Norges kvinnelobby

Norges kvinnelobby
Org.form		Forening/lag/innretning
Stiftet		27. januar 2014
Land		Norge
Hovedkontor		Oslo
Styreleder		Margunn Bjørnholt (2014; 2016), Gunhild Vehusheia (2016; 2017), Ragnhild Hennum (2017)
Ideologi		Kvinners menneskerettigheter, likestilling, interseksjonell feminisme
Grunnlegger(e)		Margunn Bjørnholt, Karin Maria Bruzelius

Norges kvinnelobby (NKL) er en paraplyorganisasjon for norske kvinneorganisasjoner. Kvinnelobbyen har hovedfokus på myndighetskontakt, internasjonalt samarbeid og dialog med fagmiljøer blant annet på kvinneretts-/menneskerettsfeltet. Lobbyen har ikke individuelle medlemmer.

NKL ble etablert i januar 2014 på initiativ fra Norsk Kvinnesaksforening.

NKL arbeider for å «fremme alle jenters og kvinners menneskerettigheter og et likestilt samfunn, for å integrere alle jenters og kvinners perspektiver i alle politiske, økonomiske og samfunnsmessige prosesser, og for å avskaffe alle former for diskriminering av alle jenter og kvinner».

Medlemsorganisasjonene er beskrevet av likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik som «selve grunnmuren i arbeidet for å sikre norske kvinner rettigheter».

NKL har hatt fokus på å følge opp kvinnekonvensjonen og andre internasjonale forpliktelser, være en pådriver overfor og samarbeidspartner for myndighetene, bidra til representasjon av den norske kvinnebevegelsen i internasjonale fora og bygge bro mellom kvinnebevegelsen og fagmiljøer. En viktig oppgave har vært å overvåke implementeringen av kvinnekonvensjonen i Norge og fremme konvensjonens synlighet og relevans i samfunnet. Blant sakene NKL er opptatt av, er innsatsen mot vold mot jenter og kvinner, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, økonomisk likestilling og likestilling i arbeidslivet, kvinner, fred og sikkerhet-agendaen og feministisk utenrikspolitikk.

NKL har søsterorganisasjoner som Kvinderådet i Danmark, Kvenréttindafélag Íslands, Kvinnoorganisationernas Centralförbund i Finland, Deutscher Frauenrat og CEDAW-Allianz i Tyskland, National Women’s Council of Ireland og flere andre.^{[trenger referanse]}

Medlemskap

Etter vedtektene er Kvinnelobbyen åpen for «kvinneorganisasjoner, kvinnenettverk og andre organisasjoner som primært jobber for å fremme kvinners interesser i Norge, og som bygger på demokratisk grunn og er partipolitisk uavhengige.» Medlemsorganisasjonene skal akseptere og arbeide for de formåla som omtales i lobbyens vedtekter. Årsmøtet godkjenner nye medlemmer etter søknad.

Organisasjonens medlemmer per 2024 er – i tillegg til Kvinnesaksforeningen – Norske Kvinners Sanitetsforening, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, Juridisk rådgivning for kvinner, Krisesentersekretariatet, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, Kvinneuniversitetet i Norden, Norske kvinnelige juristers forening og SNF-Sámi NissonForum/Samisk KvinneForum.

Formål

Norges kvinnelobby har som overordnet formål «å ivareta kvinners interesser». Dette gjøres blant annet på grunnlag av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og handlingsprogrammet fra FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing. Kvinnelobbyen skal utvikle og utdype samarbeidet innen kvinnebevegelsen i Norge, samordne og drive felles saker og fremme kvinners felles interesser, informere og påvirke i kvinnepolitiske spørsmål, bekjempe all diskriminering av kvinner (strukturelt og individuelt) og arbeide for å styrke kvinners stilling, og ta hensyn til forskjeller mellom kvinner, der kvinner har ulike behov, perspektiver og identiteter gjennom livet.

Historie

Norges kvinnelobby ble etablert av åtte landsdekkende norske kvinneorganisasjoner og flere eksperter 27. januar 2014 etter initiativ fra Norsk Kvinnesaksforening (NKF). De tre NKF-lederne Margunn Bjørnholt, Karin M. Bruzelius og Torild Skard stod bak initiativet.

