Odelsrett

Odelsrett er den rett som den nærmest ættede person til eieren av en gård har til å overta eiendomsretten til gården. Gården må ha en viss størrelse, og ha vært i familiens eie sammenhengende de siste 20 årene. Dersom den best odelsberettigede er barn av eieren, har han også åsetesrett, og han kan da overta eiendommen på dødsboskifte til åsetestakst. Dersom beste odelsberettigede ikke er barn av eieren, skal han overta den til odelstakst.

Eiendom som tilfredsstiller kravene blir kalt odlingsjord. Den som eier odlingsjord når odelshevdstiden går ut, blir kalt for odler. Eiendom som det hviler odel på, blir kalt for odelsjord.

Odelsretten er en særnorsk rett som ikke finnes tilsvarende i andre vestlige land. Danmark hadde en lignende rett som man startet avvikling av på slutten av 1600-tallet og endelig avskaffet i 1926. Elementer av odelsrett, integrert i arvelovgivningen, eksisterer fortsatt (per 2006) på Island og Færøyene og i Østerrike, Sveits og Tyskland. På Shetland og Orknøyene er det kjent som udal law.

Odelsretten er befestet i Grunnlovens § 117: «Odels- og åsetesretten må ikke oppheves.»

Reglene om odelsrett finnes i «LOV 1974-06-28 nr 58: Lov om odelsretten og åsetesretten». Loven er endret på en rekke punkter i 2009. Enkelte av reglene er til dels innfløkte og gjenstand for tolkning.

Vilkår for odelsrett

Eiendommen må ha vært i familiens eie sammenhengende i minst 20 år. Videre må eiendommen ha mer enn 35 dekar fulldyrket og/eller overflatedyrket jord eller mer enn 500 dekar produktivt skogareal. Videre er det et vilkår for odelsrett at enten ens foreldre, besteforeldre eller søsken av foreldre har eid eiendommen med odelsrett.

Odelsrekkefølge

Odelsretten følger i første omgang arverekkefølgen i rett nedadstigende linje etter alder. Det vil si at eldste barn etter eieren har førsteretten, deretter hans barn og barnebarn. Eierens nest eldste barn kommer deretter, så hans barn og deretter eierens barn nr. 3 osv. Adopterte barn trer inn i arverekkefølgen fra adopsjonstidspunktet. Odelsrett som et barn som blir adoptert har i sin egen slekt, faller bort ved adopsjonen.

Dersom ingen av arvelaterens barn eller hans etterfølgere vil benytte odelsretten, eller dersom arvelateren ikke har barn, er det arvelaterens søsken og deres etterfølgere som har odelsrett.

Odelsrekkefølge (Skjematisk eksempel)

Odelsløsing

Dersom en som eier en odelseiendom har solgt eiendommen til en person som ikke har odelrett eller som ikke har best odelsrett kan en person med (bedre) odelsrett, kreve «odelsløsning» til odelstakst. Odelsløsning må kreves innen seks måneder fra hjemmelsovergangen på eiendommen er tinglyst.

For odelsløsning gjelder reglene i odelsloven kap. XIV.

Den som vil løse en eiendom på odel, må ta ut stevning mot eieren ved tingretten i den rettskrets der eiendommen ligger. Det skal ikke være megling i forliksrådet (§ 60).

Bo- og driveplikt

Den som overtar en eiendom på odel, har bo- og driveplikt på eiendommen. Denne plikten kom i forbindelse med loven som trådte i kraft fra 1. januar 1975.

Mislighold av bo- og driveplikt

Dersom bo- og driveplikt ikke overholdes, kan andre odelsrettshavere kreve eiendommen løst på odel etter reglene om odelsløsning. Har eieren fått eiendommen ved odelsløsning, kan også saksøkte i løsningssaken kreve eiendommen tilbake, når vilkåret om bo- og driveplikt ikke blir oppfylt.

Boplikten anses overholdt dersom eieren iflg. folkeregisteret er bosatt i kommunen.

Historie

Odelretten har lang tradisjon i Norge. I skaldekvad fra vikingtiden er denne retten nevnt. Etter Gulatingsloven fikk slekten odelsrett til jord etter seks generasjoner, mens Frostatingsloven satte grensen ved fire generasjoner. Magnus Lagabøte innførte bestemmelse om odelsrett ble ervervet for jord som hadde vært i familiens eie i 60 år.

I Christian IV's lovbok fra 1604 handler hele bok V (12 kapitler) om odelsrett.

I Christian V's lovbok fra 15. april 1687 omhandler tredje bok, kapitel 13, denne retten:

«Odelsmand og Jorddrot er næst til at besidde den Jord hand ejer, eller have Lod til, heller end nogen Fremmet, og bruge af Gaardens Tilliggelse; Dog saa, om hand ejer i det ringeste halv Parten og raader for halv Bygselen, og er selv Boeslidsmand, eller huusvild, saa det ikke sker en anden til Fortrængsel, men at hand selv vil boe herpaa, og kand sande det med sin Æed; Og skal hand da tilsige sin Lejlænding for Jul, og minde hannem fra sig, og igjengive ham sin Fæste, eller første Tage og betale hannem hvis Aabod hand haver giort paa Gaarden videre, end hannem var ved Loven paalagt. Ville de andre Odelsmænd, eller Medejere, ikke leje bemældte deris Medejer deris Part, da skal hand for Fardag byde dem slig Leje, som andre ville give deraf; Dog saa, at mand skielligen kand kiende, at de andres Bud er ikke Avindsbud.»

Denne lovregel gjaldt fram til «Lov om odelsretten og åsetesretten» av 26. juni 1821. Denne loven ble igjen erstattet av lov av 28. juni 1974, der kvinner og menn som var født etter 1. januar 1965 ble likestilt som odelsberettigede, og der odelsretten ble begrenset til å gjelde til og med barn av søsken (nevøer og nieser). Ved denne lovendringen ble det også innført krav om boplikt ved eiendomsoverdragelsen. Kravet om boplikt førte til at det i løpet av november og desember 1974 var det mere enn åtte ganger så mange hjemmelsoverganger for gårdsbruk som vanlig.

Ved lovendring av 4. mai 2001 ble det satt nye grenser for arealstørrelse for odlingsjord. Da ble også fristen for å kreve odelsløsning satt ned fra to til ett år. Begge disse bestemmelser ble ytterligere endret i 2009. I 2009 ble dessuten begge kjønn likestilt uavhengig av fødselsår, slik at uansett om man er født før eller etter 1965, er kvinner og menn likestilt i odelsrekkefølgen.^{[trenger referanse]}

Kritikk av odelsretten

Odelsretten har medvirket til å holde eiendommer på landet i samme families eie, men har også medvirket til mange familiefeider gjennom tidene. Regelen om boplikt, som ble innført i 1975, har også ført til alvorlige problemer for mange. I de siste årene har det vært sterke røster for å oppheve odelsretten. Blant annet gjorde tidligere landbruksminister Lars Sponheim det klart at han ville vurdere en opphevelse av odelsloven. En oppheving av odelsretten vil kreve en endring av grunnloven, og således kreve 2/3 flertall i Stortinget for å bli vedtatt.

Eksterne lenker

• Lov om odels- og åsetesrett av 28. juni 1974, Lovdata.
• En gjennomgang av odelsloven, konsesjonsloven og jordloven og endringer i nyere tid, Bygdeforskning.