Nigerkongo-språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nigerkongo-språk
Nigerkongo-språkas utbredning i grønngult (nigerkongo A) og gult (bantu).
Nigerkongo-språkas utbredning i grønngult (nigerkongo A) og gult (bantu).
Region Afrika sør for Sahara
Antall brukere 400 millioner
Lingvistisk klassifikasjon Språkfamilie
Skriftsystem Det latinske alfabetet
N'ko for mandespråk
Det arabiske alfabetet for mandinka, fulfulde og komorisk
Videre inndeling
Inndeling Kordofanske språk
Mandespråk
Atlantiske språk
Dogon
Ijoidspråk
Voltakongo-språk
Språkkoder
ISO 639-5 nic

Portal: Språk

Nigerkongo-språk er en språkfamilie som inneholder rundt 1 400 språk som snakkes av drøyt 400 millioner mennesker i Afrika sør for Sahara. Den er Afrikas største, og en av verdens største språkfamilier både når det gjelder utbredning og antall brukere.

Nigerkongo-språka er en av fire afrikanske språkenheter som ble etablert av den amerikanske språkforskeren Joseph Greenberg. De andre var de afroasiatiske språka, nilosahariske språka og khoisan-språka (en oversikt fins i artikkelen Språk i Afrika). Nigerkongo-språka grenser i nordvest og ytterst i nordøst til de afroasiatiske språka, sentralt og i øst mot nilosahariske språk. I sør danner khoisan-språka en enklave blant nigerkongo-språk. Den mest betydningsfulle undergruppa av nigerkongo-språka er bantuspråka, som snakkes fra østlige Nigeria i nord til Sør-Afrika i sør.

Betegnelsen[rediger | rediger kilde]

Den tidligere brukte betegnelsen nigerkordofanske språk, brukt av Joseph Greenberg (1963),[1] impliserer en todeling av språkfamilien i kordofanske språk og resta av nigerkongo-språka. De seks hovedgruppene av nigerkongo-språk anses imidlertid i dag som likestilte, og den mer nøytrale betegnelsen nigerkongo-språk – innført av Greenberg i 1949 – er den mest brukte betegnelsen på språkfamilien.

Før Greenbergs arbeid ble de språka som ikke er bantuspråk kalt vestsudanske språk; deres genetiske slektskap ble erkjent relativt sent (Westermann 1927).[2] At de vestsudanske språka og bantuspråka var i slekt kom ikke fram før med Greenbergs arbeid (fra 1949),[3] men Diedrich Westermann kom til samme konklusjon nesten på samme tid. Greenberg plasserte bantuspråka som ei under-undergruppe av nigerkongo-språka; ei analyse som var kontroversiell i 1950, men som i dag har allmenn aksept.

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Det fins 1 400 nigerkongo-språk, med mange tusen dialekter, og dette gjør nigerkongo-språka til den mest språkrike språkfamilien i verden, etterfulgt av de austronesiske språka med 1 100 språk. Etter antall brukere (370–400 millioner) re nigerkongo-språka den tredje største språkfamilien, etter indoeuropeiske språk (2,7 milliarder) og sinotibetanske språk (1,3 milliarder).

Rundt 45 % av Afrikas befolkning snakker et nigerkongo-språk, og 70 % av alle afrikanske språk tilhører denne språkfamilien. Den største homogene undergruppa av nigerkongo-språka er bantuspråka, med 500 nært beslekta språk og 210 millioner brukere. Det gjennomsnittlige nigerkongo-språket har under 300 000 brukere, språkfamilien har altså stor flerfoldighet.

Store nigerkongo-språk[rediger | rediger kilde]

Det er rundt tjue nigerkongo-språk med mer enn fem millioner brukere, og av disse er de fleste bantuspråk. Mange av disse er handelsspråk som ikke læres som morsmål, men har mange andre- og tredjespråksbrukere som bruker det utenfor sin egen folkegruppe eller stamme. For noen språk er antallet andrespråksbrukere større enn antall morsmålsbrukere (f.eks. swahili).

Det mest brukte nigerkongo-språket er swahili, som brukes som lingua franca av 30–40 millioner mennesker i Øst-Afrika. Nest størst er joruba som brukes i Nigeria, med 20–25 millioner brukere. Fulfulde er et stort dialektkontinuum blant de atlantiske språka i Vest-Afrika med over 20 millioner brukere. Igbo snakkes av rundt 20 millioner i sørøstlige Nigeria. Joruba og igbo er begge benue-kongo-språk. Shona, zulu, chichewa, lingala (alle bantuspråk), bambara i Mali, akan i Ghana og wolof er alle nigerkongo-språk med rundt 10 millioner brukere.

Klassifikasjonsoversikt[rediger | rediger kilde]

Følgende oversikt baserer seg på den allmenne konsensusen blant språkforskere. Til grunn ligger Bendor-Samuel 1989[4] og Williamson-Blench (i Heine-Nurse 2000[5]). Klassifikasjonens historiske utvikling kartlegges i avsnittet «Klassifikasjonens historie».

Det er ikke avgjort om grupperingene benuekongo og nordbantoide språk er genetiske enheter. De språklige og statistiske egenskapene til de enkelte gruppene fins under «Undergreiner av nigerkongo»..

Nigerkongo som genetisk enhet[rediger | rediger kilde]

Med over 1400 språk i familien er det ikke overraskende at et urspråk ikke har kunnet rekonstrueres. Dette faktumet ble brukt – og brukes til en viss grad fortsatt – til å hevde at nigerkongo ikke er en genetisk enhet. Spørsmålet stilles om nigerkongo er en genetisk enhet, altså at ordforrådet og de grammatiske likhetene fins fordi språka stammer fra et felles urspråk, eller om de kun er en samling typologisk like språk som har gått gjennom kontaktpåvirkning av hverandre.

Fra dagens nigerkongoforskere er svaret på dette spørsmålet klart: Likhetene i grammatikk og ordforråd kan kun forklares ved genetisk slektskap. Følgende tre kjennemerker er spesielt viktige:

Nominalklassesystemet[rediger | rediger kilde]

Struktur og funksjon[rediger | rediger kilde]

Mange grener av nigerkongospråka har et utprega nominalklassesystem som deler inn alle (eller de fleste) substantiver i klasser. For tellbare substantiv deles de inn parvis i entalls- og flertallsklasser, og for massebetegnelser, væsker og abstraksjoner inn i egne klasser. Markeringa (kjennetegnet) til klassene er av klassene skjer med affikser til nomenet – klasseaffikset, for det meste ved prefiks, og noen ganger (men sjelden) ved infikser. Substantivets klasse fører ofte med seg samsvarsbøyning av underordnede komponenter av nominalfrasen (genitivattributt, adjektivattributt, tallord, eiendomspronomen, demonstrativer), og/eller predikatet til setningen. Noen ganger brukes egne affikser for å samsvarsbøye adjektiver o.l., andre ganger brukes samme affiks som hos substantivet.

Nominalklassesystemet kommer klarest fram i bantuspråka; i andre nigerkongospråk er det omforma eller redusert; noen steder har det også forsvunnet helt, for eksempel i mandespråka. For disse greinene må andre kriterier brukes for å fastslå genetisk slektskap.

Nominalklasser i bantuspråka[rediger | rediger kilde]

For å illustrere begrepene nominalklasse, klasseprefiks og samsvarsbøyning av disse brukes ofte bantuspråk som eksempel, siden disse fenomenene er tydeligst her. Det var omtrent tjue klasser i urbantu. Noen nåværende språk (f.eks. luganda) har fortsatt så mange klasser, i andre er det redusert til rundt ti klasser. I bantuspråk merkes klassene kun med prefiks. Det er samsvarsbøyning mellom substantivet og andre elementer av nominalfrasen, og mellom subjektet og verbalet, men samsvarsprefikset kan være forskjellig for de forskjellige ordklassene.

Nominalklasser i luganda:

  • fra rota -ganda:
    • mu-ganda «en ganda» > ba-ganda «gandafolket»
    • bu-ganda «gandaenes land»
    • lu-ganda «gandaenes språk»
  • fra rota -ntu:
    • mu-ntu «menneske» > ba-ntu «mennesker»
    • gu-ntu «kjempe» > ga-ntu «kjemper»

Andre eksempler fra swahili viser utbredninga av sammenkoblede entalls- og flertallsklasser:

  • m-tu «person» > wa-tu «folk»
  • ki-tu «ting» > vi-tu «ting (pl.)»
  • ji-cho «øye» > ma-cho «øyne»
  • u-fumbi «dal» > ma-fumbi «daler»

Samsvarsbøyning i bantuspråka[rediger | rediger kilde]

Følgende eksempler fra swahili demonstrerer klassene og samsvarsbøyning av dem.

Samsvar i nominalfraser

Når man bruker adjektiv, tallord og demonstrativer i swahili er rekkefølga som følger: Substantiv + adjektiv + tallord + demonstrativ. Alle orda i en nominalfrase forholder seg til substantivets klasse.

  • m-tu m-kubwa «stor person» (mtu «menneske», -kubwa «stor»)
  • wa-tu wa-kubva «store personer» (wa-klassen er flertallsklassen til m-klassen)
  • ki-kapu ki-kubwa «stor kurv» (kikapu «kurv»)
  • vi-kapu vi-kubwa «store kurver» (vi-klassen er flertallsklassen til ki-klassen)
  • ki-kapu ki-dogo ki-le «den (-le) lille (-dogo) kurven»
  • vi-kapu vi-dogo vi-tatu vi-le «disse (-le) tre (tatu) små kurvene»
  • wa-tu wa-zuri wa-wili wa-le «disse to (-wili) gode (-zuri) menneskene»

Her er alle merkene identiske med subsnantivets klasseprefiks. Man har med andre ord alliterasjon.

Samsvar mellom subjekt og predikat

I språk med utprega klassesystem må det også være samsvarsbøyning mellom subjekt og predikat

  • ki-kapu ki-kubwa ki-me-fika «den store kurven har ankommet» (-fika «ankomme», -me- perfektumsmerke)
    Merk: Samme klasseprefiks i substantiv og verb.
  • m-toto m-kubwa a-me-fika «det store barnet har ankommet»
    Merk: a- i verbet tilsvarer m- i substantivet, altså forskjellige klasseprefiks for samme klasse.
  • wa-tu wa-zuri wa-wili wa-le wa-me-anguka «disse to gode menneskene har falt (-anguka
  • wa-geni wa-zungu w-engi wa-li-fika Kenya «mange (-engi) europeere (wa-zungu) ankom Kenya»

Nominalklassenes innholdskategorier[rediger | rediger kilde]

De opprinnelige klassene hadde opprinnelig klart definert innhold, for eksempel mennesker, dyr, planter, massebegreper, væsker, stedsnavn, abstrakter og lignende. De enkelte prefiksene var trolig betydningsbærende morfemer som senere ble grammatikaliserte slik at deres etymologi ikke lenger er gjenkjennelig.

Selv om det i dagens nigerkongo-språk er vanskelig å bestemme klassenes semantiske innhold, har det blitt gjort mye forskning på området. Et sammendrag av resultatene, med spesiell fokus på bantuspråka, fins i Hendrikse og Poulos (1992), sitert i Nurse (2003).[6] Et sammendrag av betydningskategoriene fins i tabellen i neste avsnitt. Denne tabellen viser flere overlappende felter i betydningskategoriene til hver klasse; for eksempel kan dyr høre til i klasse 3–4, 5–6, 7–8 og 9–10. Det er derfor vanskelig å forutsi hvilken klasse en viss betydningskategori tilhører. Et unntak er substantiver som har med mennesker å gjøre, disse er nesten bestandig i klasse 1–2. Ellers er klasse et leksikalsk trekk.

Formelle likheter i klasseaffiksene[rediger | rediger kilde]

Det argumenteres ofte med at klassesystemet bare er et typologisk trekk uten genetisk relevans, og at klassesystemet er utbredt i nesten alle språk i Afrika, men dette avvises av de aller flest eksperter på disse språka. Det fins flere forskjellige nominalklassifiseringssystemer i andre afrikanske språk; de afroasiatiske språka har et genussystem; nordlige khoisan-språk har et lite antall nominalklasser, men disse markeres ikke på substantivene; sentrale khoisan-språk har et genussystem med hunkjønn, hankjønn og intetkjønn. Noen nilosahariske språk har enkle nominalklassesystemer, noe som kan antyde et slektskap mellom nigerkongo og nilosahariske språk (se mer om dette under «Nigerkongo og nilosaharisk»). Naturligvis fins det også nominalklassesystemer også i språkfamilier utenfor Afrika – f.eks. i noen kaukasiske språk, australske språk og jeniseiske språk.

Det som er kritisk for at en kan bruke klassesystemet som argument for genetisk forbindelse er imidlertid at de forskjellige klassene har felles betydning i de forskjellige greinene av nigerkongo-språk. Fordi klassenes betydninger og/eller form er like tyder det på at de stammer fra et felles urspråk.

Klasseaffikser i grener av nigerkongo og deres betydningsfelt i bantuspråk
Klasse Urbantu Kord. Atl. Gur Kwa Benue Klassens betydningsfelt i bantuspråk
1 mu-, u- gu-, w- . u o- u- menneskelige vesen, personifiseringer, slektskapsord
2 ba- b- ba- ba ba- ba- Flertall til klasse 1
3 mu-, gu- gu- . ŋu o- u- Naturfenomener, kroppsdeler, planter, dyr
4 mi-, gi- gi- . ŋi i- i- Flertall til klasse 3
5 i-, di- j-,li- e-de- di . li- Naturfenomener, dyr, kroppsdeler, derogativer
6 ma-, ga- m-,ŋ- a-ga- ŋa . a- Flertall til klasse 5 og 14; massebegrep, væsker, tid
7 ki- . a-ka- . ki- ki- Kroppsdeler, verktøy, insekter; sykdommer o.l.
8 bi- . . . bi- bi- Flertall til klasse 7
9 n-, ji- . in- . . i- Dyr; også mennesker, kroppsdeler, verktøy
10 n-,ji- . a-na- . . i- Flertall til klasse 9 og 11
11 du-, lu- . u-du- . . lu- lange, tynne ting, lange kroppsdeler; språk, naturfenomener o.l.
12 tu- . . si ti- ti- Flertall til klasse 13 og 19
13 ka- . . ka ka- ka- Diminutiver, derogativer; men også augmentativer
14 bu- . u-bu- bu bu- bu- Abstrakter, egenskaper, kollektivbegreper
15 ku- . . ku ku- ku- Infinitiver; enkelte kroppsdeler, som arm, bein
19 pi- . V-pV- fu . . Diminutiver (sg.)

Verbbøying[rediger | rediger kilde]

Verbformer dannes i nigerkongo-språk ved at man legger til suffiks til en verbstamme (avledning). Ved hjelp av suffikser kan man danne kausativer, intransitiver, resiproker (gjensidig handling), benefaktiver, refleksiver, passiver og andre former av et grunnverb. Noen avledningsendelser har samme form i flere greiner av nigerkongo-språka, noe som igjen tilsier et felles opphav.

For eksempel resiprokmarkøren (resiprok = gjensidig) «-ana», som har holdt seg i en rekke språk:

  • Swahili: pend-ana «elske hverandre»
  • Lingala: ling-ana «elske hverandre»
  • Zulu: bon-ana «se hverandre»
  • Luganda: yombag-ana «kjempe med hverandre»

Kausativmarkøren -Vsha fins som -Vsha i swahili, -ithia i gikuyu, -Vtsa i shona, -Vsa i sesotho og -isa i lingala. («V» står her for en vilkårlig vokal.)

Felles grunnord[rediger | rediger kilde]

Følgende tabell gir eksempler på noen ord som har lignende former i de forskjellige greinene av nigerkongo. Det er dessverre ikke mulig med dagens forsning å gi rekonstruerte eksempler fra hver greins urspråk, så det er i stedet brukt ord fra språk i de enkelte greinene som har korresponderende former. (Navnet på språket i eksempelet står i parentes.)

Språkgruppe svart blod bue hund øre, høre bein, fot munn
Kordofansk piim (lafofa) nyi (lafofa) thai (tegem) bwa (eliri) geenu (talodi) kpaga (koalib) ŋger (rashad)
Mande biine (soninke) ɲemi (wan) sa (boko) gbɛɛ (tura) keŋ (vai) na (kpelle)
Atlantisk bir (temne) ɲif (safut) ta (gola) o-bol (pepel) kenu (gola) ekpa (gola) o-nyââ (gola)
Ijoid bire (defaka) tei (kolok.) e-bere (defaka) naa (ijo)
Kru ɲimo (kuwaa) tâ (seme) gbe (guere) noa (grebo) ŋo (bete)
Gur biri (birifor) ɲim (bieri) ta-mo (dgare) baara (moore) nuu (lobiri) kparaɤa (lorhon)
Adamawa-ubangi vir (pangseng) ngia (gbaya) ta (mumuye) bwe (yungur) t-naa (zing) kanga (mba) nyaa (zing)
Kwa bile (agni) ŋga (edile) to (baule) gba (ebrie) nu (logba) akpa (logba) nɛɲ (adyukru)
Benuekongo virki (dakoid) egya (nupe) o-ta (piti) ebua (efik) nu (igbo) okpa (igbo) inwa (efik)
Urbantu pi(r) ŋinga taa bua kono nua

Den oppførte sammenligninga inneholder ikke vidstrakte «panafrikanske» ord som f.eks. «vite», «kjøpe», «kne», «hals»/«nakke», «tunge», «tann», «måne», «stein» eller «ås», siden disse ikke bidrar til å vise genetisk slektskap blant nigerkongo-språka (men kan være indisier på sammenheng mellom de forskjellige afrikanske språkfamiliene). Alt i alt er det tilgjengelige etymologiske materialet stort (mange hundre ord), men inneholder få kordofanske eksempler.

Fonologi[rediger | rediger kilde]

Fordi det ikke fins noen omfattende rekonstruksjon av urnigerkongo, fins det ingen definitiv fonemliste for urspråket presenterest. Derfor kun noen få merknader om fonologien her (per Bendor-Samuel 1989).[4]

Rotstruktur

Rotstrukturen til urnigerkongo virker å være CVCV (C = konsanant, V = vokal) noe som kommer fram i mandespråka, de ijoide språka og i bantuspråka. I andre språkgrupper har dette blitt forenkla ved lydendringer. Verb har ofte en CV-endelse som brukes i danning av verbavledninger (se «verbbøying» ovenfor), og nomen hadde opprinnelig et prefiks på CV eller V. Dermed får vi følgende grunnformer:

  • Nomen: (K)V-KVKV
  • Verb: KVKV[-KV]
Konsonantinventar

I 1983 rekonstruerte Stewart konsonantinventaret for den største primærgreina av nigerkongo, urvoltakongo:

labial alveolar palatal velar labiodent.
Ustemte plosiver p t c k kp
Stemte plosiver b d j g gb
Nasaler m n ɲ ŋm
Approksimanter w ɫ y

Resultatene fra Mukarovskys rekonstruering av «urvestnigrittisk» (altså nigerkongo uten mandespråka) er noenlunde sammenfallende med Stewarts rekonstruering. Dette har seinere utvikla seg i forskjellige retninger til ganske forskjellige lydsystemer med åra. For eksempel viser konsonantinventaret til dagens bantuspråk at prenasalisering (/n-/ eller /m-/ foran innledende konsonant, for eksempel /n/ til /nt/) spiller en stor rolle:

labial alveolar palatal velar
Ustemte plosiver p t k
Stemte plosiver b d g
Implosiver ɓ ɗ ɠ
Affrikater ts/ds tʃ/dʒ
Approksimanter β l ɣ
Nasaler m n ɲ ŋ
Prenasaliserte 1 mp nt ŋk
Prenasaliserte 2 nts ntʃ
Prenasaliserte 3 mb nd ŋg
Prenasaliserte 4 ndz ndʒ

Noen sørlige bantuspråk har gjennom språkkontakt fått klikkelyder fra khoisan-språka. dette gjelder spesielt Guthrie-gruppene S40 og S50, deriblant zulu (12 klikkelyder) og xhosa (15 klikkelyder).

Vokaler

For urnigerkongo opererer man med et system på opptil ti vokaler. Av disse har urbantu beholdt sju. Det er vokalharmoni i nigerkongo-språka, og vokalene deles ideelt sett inn i to klasser med henholdsvis vokalene /i, e, ə, o, u/ og /ɨ, ɛ, a, ɔ, ʊ/. Som et resultat av vokalharmoni farges vokaler i verb- og substantivaffikser av rotvokalen. Dette praktiseres i varierende grad i moderne nigerkongo-språk. Nasalisering av vokaler er utbredt og har fonemisk betydning.

Tonespråk

Man kan anta at urnigerkongo var et tonespråk (hvilket kun er typologisk relevant, ikke genetisk), da de fleste greiner av nigerkongo-familien har to eller tre betydningsbærende toner. Rundt 95&nbsp% av bantuspråka er tonespråk – swahili er det mest kjente unntaket.

Følgende tabell gir en oversikt over bruken av toner i forskjellige greiner av nigerkongo. Det skilles mellom opptil fem forskjellige toner: H høy, L lav, M middels (vanlig), og i enkelte tilfeller VH veldig høy og VL veldig lav.

Tonesystemer i nigorkongo-språk
Grein H, L H, M, L VH, H, M, L VH, H, M, L, VL
Kordofansk nesten alle
Mandespråk Jula
Ligbi
Mende
Mwan
Ngain
Yakuba
Gban
Tura
Dan
Atlantisk Sherbro
Temne
Basari
Bedik
Ijoid Ijo
Kru Godie
Klao
Nyabwa
Seme
Gur Dagbani
Konkomba
Kusal
Basari
Nafaara
Kasem
Kwamu
Kaatonum
Adamawa-ubangi Longuda
Gbaya
Mumuye
Duru
Zande
Dowayo
Kwa Ga
Akan
Anyi
Baule
Ega
Dangme
Krobu
Mbatto
Sele
Benuekongo Efik
Igbo
Edo
Tiv
Ekpeye
Yoruba
Jukun
Bekwarra
Kutep
Icen
Mambila
Ashuku

Informasjonen i tabellen kommer fra Bendor-Samuel 1989.[4]

Undergreiner av nigerkongo[rediger | rediger kilde]

Nigerkongo-språka er, som de foregående avsnittene viser, en genetisk enhet, altså en språkfamilie, der språkas fonologiske, grammatiske og leksikalske likheter kun kan forklares med at de stammer fra et felles urspråk, urnigerkongo. Det viktigste – om ikke det første – skrittet i oppdagelsen av dette ble tatt av Joseph Greenberg i 1948 (med den ikke omstridte metoden leksikal massesammenligning). Greenbergs resultater og underklassifisering av språka, som han oppsummerte i sin bok i 1963, har blitt endra i detaljer, men består hovedsakelig slik han la det fram, og danner grunnlaget for videre forskning. På grunn av språkfamiliens størrelse og alder (minst 10 000 år gammal) har det imidlertid ikke blitt rekonstruert et urspråk for språkfamilien som sådan, men det fins rekonstruksjoner for urspråk i enkelte undergrupper av nigerkongo, det mest grundige for bantuspråka.

Primærgreinene av nigerkongo[rediger | rediger kilde]

Etter den nåværende klassifikasjonen av Williamson-Blench (i Heine-Nurse 2000) har nigerkongo seks primærgreinene eller hovedenheter, nemlig kordofanske språk, mandespråk, atlantiske språk, dogon, ijoide språk og voltakongo-språk. Spesielt voltakongo-språka har mange underenheter, hvorav én er bantuspråka. Følgende tabell viser antall språk, antall brukere og geografisk utbredelse av primærgreinene:

Nigerkongos primærgreiner
Grein Antall språk Antall brukere Geografisk utbredning
Kordofanske språk 23 0,3 mill. Sudan: Nubafjella
Mandespråk 59 21 mill. Vest-Afrika: Mali, Guinea, Liberia, Elfenbenskysten
Atlantiske språk 50 27 mill. Vest-Afrika: Senegal, Gambia, Guinea, Sierra Leone
Dogon 1 0,6 mill. Mali, Burkina Faso
Ijoide språk 10 1,6 mill. Nigeria: Nigerdeltaet
Voltakongo-språk 1253 322 mill. Vest- og Øst-Afrika og sørlige Afrika

Tallene for antall språk og brukere er fra den eksterne lenka om klassifisering av nigerkongo-språk. For disse tallene gjelder vanlige slingringsmonn (se Liste over språkfamilier).

Avspaltinga av primærgreinene

Man kan ikke forvente at alle primærgreinene av nigerkongo-familien stammer fra samme variant av urnigerkongo. Ifølge nyere forskning (Williamson og Blench i Heine-Nurse 2000[5]) var de kordofanske språka de første til å skille seg fra urnigerkongo, fulgt av mandespråka og de atlantiske språka (man veit ikke hvilke av disse to som var først). Etter dette kom de små gruppene ijoide språk og dogon, og det som da var igjen ble voltakongo-språka.

Det er meget vanskelig å finne fram til korrekt informasjon om den absolutte kronologien til primærgreinene. Urnigerkongo er minst 10 000 år gammelt, og den nyligste oppdelinga – voltakongo, som inneholder bantuspråka – er mellom 4500 og 5000 år gammel; det har med andre ord gått en periode på 5000 år mellom primærgreinenes inndeling. Ehret (i Heine-Nurse 2000[5]) gir følgende omntrentlige dateringer på avspaltinga av de forskjellige greinene: Kordofanske språk, ca 10 000 år siden; mandespråk og atlantiske språk, ca 8000 år siden; ijoide språk og dogon, ca 6000 år siden; dette markerte også begynnelsen på voltakongo-språka.

Hjemland

Referanser til urnigerkongos hjemland er sjeldne i litteraturen. Hjemlandet lå sannsynligvis i vestlige Sudan, hvor nigerkongo-språka i dag viser størst flerfoldighet. Den østlige beliggenheten til de kordofanske språka må derfor forklares med en tidlig folkevandring, eller ved at hjemlandet strakte seg øst helt til Nilen, hvilket er heller usannsynlig. Nigerkongo-språkas spredning over sentrale, østlige og sørlige deler av Afrika kom takket være bantuspråkas brukere.

Kordofanske språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kordofanske språk

De kordofanske språka er ei lita gruppe på rundt 25 språk med til sammen 320 000 brukere, og snakkes i Nubafjella i Republikken Sudan. Navnet «kordofanske språk» ble innført av Greenberg i 1949[3], men er en noe unøyaktig da Nubafjella ikke ligger i Kurdufan-regionen, men bare grenser til den. Det kordofanske språka utgjør en eksklave fra den ellers ganske helhetlige nigerkongo-regionen – de er omringa av nilosahariske språk og arabisk på alle sider. De viktigste kordofanske språka er koalib, tira, moro, dagik-ngile og tegali, som har mellom tretti og førti tusen brukere hver. Ingen kordofanske språk har fått noen omfattende grammatisk beskrivelse; noe forsøk på rekonstruering av urkordofansk har derfor ikke vært mulig.

Siden de kordofanske språka var de første som skilte seg fra urnigerkongo har de relativt få fellestrekk med resten av nigerkongo-språka. Man mener likevel at de fellestrekkene som fins er nok til å etablere at kordofanske språk faktisk er en del av nigerkongo-familien. Greenberg (1963[1]) og Scahdeberg (1981[7]) påpeker at nominalklasseaffiksene i kordofanske språk samsvarer med de i andre nigerkongo-språk. Det er imidlertid lite leksikalsk samsvar mellom de kordofanske språka og andre nigerkongo-språk, og dette medfører at det fortsatt er tvil om kordofanske språks klassifisering som nigerkongo-språk.

Sammenligning av substantivprefikser (Schadeberg 1981[7])
Klasse 1
Mennesker
Klasse 3
Trær
Klasse 4
Fl. av kl. 3
Klasse 5
Kropp, navn
Klasse 6
Fl. av kl. 5
Klasse 7
Væske, vann
Kordofanske språk gu-, w-, b- gu-, w-, b- j-, g- li-, j- ŋu-, m- ŋ-
Atlantiske språk gu- gu- ci- de- ga- ma-
Gur -a -bu -ki -de -a -ma
Kwa o- o- i- li- a- n-
Benuekongo u- u- ti- li- a- ma-
Bantu mu- mu- mi- di- ma- ma-

nominalklassesystemet brukes i varierende grad i kordofanske språk. I noen språk er det systemer med rundt 15 klasser med forskjellige prefikser for entall og flertall av konkrete substantiv. Kun egennavn og slektskapsord mangler prefiks, mens flertall av slektskapsord dannes med suffikser. Hver nominalklasse kan inneholde veldig heterogene ord, slik at man vanskelig kan snakke om semantiske dekningsområder for klassene (disse har i tilfelle blitt ugjenkjennelige). I andre språk mangler substantivene prefiks, og flertall dannes ved vokalprefiks og/eller -suffiks. I språka som har klasseprefiks er det også samsvarsbøyning, dvs. at ord som avhenger av substantivet bøyes med samme prefiks som substantivet.

Verbalavledning er vanlig i alle kordofanske språk, men det dreier seg som regel om innovasjoner (nydanninger som ikke har opphav i urnigerkongo). Ordstillinga er som regel SVO (subjekt–verb–objekt). I nominalfraser kommer substantivet først, fulgt av modifiserende ord (attributter, eiendomspronomen, tall og demonstrativer).

Mandespråk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mandespråk

Mandespråka skilte seg – i likhet med de kordofanske språka – relativt tidlig fra urnigerkongo, og har mange spesielle trekk; blant annet mangler de nominalklasser. Deres posisjon som nigerkongo-språk regnes imidlertid som sikker, til tross for at flere forskere har funnet likhetstrekk mellom dem og de nilosahariske songhai-språka. Allerede på 1800-tallet ble mandespråka identifisert som ei gruppe beslekta språk. Sigismund Wilhelm Koelle brukte som førstemann navnet «Mandenga» om denne gruppa i 1854, et navn som er derivert fra lokale befolkningsnavn.

De rundt 60 mandespråka snakkes av omtrent 19 millioner mennesker i Vest-Sudan i statene Mali, Guinea, Liberia, Elfenbenskysten og Burkina Faso. De deles inn i to greiner; den større vestlige gruppa (16 millioner brukere) og den østlige gruppa med 2–3 millioner brukere. De mest betydningsfulle mandespråka er bambara (handelsspråk i Mali med 10 millioner brukere inkl. andrespråksbrukere), dioula eller jula (4 millioner inkl. andrespråksbrukere), maninka (2 millioner) og mandinka (1,2 millioner), alle i mandinggruppa av vestlige mandespråk.

Siden mandespråka ikke har nominalklasser har deres tilhørighet til nigerkongo-språka ofte blitt ispørresatt. De fleste mandespråka er tonespråk med opptil tre tonehøyder, og toner brukes også til å skille mellom entall og flertall, og tonen er da bundet til morfemer heller enn til stavelser. Det fins frie og bundne substantiv; sistnevnte følges vanligvis av et eiendomspronomen; til disse orda hører slektskapsbetegnelser og kroppsdeler (mao. blir det da «min, din … hånd», aldri «hånda»).

Atlantiske språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Atlantiske språk

De rundt 50 atlantiske språka (av Joseph Greenberg opprinnelig kalt «vestatlantiske språk») snakkes av 27 millioner mennesker langs atlanterhavskysten fra Senegal i nord til Liberia i sør – atlantiske språk fins i landene Senegal, Gambia, Guinea, Sierra Leone, Mali, Niger, Nigeria, Ghana og Burkina Faso. Det klart viktigste atlantiske språket er fulfulde, som snakkes som morsmål av 18 millioner, og av minst 4 millioner andrespråksbrukere. Andre viktige nordatlantiske språk er wolof (8 millioner brukere, hovedspråk i Senegal), serer-sine (1,2 millioner brukere, Senegal og Gambia) og temne (1,5 millioner brukere, Sierra Leone).

De atlantiske språka deles i tre hovedgreiner. Den største er de nordatlantiske språka (24,5 millioner brukere), fulgt av de søratlantiske språka (2,5 millioner brukere) og språket bijago, som er atlantisk men ikke kan klassifiseres nærmere – det kan dermed sies å være et isolert atlantisk språk. De atlantiske språk skilte lag med urnigerkongo på omtrent samme tid som mandespråka.

De atlantiske språka hadde opprinnelig et fulldanna nominalklassesystem som ble markert med prefikser og augment (pre-prefikser), og som medførte samsvarsbøyning gjennom hele setninga. Klasseprefikset forsvant seinere og ble erstatta av suffikser og augmenter. Endring av første konsonant i et ord har grammatisk betydning, og markerer ofte flertall. Den vanlige ordstillinga er SVO (subjekt–verb–objekt), vanligvis med preposisjoner. I nominalfraser er substantivet som regel først, fulgt av attributter og andre modifikatorer.

Noen klasseprefikser som er like i atlantiske språk og bantuspråk:

  • ba-: Flertall av levende vesener, jf. bantu ba-
  • mo-, wo-: Entall av levende vesener, jf. bantu mu-
  • ma-: Kollektiver, jf. bantu ma-

Dogon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dogon (språk)

Dogon er et språk som innad i nigerkongo er isolert, og dermed utgjør en primærgrein for seg sjøl; alle forsøk på å knytte dogon til andre greiner av nigerkongo har hittil mislyktes. Dogon snakkes av rundt 600 000 personer av dogonfolket i Mali og Burkina Faso. Hovedområdet for dogonkulteren er dogonlandet i sentrale Mali, med hovedbyen Bandiagara, som ligger ca 60 km øst for byen Mopti. Mange dogoner – først og fremst menn og ungdommer – behersker også mandespråket bambara. Det er vanskelig å si bestemt hvorvidt dogon er ett språk med mange ganske forskjellige dialekter, eller om det er en liten språkgruppe med fem–åtte forskjellige språk.

Det fins rester av nominalklassesystemet i dogon, men det er intet klasseprefiks. Betegnelser for menneskelige vesener har spesielle flertallssuffiks. Ordstillinga er SOV (subjekt–okjekt–verb). I nominalfraser står substantivet først, fulgt av attributter, eiendomspronomen, demonstrativer og antall.

Ijoide språk[rediger | rediger kilde]

Språkgrupper og etniske grupper i Nigeria.