Etableringen var i tråd med anbefalingene fra det regjeringsoppnevnte Likestillingsutvalget, som var ledet av statsviteren Hege Skjeie. Utvalget fastslo at det manglet et samrådsforum mellom myndigheter og organisasjoner som arbeider med kjønnslikestilling, og anbefalte å stimulere til et flerdimensjonalt likestillingsarbeid innen organisasjoner og mellom organisasjoner. NKL sprang i en viss grad også ut av NKFs arbeid med FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) i årene før, og var tenkt som en plattform både i forbindelse med CEDAW-rapporteringen, møtene i FNs kvinnekommisjon og annet arbeid i internasjonale fora, særlig innen FN-systemet, i tråd med NKFs vekt på internasjonalt samarbeid. Den var også inspirert av European Women's Lobby og av organisasjoner i andre land som Kvinderådet i Danmark, Kvinnoorganisationernas Centralförbund i Finland, Deutscher Frauenrat, National Women’s Council of Ireland og flere andre.

To av Norges kvinnelobbys initiativtagere, tidligere NKF-leder Torild Skard (til venstre) og NKF-leder og NKLs første leder Margunn Bjørnholt, foran maleriet «Drømmen om freden» i Palais des Nations, 2014

Våren 2013 begynte NKF-ledelsen å arbeide med planene for etableringen av NKL som en bred og inkluderende paraplyorganisasjon som skulle arbeide for alle jenters og kvinners menneskerettigheter. NKFs arbeidsutvalg vedtok sommeren 2013 at NKF skulle etablere foreningen og NKF inviterte andre organisasjoner som deltagere samme høst. NKF ønsket at foreningen (på samme måte som det allerede etablerte Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS)) skulle favne bredt, og de inviterte derfor både organisasjoner med tilhørighet i den tradisjonelt borgerlige kvinne(saks)bevegelsen (som NKF tilhører), organisasjoner som primært har et faglig ståsted (som JURK), den radikale kvinnebevegelsen og skeive feminister.

Kvinnesaksforeningen la – i tråd med sin brede, samlende og tverrpolitiske innretning – fra etableringen av Kvinnelobbyen vekt på den skulle arbeide med saker det er konsensus om – innenfor de rammene vedtektene setter – samtidig som medlemsorganisasjonene hver for seg står fritt til å arbeide med et klarere ideologisk perspektiv. En av de sentrale stifterne understreket at «jeg har fortalt dem at vi er forente og delt. Kvinnelobbyen skal arbeide med sakene der vi er enige. Hvis de tar opp saker der vi ikke har enighet, så bør disse organisasjonene fronte disse sakene i sine egne organisasjoner, ikke i kvinnelobbyen».

NKL ønsket derfor fra etableringen å unngå å innta et ideologisk ståsted i debatter som er preget av stor uenighet mellom feminister og i de (bl.a. kvinnerettslige) fagmiljøene NKL skulle samarbeide med. Prostitusjonspolitikk – et tema som vekker mye debatt i feministiske organisasjoner og (bl.a. kvinnerettslige) fagmiljøer, som diskutert av Anne Hellum og medforfattere – er ikke nevnt i NKLs grunnlagsdokumenter, og NKL arbeidet fra etableringen i liten grad med temaet, men etterlyste satsing på exit-tiltak for å hjelpe utsatte ut av prostitusjon. Alle kvinneorganisasjoner deler en ambisjon om å motvirke menneskehandel og forhold som bidrar til å tvinge kvinner ut i prostitusjon, og de fleste inviterte medlemsorganisasjonene støttet innføringen av sexkjøpsloven – selv om fagpersoner NKL har knyttet til seg, har uttalt seg mer nøytralt i den pågående debatten – men deres ideologiske ståsted og tilnærming til debatten varierer. NKF som initiativtager og som selv står for et dialogorientert perspektiv vektla at det i en bred, samlende og tverrpolitisk organisasjon som skal arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, må være rom for ulike faglige og politiske synspunkter på strategier for å bekjempe menneskehandel og undertrykking, og ivareta alle jenters og kvinners menneskerettigheter.

I samsvar med det menneskerettslige og diskrimineringsrettslige grunnlaget for vedtektene og den interseksjonelle tilnærmingen som vedtektene gir uttrykk for tar NKL hensyn til ulike diskrimineringsgrunnlag og sammensatt diskriminering, og NKL har som formål å ivareta menneskerettighetene til og bekjempe diskriminering av jenter og kvinner i all sin mangfoldighet. I vedtektene (§ 2) er dette uttrykt som et formål om å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene og en ambisjon om å ta hensyn blant annet til at kvinner har ulike identiteter.

