Oberon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Krangelen til Oberon og Titania (1846), maleri ved Joseph Noel Paton.

Oberon, også tidvis stavet Auberon, er en legendarisk konge av feene i middelalderen og renessansens litteratur. Han er best kjent som en figur i William Shakespeares skuespill En midtsommernattsdrøm (A Midsummer-Night's Dream), skrevet i tiden 1595–1596. Her er Oberon gemal til Titania, dronning av feene.[1]

Merovingsk legende[rediger | rediger kilde]

Oberons status som en konge av alvene kommer fra den mytologiske figuren Alberich (navnet betyr «alvekongen», fra gammelhøytysk alb-=alv, -rîh-=rex), en trollmann i merovingernes legendariske slektshistorie. I legenden er han i den andre verden «bror» av Merowech, hvis navn er eponymt med merovingene. Alberich vinner for sin eldste sønn Walbert hånden til en prinsesse fra Konstantinopel. I Nibelungenlied, et dikt fra Burgund som ble skrevet på slutten av 1100-tallet, vokter Alberich skatten til nivlungene, men ble overmannet Siegfried.

Alternativt kan han være en referanse til Yngvefrøy, som tradisjonelt er alvenes konge germansk mytologi.[2]

Fransk heroisk sang[rediger | rediger kilde]

Oberon og kvinnen i innsjøen, maleri ved Joseph Noel Paton, 1888

Navnet Oberon fikk sin litterære begynnelse på første halvdel av 1200-tallet med feen Oberon som hjalp helten i en chanson de geste («sang om heltedåd») kalt Les Prouesses et faitz du noble Huon de Bordeaux. Da Huon, sønn av Seguin, greve av Bordeaux, reiste gjennom skogen hvor Oberon levde, ble han advart mot denne av en eneboer. Da Huon møtte Oberon, var han bundet av høflighet til å svare på feens hilsen og fikk således hans støtte i søken: Etter å ha drept Charlot, keiserens sønn, i selvforsvar, må Huon besøke hoffet til emiren av Babylon og utføre ulike bedrifter for å vinne tilgivelse. Kun med Oberons hjelp lykkes han.

Oberon er i denne sangen liten av vekst, men svært tiltalende av utseende. Han forklarer at ved hans dåp hadde han blitt forbannet av en fornærmet fe og slik hadde han blitt liten av vekst. Deretter hadde feen angret seg og kompensert ham med stor skjønnhet. Det er eksempel et motiv i folkeminnet om den onde gudmor av en fe. Ettersom Alberich opptrer som en dverg i Nibelungenlied er dverghøyden således forklart.[3]

Den virkelige og historisk faktiske Seguin var grev av Bordeaux under kong Ludvig den fromme i 839, og døde i kamp mot normannerne i 845. Karl Barnet, en sønn av Karl den skallede, døde i 866 av skader som ble påført ham av en viss Aubouin i omstendigheter og et bakhold tilsvarende til fortellingens Charlot. Oberon opptrer i en fransk hoff-fantasi fra 1200-tallet som er basert på en strimmel av fakta fra 800-tallet. Han er gitt en del keltiske attributter, så som en magisk kopp (tilsvarende til den hellige gral) som alltid er full for den rettskafne: «Den magiske koppen tilbød deres kveldsmåltid; for slik var dens fortreffelighet at den tilbød ikke bare vin, men mer solid kost når det var ønsket», i henhold til Thomas Bulfinch. I denne fortellingen er det også sagt at han er sønn av ingen ringere enn kong Arthurs onde halvsøster Morgan le Fay og keiser Julius Cæsar.

Et manuskript med romansen i byen Torino inneholder en prolog av fortellingen om Huon de Bordeaux i form av en adskilt romanse om Auberon og fire fortsettelser, og det finnes også senere franske versjoner.

Shakespeare så eller hørte om den franske heroiske sangen gjennom en oversettelse av John Bourchier, den andre baron Berners, fra rundt 1540, kalt Huon of Burdeuxe. I Philip Henslowes dagbok er det et notat om en oppføring av et skuespill kalt Hewen of Burdocize den 28. desember 1593.

En midtsommernattsdrøm[rediger | rediger kilde]

Oberon er i William Shakespeares En midtsommernattsdrøm kongen av feene og i strid med sin hustru Titania, dronning av feene. De krangler om en baby som Oberon ønsker å oppdra som sin tjener. Titania ønsker å beholde barnet ettersom han er født av Titanias venn som har dødd, og hun ønsker å oppdra barnet på vegne av sin venn. Ettersom både Oberon og Titania er mektige feer blir været påvirket av deres strid.

Rasende over at Titania ikke vil gi ham barnet tar Oberon saften fra en magisk blomst og gnir det på øynene hennes mens hun sover. Effekten av saften får Titania til bli forelsket i det første hun ser. Titania våkner opp og oppdager at hun er vilt forelsket med Nick Bottom, en vever som blitt gitt hodet til et esel av Puck, en engelsk mytologisk fe eller ondskapsfull naturånd. I mellomtiden har to par med mennesker kom til skogen: Hermia og Lysander er forfulgt av Demetrius, som også elsker Hermia, og Helena, som elsker Demetrius.

Oberon sender Puck av sted for å legge noe av saften i Demetrius' øyne, slik at han blir forelsket i Helena, etter at han har vært vitne til at han har avvist henne. Da Puck legger kjærlighetsmiddelet i Lysanders øyne ved en feiltagelse og deretter på Demetrius, oppdager Helena at hun er elsket av to menn, og forvirringen bryter løs. Etter at Puck har rettet opp det han har gjort, og Demetrius oppdager at han egentlig elsker Helena tross alt, ser Oberon på Titana og hennes elsker Bottom og føler anger over hva han har gjort. Han endrer trolldommen, og når Titania våkner opp, blir de to forent.

Oberons hoffnarr og nestkommanderende, Puck, er et mektig overnaturlig vesen, og 1500-tallets engelske teaterpublikum ville ha gjenkjent ham som en vanlig husånd som ofte var assosiert med reisende. Han er en påminnelse om at ikke alle i feverden er gode eller sjenerøse. I motsetningen til Oberon, som oppriktig forsøkte å skape menneskelig lykke, synes Puck likegyldig til menneskelig lidelse.[4]

Andre historiske referanser[rediger | rediger kilde]

Oberon, månen til planeten Uranus.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rose, Carol (1996): «M» (Paperback). Spirits, Fairies, Leprechauns and Goblins. Norton. ss. 207. ISBN 0-393-31792-7.
  2. ^ Munson's Mead Hall – Freyr
  3. ^ Briggs, Katharine: An Encyclopedia of Fairies, Hobgoblins, Brownies, Boogies, and Other Supernatural Creatures, «Huon de Bordeaux», ISBN 0-394-73467-X. ss. 227.
  4. ^ Character Analysis: Puck
  5. ^ Peter Branscombe, W. A. Mozart: Die Zauberflöte, Cambridge University Press, 1991, s. 28

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]