NorGer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

NorGer KS er et selskap der 50 prosent eies av Statnett og de norske energiselskapene Agder Energi AS, Lyse Produksjon AS samt det sveitsiske selskapet Elektrizitäts-Gesellschaft Laufenburg (AG), hver har en eierandel på 16,67 prosent.[1] NorGer KS er registrert som selskap i Norge og har som formål å prosjektere, bygge og drive en høyspent likestrømsforbindelse mellom Norge og Tyskland.

Prosjektet[rediger | rediger kilde]

NorGer KS planlegger å bygge den første elektriske kabelforbindelsen mellom Tyskland og Norge. Hensikten er å knytte sammen det norske og tyske energiforsyningsnettet.

Dette gjøres ved å legge en 570 kilometer lang høyspent likestrømskabel (HVDC) på bunnen av Nordsjøen. Kabelen får en kapasitet på 1400 MW. I følge planen skal kabelen ilandføres et sted langs nordsjøkysten på tysk side, hvor det blir bygget en omformer for tilkobling til det tyske høyspentnettet. I Norge skal kabelen ilandføres i Flekkefjord-regionen, og føres videre i et 70 kilometer langt luftstrekk til Tonstad i Sirdal kommune. Her bygges det en omformer for tilkobling til det norske høyspentnettet.

Den undersjøiske kabelen vil ligge delvis på norsk, tysk og dansk kontinentalsokkel.

Leggemetode[rediger | rediger kilde]

Kabelen legges på sjøbunnen med et spesialskip. En hydroplog graver en grop i havbunnen hvor kabelen senkes ned og dekkes over med løsmasse. På steder med steinbunn kan kabelen bli dekket med pukk. Nøyaktig kabelrute bestemmes ut fra en grundig kartlegging av havbunnen langs traseen.

Kapasitet[rediger | rediger kilde]

Med en kapasitet på 1400 MW kan NorGers kabelforbindelse transportere nærmere 11 TWh kraft mellom de to land. Det tilsvarer omtrent årlig kraftforbruk til en by med rundt 500.000 innbyggere, eksempelvis Oslo eller Hannover. Likestrømskabelen har en driftsspenning på 450–500 kV.

Drift[rediger | rediger kilde]

Kabelforbindelsen vil koble sammen det norske og tyske kraftmarkedet. Kraften vil flyte mot det markedet der prisene er høyest. I en likestrømskabel kan effektflyten styres raskt og effektivt. Kapasiteten på kabelen vil bli tilgjengelig for alle aktører på den nordiske kraftbørsen NordPool og den tyske børsen EEX gjennom såkalt implisitt auksjon.

Ved implisitt auksjon bestemmes kraftflyten i kabelen samtidig som spotprisen på kraft fastsettes i hvert av de spotpris-områder kabelen forbinder. Tilgjengelig kabelkapasitet fremstår som et kjøpstilbud i lavprisområdet og som et salgstilbud i høyprisområdet. Derved vil spotprisen i hvert område reflektere både energiprisen i området og i tillegg kostnaden som følger av en begrenset overføringskapasitet mellom områdene.

Anlegg[rediger | rediger kilde]

Siden kraftforsyningen både i Tyskland og Norge er basert på vekselstrøm, må det bygges omformeranlegg i begge land for likeretting av vekselstrøm og vekselretting av likestrøm som transporteres på kabelforbindelsen. Hvert av omformeranleggene trenger et areal på ca. 250 000 kvadratmeter.

Der kabelen kommer i land på kysten vil det bli bygd en liten koblingsstasjon for videreføring av forbindelsen i høyspentmaster til omformeranleggene.

Miljø[rediger | rediger kilde]

NorGer vil bruke den best tilgjengelige teknologien for å begrense kabelens negative virkninger på natur og miljø. Sjøkabelen er planlagt som en bipolar forbindelse med jording gjennom returkabel. Slik unngår man ulempene ved å ha elektrodeanlegg med jording i sjø, blant annet danning av klorforbindelser og korrosjon på metall.

