Nine Below Zero

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nine Below Zero
Nine Below Zero
Opphav London, England
Periode 1977–1983
1990–dd
Tidligere navn Stan's Blues Band (1977–1979)
Sjanger Rhythm and blues, Bluesrock, Pubrock
Plateselskap Pangea Recordings
I.R.S. Records
A&M Records
Medlemmer
Dennis Greaves
Brendan O'Neill
Brian Bethell
Mark Feltham
Tidligere medlemmer
Kenny Bradley
Peter Clark
Alan Glen
Stix Burkey
Gerry McAvoy

Nine Below Zero, også kjent som 9 Below Zero, er et engelsk Rhythm and blues-band fra London som ble grunnlagt i 1977. Bandet hadde sin storhetstid tidlig på 1980-tallet og har hele tiden vært tro mot å spille på mindre konsertarenaer rundt i Europa, og har på denne måten opparbeidet seg en kultstatus blant musikkfans.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bandet ble grunnlagt under navnet Stan's Blues Band i London i 1977 av gitarist og vokalist Dennis Greaves, bassist Peter Clark, trommeslager Kenny Bradley og Mark Feltham på vokal og munnspill. De spilte seg opp på mindre pubscener i London i omlag to år, da bandet ble kontakt av den tidligere musikeren Mickey Modern som ved å bli deres manager foreslo å ta bandet et nivå opp på den musikalske rangstigen. Bandet tok dernest det nåværende navnet etter en låt av den amerikanske munnspilleren Sonny Boy Williamson II, som ble foreslått av Dennis Greaves.[1]

Storhetsperiode[rediger | rediger kilde]

Under Moderns bandledelse og produksjon ble Nine Below Zero et heltidsprosjekt for musikerne, og i 1980 slapp de deres første utgivelse Live At The MarqueeA&M Records.[1] Rundt samme periode ble trommeslageren Kenny Bradley erstattet av Stix Burkey. På grunn av musikkens høye tempo og energi ble bandet raskt populært blant klubbmusikken i London, og tiltrakk seg derfor også oppmerksomhet fra New Wave of British Heavy Metal.[1] I samme periode var bandet også headliner ved Hammersmith Odeon, hvor de fikk ordnet en gjesteinntreden av den respekterte bluesmusikeren Alexis Korner.

I 1981 gav de ut sin andre utgivelse Don't Point Your Finger, som var produsert av Glyn Johns. Under Johns ledelse og rådføring ble bassisten Peter Clark byttet ut til fordl for den mer teknisk begavede bassisten Brian Bethall.[1] I denne perioden opptrådte Nine Below Zero flere ganger på nasjonal TV, og var gjester hos blant andre The Chris Tarrant Show, The South Bank Show, O.T.T., The Old Grey Whistle Test og The Young Ones. Bandet var også oppvarmingsband for The Kinks og The Who på deres respektive turneer. Bandets tredje utgivelse var Third Degree (1982) skrevet av Greaves og Modern, men dette ble møtt med moderat kritikk, og gjorde at bandet startet et indre opprør som igjen fikk plateselskapet A&M til å droppe dem.

Til tross for krangel fikk utgivelsen deres beste listeplassering på UK Albums Chart noensinne, og holdt seg på listen i seks uker med 38. plass som beste plassering.[2] Fra 1983 gikk bandet ut i en stillstand, hvor Brian Bethall gikk inn som medlem i The Blow Monkeys, Mark Feltham var studiomusiker blant annet for Rory Gallagher og Dennis Greaves grunnla bandet The Truth.

Ny start[rediger | rediger kilde]

Først i 1990 lyktes det for bandmanager Mickey Modern med å gjenforene bandet ved overtalelse av Feltham og Greaves til å gjøre en tiårs-markering av Nine Below Zero. Bandet fikk med seg Gerry McAvoy på bassgitar og trommeslageren Brendan O'Neill fra bandet til Rory Gallagher, og bega seg ut på en turné som i stor grad ble en suksess med utsolgte konserter.[1] Bandet var også oppvarmingsband for Stings Europaturné i 1991/1992, og varmet opp for Eric Clapton samt Brian May i 1994.

I 1996 kom deres utgivelse Ice Station Zebro, med enkelte låter skrevet sammen med Nik Kershaw. Samme år ble bandet også invitert til å spille sammen med skuespilleren Bruce Willis under åpningen av restauranten Planet Hollywood i London etter premieren av hans spillefilm 12 Monkeys. Mot slutten av 1990-tallet og begynnelsen av det neste tiåret var bandet opptatt av en omfattende turnevirksomhet på i Europa og resten av verden, blant annet ved musikkfestivalen Jubileumsblues i Hamar. Dette gjentok seg også utover 2000-tallet, med nye utgivelser og enkelte bandutskiftinger som resultat.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Gerry McAvoy og Mark Feltham på scenen under konsert med Nine Below Zero.
  • Live at the Marquee (1980)
  • Don't Point Your Finger (1981)
  • Third Degree (1982)
  • Live at the Venue (1989)
  • Off The Hook (1992)
  • Special Tour Album 93 (1993)
  • Live in London (1997)
  • On the Road Again (1998)
  • Refrigerator (2000)
  • Give Me No Lip Child (2000)
  • Chilled (2002)
  • Hat's Off (2005)
  • Both Sides of Nine Below Zero (2008)
  • It's Never Too Late! (2009)

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Dennis Greaves – gitar, vokal (1977–1983, 1990–dd)
  • Peter Clark – bass (1977–1981)
  • Kenny Bradley – trommer (1977–1980)
  • Mark Feltham – vokal, munnspill (1977–1983, 1990–dd)
  • Stix Burkey – trommer (1980–1983)
  • Brian Bethall – bass (1981–1983, 2012–dd)
  • Gerry McAvoy – bass (1990–2011)
  • Brendan O'Neill – trommer (1990–dd)
  • Alan Glen – munnspill (1991–1998)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Biografien til Nine Below Zero hos Allmusic (Av Bruce Eder. Besøkt 27. januar 2012)
  2. ^ Roberts, David (2006). British Hit Singles & Albums (19. utg.). London: Guinness World Records Limited. s. 395. ISBN 1-904994-10-5. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]