Norsk morfologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Norsk morfologi er læren om bøyninger og avledninger i det norske språk.

Bøyning[rediger | rediger kilde]

Norsk er et språk med relativt lite bøyninger.

Substantiver[rediger | rediger kilde]

Norske substantiver bøyes i bestemthet og numerus.

Som i de fleste andre indoeuropeiske språkene er substantivene i norsk delt inn i bøyningsklasser.

Adjektiver[rediger | rediger kilde]

Norske adjektiver bøyes i grad (fin – finere – finest) og genus. Med unntak av liten (lita, lite) er opposisjonen mellom maskulinum og femininum nøytralisert, og bare nøytrumsformen er avvikende. Dette gjelder bare for adjektiver i positiv ubestemt entall. Gradbøyde adjektiver, og adjektiver i flertall og/eller bestemt form (finere, finest, fineste, fine) har ikke genusbøyning.

Adjektivene bøyes i bestemthet og numerus, som substantiver. De skiller seg likevel fra hverandre ved at de ved substantivene er inherente kategorier, der adjektivene retter seg etter substantivet. Eksponentene for de ulike trekkene i hver kategori er også helt ulike de eksponentene vi finner innenfor substantivbøyningen. Flertal uttrykkes med -e for adjektivene, men med bl.a. -er for substantivene (gule biler).

Verb[rediger | rediger kilde]

Regelmessige norske verb har sju bøyningsformer, med verbet leve som eksempel er det formene i tabellen nedenfor:

Verbformer
Finitte former Infinitte former
Indikativ Optativ Imperativ Substantivisk Adjektiviske (partisipper)
Presens Preteritum Infinitiv Imperfektiv Perfektiv
lever levde leve lev leve levende levd

De infinitte formene opptrer på samme måten som substantiver og verb i setninger:

  • Livet/Å sykle er lett. (substantiv/infinitiv)
  • Det var en tung/rullende/knust stein (adjektiv/partisipp)

I skolegrammatikken blir det imperfektive partisippet kalt «presens partisipp», men setninger som Han kom syklende viser at det som er karakteristisk for dette partisippet snarere er at det beskriver en uavsluttet enn en samtidig handling.

Presens- og preteritumsformene kan kombineres med de infinitte verbformene infinitiv og/eller partisipp for å lage sammensatte verbaler. Noen eksempler går frem av tabellen nedenfor.

Betydning Indikativformer (Infinitiv) (Partisipp)
Nåtid går
Fortid gikk
Fremtid skal
Førframtid skulle
Avsluttet fremtid har gått
Avsluttet førfremtid skulle ha gått

Verb kan deles inn i ulike bøyningstyper, i svake og sterke, etter hvorvidt de danner preteritum med suffiks eller ikke. Svake verb danner preteritum med suffiksene -et/-a eller -te/-(d)de, fordelingen dem imellom er avhengig av fonologiske egenskaper ved stammen. Enstavelsesstammer (å nå) har suffikset -dde, stammer med trykk på siste stavelse og tonelag 1 (å reparere) har suffikset -te, det samme har stammer med visse fonologiske strukturer. Alle andre verb danner preteritum med -et/-a. For noen verb er det valgfritt mellom -et/-a og -te.

Eldre versjoner av skolegrammatikken satte opp et annet system. Sammenligner vi de to systemene, får vi dette bildet:

Navn Eksempel Før nå Fremover Bakover Eldre termer
Presens reiser
Preteritum reiste +
Presens perfektum har reist + Perfektum
Preteritum perfektum hadde reist + + Pluskvamperfektum
Presens futurum skal reise + 1. Futurum
Preteritum futurum reiser + + 1. Kondisjonalis
Presens futurum perfektum skal ha reist + + 2. Futurum
Preteritum futurum perfektum skulle ha reist' + + + 2. Kondisjonalis

Språkrådet anbefaler bruk av de nye termene i kolonnen til venstre i stedet for de tradisjonelle i skolesammenheng, jf. Språkrådets forslag til grammatiske termer.

Norske verb kan også deles inn i hovedverb og hjelpeverb. Hjelpeverbene er en lukket klasse av verb som brukes delvis til å lage sammensatte tidsformer som i tabellen ovenfor (skulle og ha er hjelpeverbene der), og delvis til å markere talerens innstilling til innholdet i setningen (Vi må gå nå). Syntaktisk skiller hjelpeverbene seg fra andre verb ved at de tar infinitiver som komplement uten infinitivsmerke, jf. Vi prøver å gå nå, der prøver, til forskjell fra , ikke er et hjelpeverb.

Lukkede ordklasser i norsk[rediger | rediger kilde]

Artiklene adverb, determinativ, interjeksjon, konjunksjon, preposisjon, pronomen, subjunksjon inneholder alle drøftinger av disse ordklassene i norsk.