Norge

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 23. feb. 2006 kl. 15:21 av Jakro64 (diskusjon | bidrag) (Offisielt tall fra SSB pr 1.1.06)
Kongeriket Norge
Kongeriket Norge
Kongeriket Noreg

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Kongens valgspråk: Alt for Norge
Eidsvolleden anno 1814: Enige og tro til Dovre faller

Kart over Kongeriket Norge

Grunnlagt26. oktober 1905
Oppkalt etternord, vei
HovedstadOslo
TidssoneUTC+1
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 67
385 1991 km²
6 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 120
4 640 200 (2005)
Bef.tetthet12 innb./km²
HDI0,966 (2022)
Lesekyndighet100% (2018)[1]
StyreformMonarki
KongeHarald V
StatsministerJens Stoltenberg
Offisielle språkNorsk (samisk er administrasjonsspråk i seks kommuner og finsk i én)
Uavhengighet fraSverige2
7. juni 1905
ValutaNorske kroner
Nasjonaldag17. mai
NasjonalsangJa, vi elsker dette landet
Toppnivådomene.no, .sj og .bv
Landskode for telefon+47
Landskode for mobilnett242
Norge på Commons
1Inkludert Svalbard og Jan Mayen
2Oppløsning av personalunion

Kongeriket Norge eller Kongeriket Noreg er et nordisk land vest på den skandinaviske halvøy. Til lands grenser Norge mot Sverige i øst, Finland og Russland i nordøst. Landet er langt og smalt, og kysten strekker seg langs Nordatlanteren med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, hvor også Norges kjente fjorder befinner seg. Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av fastlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sydatlanteren er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is. På grunn av uenighet om delelinjen mellom norsk og russisk territorialfarvann i Barentshavet, finnes det et område som inntil videre blir administrert av begge statene, den såkalte Gråsonen.

Historie

Utdypende artikkel: Norges historie

I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis samlet til ett rike. Kong Harald Hårfagre underla seg store deler av fastlands-Norge ved slaget i Hafrsfjord i 870, og etablerte Norges første kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Skipsleden mellom Karmøy og fastlandet, kalt Nordvegen, ga Norge navn. Norske vikinger var dyktige sjøfarere og drev handel med alle land rundt Nordsjøen og bosatte seg også på de britiske og nordatlantiske øyene og på Grønland.

I 995 grunnla kong Olav Tryggvason den første kirka på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. I 1024 holdt kong Olav den Hellige og biskop Grimkjell ting på Moster. En regner at hele riket var kristnet ved slaget ved Stiklestad i 1030, der Olav den Hellige falt. Etter en lang periode med borgerkriger ble den arvelige kongemakten konsolidert under Sverreætten. Den norske kongeslekten døde ut i 1387, og landet inngikk i Kalmarunionen med Danmark og Sverige, og etter 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. Perioden ble i Norge tidligere betegnet som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Mislykket dansk utenrikspolitikk førte på 1600-tallet til at Norges areal ble betydelig redusert ved tapet av Bohuslän, Jämtland og Härjedalen. Etter at Danmark-Norge ble ledet inn i allianse med Napoleon og dermed ble en av taperne i Napoleonskrigene, førte Kielfreden i 1814 til at Norge ble avstått til kongen av Sverige. Men det lyktes å gi landet en grunnlov den 17. mai 1814 og sikre norsk selvstendighet også etter at en kort krig med Sverige tvang Norge inn i en personalunion med Sverige. Den opprinnelige norske overhøyheten over Grønland, Island og Færøyene ble beholdt av Danmark.

Økende norsk misnøye med unionen gjennom 1800-tallet førte til oppløsningen av den norsk-svenske unionen i 1905, bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge. Han tok navnet Haakon VII. Den norske kongefamilien tilhører, i likhet med den danske, det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg (en gren av huset Oldenburg).

Norge var nøytralt under 1. verdenskrig, men som et resultat av den tyske invasjonen og okkupasjonen under Andre verdenskrig, ble nordmenn langt mer skeptiske til nøytralitetsprinsippet. Stemningen dreide mot en mer kollektiv sikkerhetsavtale for landet. Norge var en av de underskrivende partene da NATO ble dannet i 1949 og var et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945. Det norske folk har to ganger stemt imot å bli en del av EU, henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge har likevel en tilknytning til det europeiske indre markedet gjennom EØS-avtalen, som ble trådte i kraft i 1994.

