Nordlige Canada

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nordlige Canada, politisk definert til å omfatte (fra vest til øst) Yukon, Nordvestterritoriene og Nunavut.

Nordlige Canada er den gigantiske, nordligste regionen i Canada, og en variabelt definert subregion etter geografi og politikk.

Definisjoner og anvendelse[rediger | rediger kilde]

En politisk definisjon av regionen omfatter Canadas tre territorier: Yukon, Nordvestterritoriene og Nunavut (som inkluderer alle øyene i Hudsonbukten). En alternativ definisjon, basert på fysisk geografi, er den delen av landet som er nord for tregrensen (en definisjon som inkluderer Canadas geografiske sentrum): den omfatter mesteparten av Nunavut og de nordligste delene av Nordvestterritoriene, Yukon, Quebec, Ontario, Manitoba og Labrador.

Disse definisjonene avhenger likevel av nordisiteten, et vanlig mål som alle de arktiske territoriene bruker. Canada, et land i det nordlige Nord-Amerika hvis befolkning er konsentrert langs grensen til USA, blir ofte omtalt for å ikke ha et sør. Derfor blir den sørlige delen av Canada vanligvis bare oppfattet som et sørlig punkt når det sammenlignes med regionene i nord.

Territorialt[rediger | rediger kilde]

Nordlige Canada (avbildet til venstre) på et kart av den nordlige polarsirkel

Canada har gjort krav på den arktiske delen mellom 60°W og 141°W[1] lengdegrader siden 1925, som strekker seg hele veien nordover til Nordpolen: alle øyene i denne regionen er kanadisk territorium og Canadas territorialfarvann omringer disse øyene. Hvem som har territoriale rettigheter i denne regionen er et omstridt tema. Både Canada og Sovjetunionen/Russland har lenge hevdet at deres territorier strekker seg helt ut mot Nordpolen, med henvisninger til sektorprinsippet. USA bruker ikke sektorprinsippet, og gjør derfor ingen forsøk på å få retten til den arktiske kysten i Alaska. Canada møter også motstand fra Danmark/Grønland, som hevder at visse territorier på Nordpolen går under deres kontinentalsokkel. Både sivile og militære utenlandske skip har rett på uskyldig gjennomfart i territorialfarvannene til en kyststat, så lenge de følger betingelsene i havrettskonvensjonen.[2] Retten til uskyldig gjennomfart gjelder derimot ikke i innenlandske farvann, noe som også inkluderer vannområder mellom små øygrupper. Uenigheten om sektorprinsippet omkring Nordpolen og om definisjonen av internasjonale farvann i Arktis, ligger bak de store sprikene i deres krav på diverse områder der. Danmark, Russland og Norge har også gjort forsøk på territorier i Arktis, akkurat som Canada, men møter motstand fra EU og USA.

Dette er spesielt viktig i Nordvestpassasjen. Canada hevder at passasjen er den del av landets territorialfarvann, fordi den ligger innen 20 km fra kanadiske øyer; USA hevder at den ligger i internasjonalt farvann. Is og lave temperaturer gjør at dette området foreløpig har liten nytteverdi, men den globale oppvarmingen kan komme til å gjøre passasjen mer tilgjengelig for skipsfart, noe som bekymrer den kanadiske regjering og innbyggere.

Tilsvarende, den omstridte øya Hans Ø (med Danmark) i Naresstredet, som ligger vest for Grønland, kan være kritisk for fremtidig kanadisk suverenitet i nord.

Topografi[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av Arktis består tilsynelatende bare av drivis og tundra nord for tregrensen, men man finner flere geologiske regioner av forskjellige slag: Inuittregionen (med fjellkjedene British Empire Range og United States RangeEllesmereøya) omfatter det nordligste fjellområdet i verden, og er geologisk sett veldig annerledes enn den arktiske regionen. (som består i all hovedsak av lavland). Lavlandene i Arktis og Hudsonbukten er en stor del av den geografiske regionen som vanligvis regnes som en del av Det kanadiske skjold (i motsetning til det geologiske området). Underlaget i Arktis består hovedsakelig av permafrost, noe som gjør bebyggelser vanskelig og ofte risikabelt, og jordbruk tilnærmet umulig.

Det arktiske tilsigsfeltet (eller nedbørsfeltet) drenerer de nordlige delene av Manitoba, Alberta og Britisk Columbia, mesteparten av Nordvestterritoriet og Nunavut, så vel som deler av Yukon, inn i Nordishavet, som inkluderer Beauforthavet og Baffinbukta. Med unntak av Canadas lengste elv, Mackenzie, har dette tilsigsfeltet blitt lite brukt til hydroelektrisitet. Elvene Peace og Athabasca, samt Great Bear Lake og Great Slave Lake (henholdsvis den største og nest største innsjøen i Canada) er viktige deler av det arktiske tilsigsfeltet. Hver av disse slår seg etterhvert sammen med Mackenzie slik at det dermed drenerer mesteparten av det arktiske tilsigsfeltet.

Befolkningsgeografi[rediger | rediger kilde]

Hele regionen er veldig tynt befolket, med omtrent 101 000 mennesker[3] boende i dette området — som er større enn Vest-Europa i areal. Det er sterkt beriket med naturressurser, men disse er i de fleste tilfeller for dyre å utvinne, samt at de ligger i ufordervede områder, slik at det ikke er verdt bryet. Selv om BNP per innbygger er høyere enn de andre stedene i Canada, er det likevel en fattig region. Dette er grunnet ekstremt høye kostnader på forbruksvarer. De blir derfor kraftig subsidiert av den kanadiske stat.

Urinnbyggerne i Nordlige Canada utgjør omtrent halvparten av Canadas inuitter. Regionen har også flere grupper av «First Nations», hovedsakelig chipewyanske folk. Omtrent 69% av befolkningen i de tre territoriene er urinnbyggere, og hver av disse territoriene har en større andel urinnbyggere enn noen av de andre provinsene i Canada. Nylig har det også kommet mange innvandrere fra hele verden; Yukon er det territoriet med høyest prosent innfødte.[4]

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Yellowknifes skyline. Nordlige Canada har nylig hatt en voldsom ekspansjon, som en følge av de store naturressursene og befolkningsveksten i byene.

I hundrevis av år har dette området blitt ansett som det største «ubefolkede» området i verden. De siste 20 årene (og spesielt de siste 5), derimot, har man opplevd en kraftig ekspansjon i tråd med resten av Canada. Selv om det ikke når opp til samme skala, har byer og tettsteder hatt en befolkningsvekst man ikke har sett på flere tiår. Yellowknife har blitt et sentrum for diamantproduksjon for hele Canada (som har blitt et av verdens 3 ledende land på diamanter). Byen har også utviklet sin egen skyline, noe som er helt nytt så langt nord.

Et annet resultat av den økende diamantproduksjonen er Nordvestterritorienes økning i inntekt per innbygger. Denne ligger nå på $95 000, noe som setter dem på toppen av verdenslisten, foran Luxembourg.

Den kanadiske folketellingen i 2006 viste at de tre territoriene hadde mer enn 100 000 innbyggere, for første gang i kanadisk historie.[3]

Whitehorse Sentrum sett fra østsiden av Yukonelva.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]