Norsk språkhistorie (19. århundre)

Norsk språkhistorie i det 19. århundre

Unionsoppløsningen

Etter oppløsningen av fellesskapet med Danmark i 1814 var skriftspråket dansk, selv om bønder og fiskere utgjorde omtrent 90 % av befolkningen og snakket ulike norske dialekter. Folk flest må ha opplevd stor avstand mellom hvordan de snakket og hvordan de skrev, men overklassen og embetsmennene snakket enten dansk eller i varierende grad etter (det danske) skriftspråket. Striden kom da til å stå mellom dem som fortsatt ville ha dansk, dem som ville fornorske dansken og dem som ville skape et helt nytt skriftspråk. Det viste seg etter hvert at de som ville beholde dansken som skriftspråk hadde en tapt sak, og det utkrystalliserte seg to veier:

• Nyskapingslinjen; bråhastens gate.
• Fornorskingslinjen eller utviklingslinjen; gradvishetens vei.

Nyskapingslinjen: Ivar Aasen

Ivar Aasen

Bondesønnen Ivar Aasen fra Sunnmøre skapte et nytt skriftspråk bygd på dialektene. Han ville at landsmålet skulle være skriftspråket for dem som bodde på landet og for landet Norge. Mange vil hevde at Ivar Aasen er den enkeltpersonen som har betydd mest for norsk språkutvikling.

Vi kan si at Aasens program var tredelt:

1. En nasjonalistisk målsetting
2. En folkeopplysende målsetting
3. En demokratisk målsetting

Nasjonalistisk målsyn

Ivar Aasen og nasjonalromantikerne mente at eget språk var et av de viktigste kjennetegnene på en nasjonalstat. Et eget skriftspråk er med å skape identitet som selvstendig nasjon. Han mente at skriftspråket skulle bygge på de levende dialektene. Aasen hevdet at talemålene hadde en ubrutt tradisjon fra norrøn tid og fram til samtiden. Denne «glemte» forståelsen føyde seg godt inn i nasjonalromantikkens program om å finne tilbake til det ekte norske.

Aasens kongstanke var at det nye skriftspråket skulle bygge på det han kalte «Folkemaalet», altså på talemålet til vanlige folk; bønder og fiskere. Skriftspråket skulle ikke bygges bare på en én av dialektene (slik enkelte mente), men på en samlende normal av alle dialektene. For å kunne kartlegge de dialektene og lage en slik norm, besøkte han til fots eller med hest vestlandet, agderfylkene, telemark og østlandet utenom byene. I 1853 gav han ut "Prøver af Landsmaalet". Her hadde han konstruert et skriftspråk bygd på en samlende norm av de norske dialektene som jo gikk tilbake til norrønt. Senere gav Ivar Aasen ut både grammatikk og ordbok på det nyskapte skriftspråket.

Skriftspråket til Aasen skulle renses for fremmedord; spesielt for tyske lånord fra hansatiden. Dette er grunnen til at nynorsk i dag er skeptisk overfor substantiv som begynner på an- og be-, og likeledes substantiv som slutter på -het og -else . En slik holdning til språket kalles purisme.

Et eksempel i dag på et land som har en puristisk språkpolitikk, er Island. Her erstatter en nye lånord med allerede eksisterende islandske ord.

Folkeopplysende mål

For Ivar Aasen var det en viktig tanke at kunnskap best kan formidles på folkets eget språk. Han glemte selv aldri den sosiale klassen han selv tilhørte; og han mente at skulle bøndene kunne ta aktivt del i utviklingen av samfunnet, måtte de kunne lese og skrive. Dette var mye lettere på et skriftspråk som lå nær deres eget talemål.

Demokratisk målsetting

Ivar Aasen mente som mange andre på den tiden at Norge ikke kunne kalles for et ordentlig demokrati før bønder og folk flest var med styre og stell, lokalt og nasjonalt. For å kunne hevde seg, trengte folk ikke bare kunnskap, men eget fullverdig språk. Dette var en viktig drivkraft for Aasen da han laget landsmålet. Parlamentarismen var en viktig seier for dem som hadde kjempet for folkestyret.

Fornorskingslinjen eller utviklingslinjen: Knud Knudsen

Læreren Knud Knudsen var husmannssønn fra Sørlandet og regnes som «far til riksmålet og bestefar til bokmålet» (Einar Lundeby). Han var den viktigste representanten og utvikleren av den linjen som ville ha gradvis fornorsking bygd på den dannede dagligtale. Dette definerte Knudsen som «den almindeligste Uttale af Ordene i de Dannedes Mund.» Dette talemålet i overklassen bygde på dansk skrift, men med norske lyder og en del norske ord. Knudsen selv brukte begrepet «den landsgyldige norske uttale». Siden dette var overklassens talemål, regnet han med at det hadde nok prestisje til å bli akseptert som grunnlag for fornorskingen. Selv om den dannede dagligtalen var sterkt preget av dansk, hadde det altså klare innslag av norsk. Knud Knudsen regnet med at fornorskingen etter hvert ville føre skriftspråket nærmere folkemålet; altså slik vanlige folk snakket.

