Norsk panterett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Norsk panterett er de panterettslige regler i norsk rett. Regler for pantsetting finnes i «lov om pant» (panteloven) av 8. februar 1980. Andre lover av betydning er tvangsfullbyrdelsesloven fra 1992, som regulerer inndrivelse av pantekrav ved salg av panteobjektet, og dekningsloven og konkursloven fra 1984, som regulerer panthavers rettigheter i en konkurssituasjon.

Oversikt over panteloven[rediger | rediger kilde]

I norsk rett sondres det mellom tre hovedtyper av panterett. Disse er kontraktspant (eller avtalepant), utleggspant og legalpant. Det gjelder ulike regler for hver av disse kategoriene, og i tillegg vil ulike regler komme til anvendelse basert på hvilken type formuesgode det er snakk om. Panteloven har således egne kapitler som regulerer pant i fast eiendom (kapittel 2), løsøre , driftstilbehør, varelager og salgspant (kapittel 3) og verdipapirer (kapittel 4). Utleggspant reguleres i kapittel 5, mens legalpant reguleres i kapittel 6. Kapittel 1 inneholder generelle bestemmelser som gjelder for all pant.

Ulike former for panterett[rediger | rediger kilde]

Pantedokument, side 1
Pantedokument, side 2

Kontraktspant[rediger | rediger kilde]

Kontraktspant er den viktigste formen for pant, og er som navnet antyder basert på avtale mellom panthaver og pantsetter. Et praktisk eksempel er en bank som betinger seg pant i en fast eiendom til sikkerhet for lån som ytes til å kjøpe eiendommen. For å stifte kontraktspant kreves det særskilt hjemmel, jf. panteloven § 1-2 annet ledd. Slik hjemmel finnes først og fremst i loven selv, jf. oversikten som er gitt ovenfor. Det er videre et vilkår for stiftelse av kontraktspant at den aktuelle formuesgjenstanden kan overdras, jf. § 1-3 annet ledd. Poenget med panterett er at den skal tjene som sikkerhet for panthavers krav slik at han ved mislighold av kravet kan gjøre gjenstanden om til penger. Dersom gjenstanden ikke kan overdras vil ikke dette la seg gjøre. Kontraktspant i fast eiendom o.l. bekreftes gjerne ved at det utstedes et pantedokument, se faksimile. Hovedregelen er at dette dokumentet må lyde på et fast beløp, jf. panteloven § 1-4. Det behøver imidlertid ikke å være samsvar mellom det oppgitte pantekravet eller angitt beløpsgrense for panteretten og det underliggende gjeldsforhold mellom pantekreditor og pantedebitor. Dersom pantedokumentet lyder på et annet (ofest høyere) beløp enn det underliggende ansvarsforholdet betegnes den som en gjort obligasjon, eventuelt skadesløsbrev dersom det ikke er angitt noe gjeldsforhold i selve dokumentet. Dette kan være praktisk der omfanget av ansvaret enda ikke er endelig fastlagt, slik at man vil ha litt å gå på, eller det kan være sikring av et mulig erstatningsansvar som kan inntre.

Panterett kan også stiftes som sikkerhet for tredjemanns forpliktelser, f.eks. når foreldre stiller ekstra pant for sine barns første boliglån. Dette kalles ofte realkausjon (kanskje noe misvisende siden begrepet kausjon vanligvis forbindes med en personlig betalingsforpliktelse for kausjonisten, noe som er uvanlig ved pant for tredjemanns forpliktelse).

Utleggspant[rediger | rediger kilde]

Vi har to typer utleggspant: Panterett som blir stiftet av namsmyndighetene i forbindelse med ordinær gjeldsinndrivelse (namsutleggspant), og den «panterett som blir stiftet av skifteretten i midler som er under skiftebehandling, til sikkerhet for ektefelles, arvings, legatars eller kreditors krav ifølge skiftet», (skifteutleggspant), se panteloven § 5-1 bokstav b.

Namsutleggspant stiftes av namsmyndighetene etter en såkalt utleggsforretning. Utleggspant oppnås ved at en kreditor som har et usikret krav kan innlevere en begjæring til namsmannen, men dette forutsetter at vedkommende har tvangsgrunnlag. Utleggspant kan stiftes i alle eiendeler som tilhører debitor, jf. dekningsloven § 2-2, men det gjøres visse unntak for å sikre debitor et eksistensminimum, jf. §§ 2-3 følgende.

Skifteutleggspant foreligger bare når panteretten er (1) «stiftet av skifteretten som ledd i et felleseie- eller dødsboskifte, (2) [er] etablert til sikkerhet for ektefelles, arvings, legatars eller kreditors krav ifølge skiftet, og (3) [er] stiftet i midler som er under skiftebehandling, og som blir utlagt til noen som naturalutlegg under skiftet».[1]

Legalpant[rediger | rediger kilde]

Legalpant er pant som oppstår direkte i kraft av loven, se panteloven kapittel 6. Slikt pant har som hovedregel rettsvern uavhengig av noen sikringsakt, og har dessuten prioritet foran all annen pant. Krav som sikres ved legalpant er primært kommunale skatte- og avgiftskrav i forbindelse med fast eiendom, som sikres ved legalpant i eiendommen. Viktige regler om legalpant finnes også i eierseksjonsloven og borettslagsloven, krav på dekning av felleskostnader har legalpanterett i seksjonen/borettsandelen.

Rettsvern[rediger | rediger kilde]

For å sikre seg mot konkurrerende rettighetshavere er panthaver avhengig av å sikre seg rettsvern for panteretten. Reglene om rettsvern for panterett følger som hovedregel de alminnelige rettsvernreglene som gjelder i norsk tingsrett. Pant i fast eiendom må således tinglyses for å få rettsvern. Det samme gjelder visse former for løsøre, som kan registreres i et såkalt realregister, først og fremst skip og luftfartøy. Dersom flere har panterett i samme objekt, vil reglene om prioritet avgjøre hvem som har best rett. Dette kan bero på avtale panthaverne i mellom, men vil ellers avgjøres av hvem som har sikret seg rettsvern først. Dersom panteobjektet blir solgt vil vedkommende som har 1. prioritet få dekning først, deretter 2. prioritet, 3. prioritet osv. så langt salgssummen rekker.

Pant i maskiner, driftstilbehør og varelager får rettsvern ved at panteretten registreres på eierens blad i Løsøreregisteret. Pant i annet løsøre kan i prinsippet bare få rettsvern dersom det etableres håndpant, det vil si at gjenstanden overlates til panthaver eller noen denne har utpekt slik at pantsetteren fratas rådigheten over tingen. En variant av håndpant er nøkkelpant, som innebærer at panteobjektet blir innelåst, og alle nøklene fratas pantsetteren. Dersom dette svikter, slik at pantsetteren likevel får tilgang på gjenstanden, vil rettsvernet kunne bli ansett som bortfalt, slik at en tredjeperson kan ekstingvere retten.

Pant i verdipapirer får rettsvern etter litt ulike regler basert på hva slags verdipapirer det er snakk om. Pant i omsetningsgjeldsbrev får rettsvern etter regelen om håndpant, det vil si at gjeldsbrevet må overleveres. Verdipapirer som kan registreres i et verdipapirregister får rettsvern ved at panteretten registreres i registeret. Panterett i enkle pengekrav, herunder enkle gjeldsbrev, får rettsvern ved at pantsetter eller panthaver gir melding til skyldneren etter kravet. Det finnes også andre særlige typer verdipapirer med egne regler, jf. panteloven for nærmere detaljer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skoghøy, Jens Edvin A. Panterett 2004

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]