Tidligere undersøkelser viser at undersjøisk HVDC-kabel ikke har kjente negative virkninger for livet i havet.[2]

Kabeltraseen går utenfor vernede havområder og blir gravd ned på havbunnen når den legges.

Høyspentlinjer på land representerer et inngrep i naturen og kan blant annet forårsake skader på fuglelivet. Ved valg av linjetrasé for høyspentlinjer blir det samarbeidet tett med lokale myndigheter og miljøvernmyndigheter for å begrense ulemper kraftlinjer kan få for folk og dyreliv. Omformeranleggene på land krever mye plass og lager noe lyd, omtrent som en transformatorstasjon av samme størrelse. Dette må vektlegges ved valg av byggested for omformerne.

Det skal gjennomføres grundige konsekvensutredninger både i Tyskland og Norge før nødvendige tillatelser blir gitt og bygging kan ta til.

Klimagevinsten[rediger | rediger kilde]

En kabelforbindelse mellom Norge og Tyskland gir muligheter for betydelige miljøgevinster, blant annet ved at økt bruk av vindkraft erstatter termisk kraftproduksjon.

Det vil gi reduserte CO2-utslipp. Gjennom tilgang til ren norsk vannkraft kan Tyskland lettere realisere sine planer om økt utbygging av vindkraft.

Uten tilgang til vannkraft er det vanskelig å øke andelen vindkraft i den tyske kraftforsyningen. Kraftforsyning fra vindkraft kan variere dramatisk fra time til time etter hvor mye det blåser, og det trengs reservekraft for å utjevne variasjonene. Vannkraft er med sin unike reguleringskapasitet en rimelig og sikker balansekraft for vindkraftproduksjon.

I perioder med overproduksjon vil tysk vindkraft kunne transporteres til Norge og lagres i norske vannmagasiner til senere bruk, ved at kraften brukes til å pumpe vann opp i høyereliggende magasiner.

Kabelforbindelsen vil også være viktig for Norges planer om å utnytte mer vindkraft. Norge er per i dag selvforsynt med kraft i et normalår. For at det skal bli mulig å bygge ut mer vindkraft i tillegg til dagens vannkraftbaserte produksjon, trengs det et større marked for norsk fornybar kraft. Det kan flere kabelforbindelser til utlandet gi.

Tilgang til vannkraft kan også bidra til å effektivisere driften av den tyske varmekraftbaserte energiforsyningen. I dag må noen anlegg kjøre med en viss reservekapasitet for å gi nødvendige systemtjenester. Dette reduserer effektiviteten og medfører økte CO2-utslipp. Vannkraft fra Norge kan levere systemtjenester og redusere behovet for hyppig start og stopp av kullfyrte kraftverk. Det gir lavere CO2-utslipp.

NorGer i tall[rediger | rediger kilde]

  • Kabelens lengde: Ca. 570 km
  • Kapasitet: 1400 MW
  • Byggetid: Ca. 2 år
  • Antatt kostnad: Ca. 1 milliard euro (kan avvike +/- 30 %)
  • Spenning: 450-500 kV
  • Kabelens vekt: 35 kg/m
  • Kabelens tverrmål: Ca. 11 cm
  • Maks havdybde på trasé: 410 m
  • Planlagt satt i drift: 2020 eller senere[3]
  • Forventet levetid: Ca. 40 år
  • Energitap i kabel: Ca. 5 prosent

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Statnett går inn i NorGer». Statnett. 23. juni 2010. Besøkt 23. juni 2010. 
  2. ^ Andrulewics, E.D., D. Napierska, Z. Otremba, 2003: The environmental effects of the installation and functioning of the submarine SwePol link HVDC transmission line: a case study of the Polish Marine Area of the Baltic Sea. J. Sea Res. 49:337–345.
  3. ^ «Stromaustausch mit Norwegen». Frankfurter Allgemeine Zeitung. 21. juni 2012. Besøkt 8. desember 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]