Nirukta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nirukta (devanagari: निरुक्त, IPA: [n̪irukt̪ə]) er sanskrit og betyr «forklaring», «etymologisk tolkning». Navnet er tittelen på et verk om sanskrit-grammatiker som tilskrives Yāska i det 5. eller 6. århundre f.Kr. Teksten er en teknisk avhandling om etymologi, ordklasser og semantikk.

Nirukta forklarer hvordan enkelte ord har sine meninger, spesielt i lys av Vedaene. Teksten inneholder et system av regler for å danne ord fra røtter og affikser, og et vokabular med irregulære ord. Den dannet basis for senere leksikon og ordbøker. Nirukta består av tre deler: (1) Naighantuka, som er en samling synonymer, (2) Naigama, som er en samling med ord som er spesifikk for Vedaene, og (3) Daivata, ord som er relatert til guder og ofringer.

Nirukta var en av de seks vedangaer som var obligatorisk blant lærde i sanskrit i det gamle India.

En kritisk utgave ble utgitt av Laskhman Sarup på 1920-tallet.