anti Heros. Senere amerikanske grupper som Rancid og Dropkick Murphys har kreditert Oi! som en kilde for inspirasjon.[12] På midten av 1990-tallet var det en fornyet interesse for Oi!-musikken i Storbritannia, noe som førte til at eldre grupper fikk mer anerkjennelse. På 2000-tallet har mange av de første britiske bandene kommet sammen igjen og opptrådt og til dels spilt inn plater.

Kjente Oi!-band[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dalton, Stephen: «Revolution Rock», Vox, juni 1993
  2. ^ Bushell, Garry (24. januar 1981): «Oi! – The Debate» i: Sounds, s. 30–31.
  3. ^ Bushell, Garry (1981): Dance Craze, London.
  4. ^ a b c d e Worley, Matthew (2013): «Oi! Oi! Oi!: Class, Locality, and British Punk», Oxford Journals, 10.1093/tcbh/hwt001
  5. ^ a b c d Robb, John (2006): Punk Rock: An Oral History, London: Elbury Press. ISBN 0-09-190511-7.
  6. ^ Glasper, Ian (2004): Burning Britain, London: Cherry Red, s. 282.
  7. ^ «Garry Bushell», Rock’s Backpages Library
  8. ^ «Cockney Rejects: History and Pictures / Oi Music / Punk Rock». Punkmodpop.free.fr.
  9. ^ Bushell, Garry (2010): Hoolies: True Stories of Britain’s Biggest Street Battles, London, s. 156.
  10. ^ Marshall, George (1991): Spirit of '69: A Skinhead Bible, Dunoon, Scotland: S.T. Publishing. ISBN 1-898927-10-3.
  11. ^ a b c d Bushell, Garry: «Oi!—The Truth». Garry-bushell.co.uk. Arkivert fra originalen den 31. juli 2008
  12. ^ a b c Petridis, Alexis (18. mars 2010): «Misunderstood or hateful? Oi!'s rise and fall», The Guardian
  13. ^ Barberis, Peter; McHugh, John; & Tyldesley, Mike (2000): Encyclopedia of British and Irish Political Organizations, London and New York: Continuum International Publishing Group, ISBN 0-8264-5814-9. s. 175
  14. ^ Brown, Timothy S. (Høsten 2004): «Subcultures, Pop Music and Politics: Skinheads and 'Nazi Rock' in England and Germany» i: Journal of Social History.
  15. ^ a b «Race Riot Strikes London». Associated Press. 5. juli 1981.
  16. ^ Marshall, George (1991): Spirit of '69: A Skinhead Bible, Dunoon, Scotland: S.T. Publishing, ISBN 1-898927-10-3. s. 106, 110
  17. ^ Renton, D. (2006): When We Touched the Sky: The Anti-Nazi League, 1977–81, London, s. 136–155.
  18. ^ Marshall, George (1991): Spirit of '69: A Skinhead Bible, Dunoon, Scotland: S.T. Publishing. ISBN 1-898927-10-3. s. 107–108
  19. ^ «Nicky Crane: The secret double life of a gay neo-Nazi», BBC

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]