Dette er i tråd med en faglig forståelse av kvinners menneskerettigheter, med tilnærmingen i European Women's Lobby (EWL) som har minnet om at «kvinner er ikke en homogen gruppe og har ulike identiteter (...) kvinner med flere identiteter er mer sårbare for diskriminering, vold og rettighetskrenkelser», sammenlignbare organisasjoner som CEDAW-Allianz, Europas største frivillige organisasjon som arbeider spesielt med kvinnekonvensjonen, og kvinnelobbyene i andre land. CEDAW-komiteen uttalte i generell anbefaling nr. 28 (2010) f.eks. at «interseksjonalitet er et grunnleggende konsept for å forstå rekkevidden av statsforpliktelsene i artikkel 2» i kvinnekonvensjonen og at diskriminering av kvinner på grunnlag av kjønn er «uløselig knyttet til andre faktorer som påvirker kvinner» som bl.a. etnisitet, religion og livssyn, seksuell orientering eller kjønnsidentitet.

Medlem av NKLs ekspertutvalg, jussprofessor Anne Hellum, har uttalt at «[CEDAW-]komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet». Kvinnesaksbevegelsen anser kjønns- og seksualitetsmangfold som en vesentlig side av kvinners menneskerettigheter og kjønnslikestilling i et moderne og demokratisk samfunn, og tidligere president i NKFs moderorganisasjon IAW og medlem av eksekutivkomiteen i European Women's Lobby Marion Böker sa i tråd med dette at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot antidemokratiske krefter som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter.

Under kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte IAW sammen med NKFs og NKLs nære søsterorganisasjon Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnebevegelsen kan «styrke feministisk og skeiv solidaritet» i et klima der «transfiendtlige stemmer truer feministisk solidaritet». NKLs største søsterorganisasjon Deutscher Frauenrat har uttalt at «transkvinner er kvinner og vi skal ivareta deres interesser og kjempe for deres rettigheter». I 2017 arrangerte MiRA-senteret et dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme, der NKLs medgrunnlegger og første nestleder Fakhra Salimi understreket at kvinners rettigheter ikke kan adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i samfunnet, og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen.

Som menneskerettsorientert forening la dermed NKL, i likhet med sine søsterorganisasjoner internasjonalt, fra etableringen til grunn at rasisme, homofobi, transfobi m.v. er uforenlig med formålet om å arbeide for alle jenters og kvinners menneskerettigheter, og at det er viktig å arbeide helhetlig for alle jenter og kvinner. NKL har engasjert seg i minoritetskvinners situasjon, bl.a. i forbindelse med innstramningstiltak i utlendingslovgivningen. Medlem av NKLs ekspertutvalg Helga Eggebø var en av forskerne bak rapporten Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår, som dokumenterte at transpersoner er særlig utsatt for diskriminering.

Allerede i etableringsåret 2014 krevde SV at Norges kvinnelobby skulle få støtte over statsbudsjettet, men den daværende Høyre–Frp-regjeringen valgte å ikke prioritere dette. Norges kvinnelobby kritiserte den manglende støtten i en skyggerapport til CEDAW-komiteen skrevet av høyesterettsdommer Karin Bruzelius.

Virksomhet

Blant saker NKL har engasjert seg i, er innsats mot vold mot jenter og kvinner, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, samt økonomisk likestilling og likestilling i arbeidslivet. Blant de første sakene NKL arbeidet med, var kjønnsbudsjettering, det vil si oppfølging av politiske målsetninger på likestillingsfeltet innenfor budsjetterings- og rapporteringsarbeidet. NKL legger også vekt på å fremme kvinner, fred og sikkerhet-agendaen og har stilt seg positiv til ideen om en interseksjonell, feministisk utenrikspolitikk, først lansert av den svenske regjeringen i 2014.

Fra etableringen satte NKL særlig fokus på å spre kunnskap om kjønnsperspektivet i offentlige budsjetter.

FNs kvinnekonvensjon

Fra etableringen satte Norges kvinnelobby særlig fokus på å spre kunnskap om FNs kvinnekonvensjon (CEDAW).

Artikkel 18 i kvinnekonvensjonen pålegger landene å rapportere til FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen) «om de tiltak av lovgivningsmessig, rettslig, administrativ eller annen art som de har vedtatt for å iverksette bestemmelsene i denne Konvensjon og om den framgang som er gjort i dette stykket». Dette skal gjøres minst hvert fjerde år og ellers når CEDAW-komiteen ber om det.