Politikk

Utdypende artikkel: Norges politiske system

Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814, er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter riksrettsdommen i 1884 må imidlertid regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er tillagt både lovgivende, dømmende og utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak blitt seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst 7 statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men velger i praksis alltid den regjeringen Statsministeren foreslår.

Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 fylker for en 4-årsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Etter valget deles Stortinget opp i to kamre; Odelstinget og Lagtinget, som møtes separat eller i plenum, avhengig av dagsorden. Lovforslag fremmes av Odelstinget og vedtas av Lagtinget, eller, ved manglende enighet, av Stortinget i plenum. Påtale i riksrettssaker reises av Odelstinget og bedømmes av Lagtinget. Utover dette behandles Stortingets saker i plenum, etter saksforberedelser i en av 12 ulike fagkomitéer (Justiskomitéen, Finanskomitéen, Næringskomitéen, osv). Stortingets 13. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomitéen. I tillegg kommer spesialkomitéen Stortingets utvidede utenrikskomité.

Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, Regjeringen eller Høyesterett. Denne er meget sjeldent brukt. De regulære rettsinstansene omfatter Høyesterett (18 permanente dommere [pr. 2004] og en justitiarius), lagmannsrettene (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland), tingrettene og forliksrådene (behandler sivile tvistesaker). I tillegg kommer særdomstoler som Arbeidsretten. Dommerne ved de regulære rettsinstansene og særdomstolene utnevnes av regjeringen etter innstilling fra justisministeren.

Fylker

Utdypende artikkel: Norges fylker

Norges fylker

Norge er delt inn i 19 fylker:

  1. Østfold
  2. Akershus
  3. Oslo
  4. Hedmark
  5. Oppland
  6. Buskerud
  7. Vestfold
  8. Telemark
  9. Aust-Agder
  10. Vest-Agder
  11. Rogaland
  12. Hordaland
  13. Sogn og Fjordane
  14. Møre og Romsdal
  15. Sør-Trøndelag
  16. Nord-Trøndelag
  17. Nordland
  18. Troms
  19. Finnmark

(Nummer 13 forsvant da Bergen ble innlemmet i Hordaland i 1972.)

Bispedømmer

Norge er delt i 10 lutherske bispedømmer:


Største byer

Norges 20 største byområder per 1. januar 2005:

1 Oslo 811 688
2 Bergen 213 585
3 Stavanger/Sandnes 173 132
4 Trondheim 147 139
5 Fredrikstad/Sarpsborg 97 094
6 Drammen 90 722
7 Porsgrunn/Skien 85 136
8 Kristiansand 75 280
9 Tromsø 52 436
10 Tønsberg 44 959
11 Ålesund 44 096
12 Haugesund 40 321
13 Sandefjord 39 633
14 Moss 34 492
15 Bodø 34 073
16 Arendal 30 916
17 Hamar 28 801
18 Larvik 23 113
19 Halden 21 970
20 Harstad 19 433

Geografi

Utdypende artikkel: Norges geografi, Norges klima, Norges kulturlandskap, Norges skoger

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt. Kystlinjen på mer enn 20 000 kilometer avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer. Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Norge følger Nordatlanteren i hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen; Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet til nordøst. Norges høyeste punkt er Galdhøpiggen med sine 2 469 meter over havet.

Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av golfstrømmen i nord til Barentshavet. Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Klimaet inne i landet er likevel kaldt om vinteren, og i den nordligste delen dominerer mer arktiske forhold.

Økonomi

Utdypende artikler: Norges økonomi, Norges skoger#Skogbruk, Norske fiskerier

Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn, med en kombinasjon av frie markedskrefter og offentlig regulering. Regjeringen kontrollerer vitale områder som den petrokjemiske sektor gjennom store statsselskaper. Landet er rikt på naturressurser; olje, vannkraft, fisk, jordbruk, skogbruk og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet sterkt avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisene. I 1999 utgjorde oljeeksporten 35 % av eksportinntektene. Saudi-Arabia og Russland er de eneste landene som eksporterer mer olje enn Norge.

Den økonomiske veksten var 0,8 % i 1999, 2,7 % i 2000 og 1,3 % i 2001. Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte 1/3 av det 100 % statseide oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og 1994, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre marked i EU gjennom EØS-avtalen.

På tross av flere undersøkelser, som viser at nordmenn har den største livskvalitet i verden, er det stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassforsyningene er tømt. En stor del av inntekten ved det nåværende oljesalget er derfor plassert i Statens petroleumsfond, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av Forvaltningskapitalen i fondet var 1 280 milliarder NOK i november 2005. Man går utifra at oljefondet egentlige verdi ligger mellom 4 000 - 5 000 milliarder NOK. Bruttonasjonalprodukt i 2002 var 1 547 milliarder NOK.

Demografi

Norges innbyggertall fra 1961
Norges innbyggertall fra 1961

Utdypende artikkel: Norges demografi

Norges folketall var 4,606 millioner ved årsskiftet 2004/05 og økte i 2004 med 28 900 personer, eller 0,6%. Året før økte det med 25 200 personer. Kjønnsfordelingen er 50,5% kvinner og 49,5% menn. Aldersfordelingen er 19,8% fra 0 til 14 år, 65,4% fra 15 til 64 år, og 14,8% fra 65 år og oppover (estimat 2004, [1]).

Etnisk sett er størstedelen av befolkningen nordisk / nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk / kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere; 7,3% pr. 1. januar 2003. De største innvandrergruppene er svensker, dansker og pakistanere ([2]). Utenlandske statsborgere utgjør 4,6% av befolkningen med 213 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, var det flest bosatte irakiske, britiske og somaliske statsborgere.

Omkring 86% av befolkningen er medlemmer i den evangelisk-lutherske statskirken (1. januar 2003: 3 900 062 medlemmer, 85,7% av befolkningen). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 4,5%: Den evangelisk-lutherske frikirken, Den katolske kirken (44 153 medlemmer), pinsemenigheter (46 944 medlemmer), Metodistkirken m.fl.. Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 2%: islamske trossamfunn har 75 761 medlemmer. Øvrige religioner har knapt 1%. Human-Etisk Forbund har ca. 1,5% oppslutning (69 652 medlemmer). Pr. 1. januar 2003 er rundt 5% av innbyggerne ikke medlemmer i noe trossamfunn eller noen livssynsorganisasjon som mottar statsstøtte ([3]).

Språk

Utdypende artikkel: Norsk språk

Det norske språket har idag to offisielle skriftnormaler, bokmål og nynorsk. Disse normeres av Norsk språkråd. Bortsett fra disse to finnes også blant annet de uoffisielle formene samnorsk, høgnorsk, landsmål og riksmål. Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål, men grensen mellom bokmål og riksmål, på samme måte som landsmål og nynorsk, er flytende. Andelen nynorskbrukere nådde en topp på rundt en tredjedel før andre verdenskrig, men har i etterkrigstiden vært i jevn tilbakegang og er idag falt til 10-12 prosent. En del av årsaken til nynorskens tilbakegang kan være urbaniseringen og moderniseringen av det norske samfunnet. Andre årsaker kan være den dominerende stillingen riksmål og bokmål tradisjonelt har hatt og fremdeles har. Alle skoleelever er pålagt å lære å skrive begge målformer. Elever med annet morsmål kan imidlertid søke om fritak for vurdering i sidemålet.

Kultur

Utdypende artikkel: Norsk kultur, Norges litteratur

Kjente nordmenn inkluderer blant andre forfatterne Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Sigrid Undset, eventyrerne Leiv Eiriksson, Roald Amundsen, Thor Heyerdahl, Helge Ingstad og Fridtjof Nansen, den ekspresjonistiske maleren Edvard Munch, komponisten Edvard Grieg, politikerne Trygve Lie, Gro Harlem Brundtland og Vidkun Quisling, matematikeren Niels Henrik Abel og idrettsutøverne Sonja Henie, Grete Waitz og Johann Olav Koss.

Internasjonal pressefrihet

UNESCOs verdensarvliste

8 steder i Norge er med på UNESCOs verdensarvliste.

Øvrige emner

Se også

Eksterne lenker


  1. ^ https://www.worldatlas.com/articles/the-highest-literacy-rates-in-the-world.html; oppført som: The highest literacy rates in the world.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norge&oldid=631390»