Nikolaj Ruzskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nikolaj Ruzskij.

Nikolaj Vladimirovitsj Ruzskij (russisk: Николай Владимирович Рузский, født 18. mars (gammel stil: 6. mars) 1854, død 1. november 1918 i Pjatigorsk) var en russisk militær.

Ruzskij intredte i 1870 i tjeneste ved et gardesgrenaderregiment, ble i 1872 offiser og i 1885 oberst, 1896 generalmajor og 1903 generalløytnant. Sin meste tid tilbragte han i generalstabsverv og var i 1904 stabsjef i Vilnius militærdistrikt, hvorfra han fulgte sin sjef, general Oskar Gripenberg, til krigsskueplassen og som stabssjef ved andre armé. Ruzskij ble senere sjef for XXI. armékorps, general av infanteriet og adjoint hos sjefen for Kievs militærdistrikt.

Under første verdenskrig førte Ruzskij først befal over tredje russiske armé, som kjempet seg fram gjennom Galizia og til slutt truet Kraków. Han var fra oktober 1914 til april 1915 øverstkommanderende for nordvestfronten. Han fratrådte deretter på grunn av forskjellige meningsforskjeller med øverstkommanderende.

I august 1915 ble han øverstkommanderende for den indre front, en post han forlot i desember samme år og ble medlem av riksrådet. Han innehadde under tiden august 1916 til mai 1917 igjen førstnevnte post.

Etter at Aleksandr Kerenskij den 12. mai 1917 ble krigsminister, tok Ruzskij, som ikke ville avfinne seg med de nye forholdene vedrørende disiplinen innen arméen, avskjed.

Ruzskij, som nøt anseende som en av Russlands mest framstående hærførere, ble tatt til fange i september i september i 1918 av bolsjevikene i Jessentuki, og henrettet med andre kritiske offiserer.