NKL har utarbeidet skyggerapporter / kommentarer til slike statlige rapporter om Norges implementering av kvinnekonvensjonen. I 2014 tok skyggerapporten blant annet opp mangelfull finansiering av kvinneorganisasjoner, fødselspermisjoner, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og ulikhet i lønn, den store andelen deltidsarbeid blant kvinner, vold mot kvinner og virkninger av pensjonsreformen. Det ble uttrykt bekymring for signaler om at Solberg-regjeringen ville endre sexkjøpsloven. NKL påpekte også flere mangler i rapporteringen om kvinnehelse. Blant annet var ikke spiseforstyrrelser tatt opp, heller ikke særlige forhold knyttet til minoritetskvinners helse. Også problemer knyttet til internett-pornografi ble tatt opp. Videre mente NKL at innføringen av verneplikt for kvinner ikke var et steg i retning økt likestilling. Skyggerapporten var bekymret for at den da foreslåtte felles loven mot all diskriminering ville kunne innebære svekking av det særlige fokuset på kvinners situasjon. Rapporten mente videre at innføringen av kontantstøtte til dem som ikke benyttet barnehage, var et steg i gal retning.

NKL deltok i den norske offisielle delegasjonen til møtene i FNs kvinnekommisjon fra 2015.

Med støtte fra det sittende nordiske medlemmet i CEDAW-komiteen, den finske juristen Niklas Bruun, foreslo Kvinnelobbyen i 2016 jusprofessor Anne Hellum som nytt nordisk medlem komiteen, men Utenriksdepartementet bestemte at Norge måtte nominere en mann på grunn av den samlede sammensetningen av komiteen.

Annet internasjonalt arbeid

NKL deltok i ulike internasjonale fora som NGO-forumet i forbindelse med Beijing+20-prosessen i FN.

Lobbyen var medarrangør av fakkeltoget til ære for fredsprisvinnerne Nadia Murad og Denis Mukwege i Oslo i 2018, sammen med Norges Fredsråd, Kirkens Nødhjelp, Plan International, JOIN good forces og Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål, etter at de fikk fredsprisen for sin innsats mot seksuell vold i krig og væpnet konflikt.

Fagdirektør hos Likestillings- og diskrimineringsombudet Rachel Eapen Paul (tidligere styremedlem i NKL) ble i 2018 valgt av medlemsstatene i Europarådet til medlem av Ekspertgruppen mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (GREVIO) som overvåker Istanbul-konvensjonen, etter å ha blitt foreslått av NKL og nominert av den norske regjeringen.

Norsk Kvinnesaksforening stod også bak etableringen av Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS), men ønsket at Norges kvinnelobby skulle være en bred og inkluderende, menneskerettsorientert og demokratisk forankret paraplyorganisasjon for kvinnebevegelsen med et bredere mandat enn det FOKUS har. NKF vektla at FOKUS og NKL vil utfylle hverandre, gjennom at NKL har et mer generelt og norsk fokus, og med særlig oppmerksomhet om menneskerettsinstrumenter.

Ledere og ekspertutvalg

Ledere i Norges kvinnelobby har vært:

• Margunn Bjørnholt (2014–2016)
• Gunhild Vehusheia (2016–2017)
• Ragnhild Hennum (2017–2019)
• Lone Alice Johansen (2019–2020)
• Bjørk Gudmundsdottir Jonassen (2020–?)
• Helle Borgen

Norges kvinnelobby etablerte i 2016 et ekspertutvalg for å gi «faglige råd og råd om politikk på felt som berører jenters og kvinners situasjon og som kan fremme likestilling og styrke kvinners rettigheter». Ekspertutvalget består i 2024 av Karin Bruzelius, Helga Eggebø, Beatrice Halsaa, Anne Hellum, Nita Kapoor, Eirinn Larsen, Johanne Sundby og Mari Teigen. Tidligere medlemmer har vært Hege Skjeie og Cathrine Holst.

Se også

• Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål, i stor grad med overlappende medlemmer
• European Women's Lobby, europeisk paraplyorganisasjon
• Deutscher Frauenrat og CEDAW-Allianz, NKLs tyske søsterorganisjoner
• Kvenréttindafélag Íslands, søsterorganisasjon av både NKL (gjennom EWL) og NKF (gjennom IAW)
• Naisjärjestöjen Keskusliitto – Kvinnoorganisationernas Centralförbund, NKLs finske søsterorganisasjon
• National Women’s Council of Ireland, NKLs irske søsterorganisasjon
• Kvinderådet, NKLs danske søsteorganisasjon (opprinnelig søsterorganisasjon av forløperen Norske Kvinners Nasjonalråd)

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata