Odet de Coligny
| Odet de Coligny | |||
|---|---|---|---|
,_as_cardinal_of_Ch%C3%A2tillon.jpg) | |||
| Født | 10. juli 1517[1] Châtillon-Coligny (Orléanais, Kongeriket Frankrike) | ||
| Død | 14. feb. 1571 (53 år) Canterbury (Kongeriket England)[2] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Far | Gaspard I de Coligny | ||
| Mor | Louise de Montmorency | ||
| Søsken | Gaspard de Coligny[3] François de Coligny[4] Madeleine de Mailly (halvsøster på mors side) Louise de Mailly (halvsøster på mors side) Jean de Mailly (halvbror på mors side) | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Canterburykatedralen | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Odet de Coligny de Châtillon (født 10. juli 1517 i Châtillon-sur-Loing i Frankrike, død 13. april 1571 i Canterbury i England) var en fransk prelat og hugenottleder. Han var før sin overgang til kalvinismen en av den katolske kirkes kardinaler.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Odet de Coligny var sdønn av maréchal de France Gaspard I de Coligny, seigneur de Châtillon; hans bror var den senere admiral Gaspard II de Coligny.
Allerede som 13-åring ble han i 1530 utnevnt til prior i Saint-Stephan (i Beaune), og fire år etter ble han kannik i Paris.[trenger referanse]
Erkebiskop, kardinal[rediger | rediger kilde]
Senere kom han ved simoni gjort til erkebiskop av Toulouse. Paven utnevnt ham til kardinal i mars 1533, og han ble kreert til det ved konsistoriet den 7. november 1533. Han var da 16 år.[5] Det påfølgende år ble Coligny dessurten utnevnt til biskop av Beauvais.
Kalvinist (hugenott)[rediger | rediger kilde]
I 1563 ble han erklært heretisk av Pius III etter at det var blitt klart at han i 1561 var blitt kalvinist, og samtidig fratatt kardinalsverdigheten.[5] Ekskommunikasjonen trådte i kraft 31. mars 1563. Det franske parlement fratok ham samtidig alle politiske embeder og verv.[trenger referanse]
Odet de Coligny hadde da i lengre tid sympatisert med hugenottene, men nå opptrådte han offentlig for deres sak og ble en av deres anførere. Han giftet i desember 1564 seg offentlig i Montataire, ikledt kardinalsdrakt, for den hugenottiske pastor Pierre Malet, uten katolske sakramenter med sin elskerinne Elisabeth de Kanteville ( som ble kalt Mme. la Cardinale).
Han kjempet ved Saint-Denis under religionskrigene. I 1568 flyktet Coligny med noen av sine tilhengerer til England. Ved det engelske hoff ivret han for sine ideer og gjorde seg forhåpninger om finansiell større fra dronning Elisabeth I.[trenger referanse] I mellomtiden var Coligny blitt erklært som høyforræder av Parlementet i Paris.[trenger referanse] Odet de Coligny forble dermed i sitt engelske eksil, hvor han i samforstand med den franske kong Karl IX tok seg av forskjellige hammelige oppdrag.[trenger referanse] For hertugen av Anjou bad Coligny blant annet om dronningens hånd.
Han ville så til slutt vende tilbake til fedrelandet, men ble forgiftet i Canterbury, sannsynligvis av sin kammertjener.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 10031774X, besøkt 13. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q24444402[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q24444403[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Miranda, Salvador. «The Cardinals of the Holy Roman Church - Biographical Dictionary - Consistory of Friday November 7, 1533». The Cardinals of the Holy Roman Church. Besøkt 10. juni 2017.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ernest G. Atkinson: « The Cardinal of Châtillon in England, 1568-1571 », i Proceedings of the Huguenot Society of London, III, 1888-1891, p. 172-285.
- Merlin Thomas: « Odet de Châtillon et la prétendue disgrâce de Jean du Bellay en 1549 », i François Rabelais, Genève, Droz, 1953, p. 253-262.
- Marguerite Christol: « Odet de Coligny, cardinal de Châtillon », i Bulletin de la Société de l'Histoire du Protestantisme français, CVII, 1961, p. 1-12.
- Nicolas Breton: « Le "sfumato-confessionnel" du cardinal de Châtillon en 1560-1561 : une relecture du parcours politique, intellectuel et spirituel d'Odet de Coligny », i Bulletin de la Société de l'Histoire du Protestantisme Français, CLX, 2014, p. 565-587.