Nynorskland
Nynorskland er en uformell betegnelse på et ikke strengt avgrenset geografisk område i Norge hvor nynorsken har sin utbredelse. I grov forstand er Nynorskland sammenfallende med de fire vestlandsfylkene, men denne avgrensningen ekskluderer viktige nynorskregioner utenom Vestlandet, og inkluderer byene på Vestlandet som alltid har vært bokmålsbastioner og andre mer landlige distrikt hvor bokmålet i nyere tid har fått en sterk posisjon.
Definisjon[rediger | rediger kilde]
Nynorskland kjennetegnes ved at et flertall av innbyggere har nynorsk som sitt foretrukne skriftspråk og at målformen er den mest benyttede i samfunnslivet. De klareste merkene på Nynorskland er at kommuner og fylke har nynorsk som offisielt tjenestemål, og at nynorsk er undervisningsspråk i skoleverket. Andre sterke indikatorer er at offentlige institusjoner henvender seg til publikum på nynorsk, stedlige aviser redigeres på nynorsk og at butikker og annen servicenæring har skilting og annonsering på nynorsk. Men selv i nynorskland har ikke nødvendigvis næringslivet generelt nynorsk som forretningsspråk, men som en følge av øket bevissthet i deler av Nynorskland er det en stigende bruk av nynorsk også her.
De trevestlandsfylkene har alle nynorsk som tjenestemål, og i de to nordligste av disse har også et flertall av kommunene nynorsk som tjenestemål. I Rogaland har riktignok kun 12 av 27 kommuner nynorsk, men ettersom også 12 er nøytrale og bare tre har bokmål, er nynorsk "flertallsform" og derved tjenestemål i fylkeskommunen. Offentlige institusjoner er pålagt å følge flertallsformen i sitt geografiske nedslagsfelt, hvilket betyr at f.eks. Haukeland universitetssjukehus må bruke nynorsk, selv om det fysisk ligger i en by med stor bokmålsdominans.
Utenfor Vestlandet regnes regioner som Indre Agder, Aust-Telemark, Øvre Hallingdal, Valdres og Nord-Gudbrandsdal til Nynorskland, mens de større byene og omland på Vestlandet er å regne som bokmålseksklaver i Nynorskland.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Nynorskland er ikke erklært opprettet og har ingen formelle grenser, og har variert veldig i utbredelse. Opprinnelsen kan sies å ha ligget latent i store deler av Bygde-Norge og ble vekket til live av Ivar Aasen og andre forkjempere for et eget norsk språk fra midten av 1800-tallet.
De aller første bygdelagene som søkte tilslutning til Nynorskland lå på Sunnmøre og i Setesdal, og fra den spede begynnelse på slutten av 1800-tallet gikk bygdelag etter bygdelag inn i Nynorskland til det nådde sin største utbredelse omkring annen verdenskrig. Da omfattet Nynorskland hele Vestlandet, store deler av Agder, de indre bygder i Hedmark og Buskerud, i tillegg til vesentlige deler av Oppland, Telemark, Trøndelag, Nordland og Troms. Det var kun flatbygdene på indre Østlandet, fylkene rundt Oslofjorden, Telemarks- og Sørlandskysten til Lista, byene på Vestlandet og deler av Trøndelag og Nord-Norge som ikke ble innlemmet i Nynorskland.
Det var muligens en mer alvorlig invasjon av Norge som satte en definitivt stopper for den kraftige ekspansjonen til Nynorskland, eller så var det ikke lenger nok kraft hos forkjemperne. Etter krigen kom følgelig en kraftig tilbakegang i Nynorskland sitt område. På få tiår gikk Troms, Nordland og Trøndelag tapt, og Hedmark likeså. Noe senere har tilbakegangen gått i Oppland, Telemark, på Agder og Vestlandet, men også her opplever Nynorskland en gradvis minkning. Tilsynelatende ubønnhørlig brer bokmålet seg sakte, men sikkert inn i det som har vært Nynorskland i nærmere hundre år.