Knud Knudsen og Ivar Aasen var begge enige om at de ville ha vekk det danske skriftspråket, men de var uenige om hvordan. Knudsen hadde liten tro på at Aasens revolusjonære prosjekt; som var et fullstendig brudd med det skriftspråket som hadde fungert i 400 år, ville få gjennomslag. Derfor kalte han Aasens vei for «Bråhastens vei». Men han regnet ikke Aasen som en konkurrent, men snarere at de to tilnærmingsmåtene var som to elver som en gang ville flyte sammen til ett norsk språk (framtidsnorsk). I dag vet vi at det er langt fram til at dette kan bli en realitet. I kapitlet om 1900-tallet skal vi se nærmere på denne ideen om ett språk; kalt samnorsk.

Knud Knudsen var lærer ved Katedralskolen i Oslo og opplevde de pedagogiske problemene som var forbundet med et dansk skriftmål i skolen. Han oppdaget at elevene hadde problemer med å forstå når de leste dette språket. Og hvordan skulle elevene lese dansken høyt?

For at det nye skriftspråket skulle være lett å forstå og lese, gjorde han seg til talsmann for det ortofone prinsipp i fornorskingen. Med det ortofone prinsipp, eller det lydrette prinsipp, menes at det er overensstemmelse mellom talespråk og skriftspråk; altså at en skriver slik en snakker. Faktum var at den skrevne dansken på denne tiden hadde ganske mange ord med stumme bokstaver; det vil si at de ikke ble uttalt. Moderne norsk er ortofont et godt stykke på vei, men ikke slik som finsk, som er et ortofont språk. Moderne engelsk er i relativt liten grad ortofont.

I likhet med Aasen var Knudsen purist, dette både av nasjonale og pedagogiske grunner. Han laget derfor en rekke norske avløserord for fremmedord.

Dikterne og det norske språket

Selvsagt var Knudsen og Aasen ikke de eneste som var opptatt av språkspørsmål på 1800-tallet. Både Henrik Wergeland og eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe var forløpere for utviklingslinjen til Knudsen.

Henrik Wergeland var opptatt av å bedre kårene for de fattige og eiendomsløse. Han mente at dette kunne gjøres gjennom folkeopplysing, og da var det viktig å fornorske dansken slik at folk kunne lese og forstå.

I 1840-årene gav Asbjørnsen og Moe ut sine samlinger av norske eventyr og sagn. Problemet deres var hvilken målform de skulle gi ut disse på. Det var uaktuelt å publisere eventyrene og sagnene på dialekt; for da ville mange av leserne i byene ha problemer med å forstå. Aasen sitt landsmål var ennå ikke klart, og Asbjørnsen og Moe synest heller ikke at et rent dansk var egnet til å uttrykke noe som til de grader var norsk. Løsningen ble dansk grammatikk og rettskriving, men når det gjaldt ordvalg og setningsbygning, lot de seg påvirke av norsk. Senere brukte de norske diftonger (bein - ben) og harde konsonanter (p, t, k for b, d, g). Eventyrene har derfor spilt en viktig rolle i fornorskingen av dansk.

Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var begge opptatt av språkspørsmål. Selv om begge skrev på dansk, var de i perioder opptatt av norsk språktone og norske ord og uttrykk i det de skrev.

Arne Garborg og Aasmund Olavsson Vinje derimot, tok i bruk det nye landsmålet i diktningen sin.

Jamstillingsvedtaket og målparagrafen

I 1885 kom jamstillingsvedtaket som sidestilte riksmål (i dag bokmål) og landsmål (i dag nynorsk). Dette vedtaket gjelder også i dag, og skal sørge for at bokmål og nynorsk er likestilt i offentlig språkbruk. Vedtaket i 1885 er bakgrunnen for at du fikk opplæring i begge målformer i grunnskolen. I den yrkesfaglige norskopplæringen i videregående skole slipper du å måtte skrive på sidemålet, men du skal fortsatt lese tekster på det.

En annen konsekvens av jamstillingsvedtaket er at offentlige instanser plikter å svare deg i samme målform som du bruker. Du velger selv om du skal levere selvangivelse eller «sjølvmelding», og du kommer til å bli innkalt til militæret enten på bokmål eller nynorsk.

Målparagrafen fra 1892 bestemte at det enkelte skolestyrer selv kunne avgjøre om de ville bruke landsmål eller riksmål i skolen. Hvis minst 10 av foreldrene krever det, har elevene i grunnskolen i dag rett til å gå i egne nynorsk- eller bokmålsklasser.

På slutten av 1800-tallet begynte de første skolekretsene å gå over til landsmål. Og i 1880 kom den første læreboka på landsmål. Det var landsmålet som hadde mest vind i seilene inn i et nytt århundre.

Se også

• Norsk språkhistorie (20. århundre)
• Ivar Aasen
• Peter Andreas Munch
• Knud Knudsen

Eksterne lenker

• Arne Torp: – «Knud Knudsen og Ivar Aasen – jamlikar og motpolar»
• Einar Lundeby: Knud Knudsen – «Riksmålets fader, bokmålets bestefar»