Northrop X-4

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Northrop X-4 «Bantam»
Northrop X-4 «Bantam»
Informasjon
Rolle Eksperimentfly
Produsent Northrop Aircraft Corporation
Første flyvning 16. desember 1948
Utfaset 29. september 1953
Status Bevart
Brukes av USAF og NACA
Antall produsert 2

Northrop X-4 «Bantam» var et jetdrevet amerikansk eksperimentfly bygd av Northrop Aircraft Corporation på oppdrag fra hærens flyvåpen i USA USAAF og NACA (forløperen til NASA). Det var aktivt i perioden 1948 til 1953 og gjennomførte totalt 102 flyvninger. 2 eksemplarer ble bestilt og levert.

Historie[rediger | rediger kilde]

Northrop X-4 «Bantam»

Hærens flyvåpen i USA (USAAF) signerte 11. juni 1946 en kontrakt med Northrop Aircraft Coropration om å bygge to X-4. Northrop ble valgt siden de hadde erfaring med å konstruere haleløse fly som N9M, XB-35 og YB-49.

Det første X-4-flyet med serienummer 46-676, ble levert til Muroc Air Force Base (nåværende NASA Dryden Flight Research Center), California i november 1948. Etter en del tester på bakken ble jomfruturen gjennomført 16. desember 1948 med Northrops testpilot Charles Tucker ved spakene. Oversvømmelse av landingsstripen like etter, forhindret flere testflyvninger før april 1949. Den første X-4 hadde mange mekaniske problemer, og gjennomførte bare 10 flyvninger. Det andre X-4 med serienummer 46-677 ble levert under en pause i testflyvningene, og viste seg å være langt mer pålitelig enn det første. Det fløy første gang 7. juni 1949 og gjennomførte 20 testflyvninger før overlevering til USAAF og NACA 17. februar 1950. Det første X-4-flyet fløy aldri igjen, men fungerte som reservedelsfly til det andre X-4.

X-4 gjennomførte alle testflyvningene uten alvorlige uhell, og begge flyene er bevart. Det første står utstilt på Edwards Air Force Base i California, og det andre ved National Museum of the United States Air Force i Dayton, Ohio.

Formål[rediger | rediger kilde]

Hensikten med X-4-programmet var å undersøke karakteristikkene ved flyvning med semi-haleløse fly i transsoniske hastigheter (omkring Mach 0,85). To haleløse fly var allerede bygd: det tyske rakett-drevne Messerschmitt Me 163 «Komet» som var operativt under andre verdenskrig, og det britiske de Havilland DH 108 «Swallow» som var bygd like etter krigen.

Flyvningene avdekket store stabilitetsproblemer når det nådde Mach 0,88. Forsøk med å øke tykkelsen på flaps bedret stabiliteten noe, men ved Mach 0,92 var problemene tilbake. Testprogrammet til USAF/NACA ble avsluttet etter den 102. flyvningen 29. september 1953. Testresultatene viste at et fly uten horisontale halevinger var uegnet for flyvning i transsoniske hastigheter med datidens teknologi.

Design[rediger | rediger kilde]

X-4 var et meget kompakt fly, bare såvidt stort nok til å få plass til de to J30 jetmotorene, én pilot, instrumenter og drivstoff til 45 minutters flyvning. Nesten alt vedlikeholdsarbeid kunne utføres uten bruk av trapp, og en person stående på bakken kunne lett se inn i flyets cockpit. For å styre flyet uten horisontale halevinger ble det brukt såkalte elevons som kombinerte høyderor og balanseror. X-4 hadde delte flaps som også fungerte som luftbremse.

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

X-4 diagram.png

Dimensjoner:

  • Mannskap: 1
  • Lengde: 7,1 m
  • Vingespenn: 8,2 m
  • Høyde: 4,5 m
  • Vekt (tom): 2 540 kg
  • Maks startvekt: 3 550 kg

Ytelse

  • Motorer: 2 stk Westinghouse J30 turbojet, 7,1 kN hver
  • Toppfart: 1 035 km/t
  • Rekkevidde: km
  • Maks flyhøyde: 13 400 m (44 000 fot)

Kilder[rediger | rediger kilde]