Utdypende artikkel: Ijoide språk

Den ijoide gruppa er en liten språkgruppe med rundt 10 språk, som snakkes av totalt 1,6 millioner mennesker ved Nigerdeltaet i Nigeria. Den ijoide gruppa deles i to, hvorav den ene delen består av ett språk (defaka), og den andre – ijo-gruppa – består av ni språk. Blant dem har man ijo (også kalt ijaw) med én million brukere, kalabari og kirike med rundt 250 000 brukere hver, samt seks mindre språk.

De ijoide språka er nært beslekta med hverandre, og danner – med unntak av defana – et dialektkontinuum. Ijoide språk skiller seg fra andre nigerkongo-språk på flere punkter; de har bare rester av nominalklassesystemet, for menneskelige vesen er det egne klassesuffiks. I pronemenene har det blitt danna et genussystem (med hankjønn, hunkjønn og delvis intetkjønn), hvilket er uvanlig blant andre nigerkongo-språk. Som i mandespråka og dogon er ordstillinga SOV (subjekt–objekt–verb), mens de fleste andre nigerkongo-språk bruker SVO (se Claudi 1993).

Voltakongo-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Voltakongo-språk

Oversikt og inndeling[rediger | rediger kilde]

Voltakongo-gruppa er den desidert største og mest komplekse primærgreina av nigerkongo. De drøyt 1250 voltakongo-språka snakkes i vestlige, sentrale og sørlige deler av Afrika. Voltakongo-språka deles inn i to grupper, nord-voltakongo med 276 språk og 28 millioner brukere totalt, og sør-voltakongo med 977 språk og 300 millioner brukere, deriblant bantuspråka.

Nord-voltakongo-språka deles videre inn i greinene kru, gur, senufo og adamawa-ubangi. de blir snakka i Vest-Afrika mellom Liberia og Kamerun. Sør-voltakongo-språka, som etter antall brukere er ti ganger større enn den nordlige greina, deles inn i kwa- («vest-kwa» etter Greenberg) og benuekongo-språk, som igjen deles inn i vest-benuekongo-språk («øst-kwa» etter Greenberg) og øst-benuekongo-språk. Hvorvidt benuekongo-språka (en betegnelse brukt siden Greenberg) faktisk utgjør én genetisk enhet er ikke helt klart.

De rundt 75 kwa-språka snakkes av totalt 21 millioner mennesker i Elfenbenskysten, Ghana, Togo, Benin og Nigeria. Vest-benuekongo-språka, som består av 73 språk fordelt på undergruppene joruboide, edoide, igboide, nupoide og idomoide språk, samt noen mindre grupper, snakkes av totalt 48 millioner mennesker i Togo, Benin og sørlige Nigeria. Øst-benuekongo-gruppa inneholder 800 språk med 225 millioner brukere, og deles i hovedgruppene platoide språk (deriblant kainji-språk og jukunoide språk) og bantoid-cross-språk. Sistnevnte består av cross-river-språka og de bantoide språka. Cross-river-gruppa består av rundt 70 språk med totalt seks millioner brukere i sørøstlige Nigeria og Kamerun. De bantoide språka inneholder alle de ca 500 bantuspråka samt noen andre språkgrupper som snakkes i sørlige Nigeria og Kamerun (jarawoide, tivoide, beboide og ekoide språk, savannespråk osv.), som er nært beslekta med bantuspråka.

Flere detaljer om voltakongo-språka kan fins i språktreet og tabellen nedenfor. Se også de utdypende artiklene om språkgruppene.

Inndeling av voltakongo-språka
Viktige undergrupper av voltakongo-språk
Undergruppe Antall
språk
Antall
brukere
Utbredningsområde
Kru 29 2,3 mill. Elfenbenskysten, sørlige Liberia
Gur 74 15 mill. Mali, Elfenbenskysten, Burkina Faso, Ghana, Togo, Nigeria
Senufo 15 2,7 mill. Burkina Faso, Elfenbenskysten
Adamawa-ubangi 158 7,6 mill. Nigeria, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Sudan
Kwa 75 21 mill. Elfenbenskysten, Ghana, Togo, Benin, Nigeria
Joruboide 14 22 mill. Sørvestlige Nigeria, Benin, Togo
Edoide 26 2,6 mill. Sentrale og sørlige Nigeria
Igboide 7 19 mill. Sørøstlige Nigeria
Nupoide 11 3 mill. Vestlige og sentrale Nigeria
Idomoide 9 1,1 mill. Sørlige Nigeria
Kainji 54 1 mill. Nordvestlige og sentrale Nigeria
Platåspråk 43 2 mill. Sentrale Nigeria (mrk.: ikke en genetisk enhet)
Cross-river 65 5,6 mill. Cross River State i Nigeria; Kamerun
Dakoide 3 0,5 mill. Østlige Nigeria
Tivoide 18 2,4 mill. Østlige Nigeria, vestlige Kamerun
Savannespråk 67 2,5 mill. Vestlige Kamerun
Bantuspråk 487 210 mill. Resten av sentrale og sørlige Afrika

Betegnelsen X-oide språk er ei gruppe med språk X og andre nært beslekta språk; f.eks. består de igboide språka av igbo og andre mindre språk. Disse gruppene utgjør som regel et dialektkontinuum, og regnes av noen språkforskere for å være ett enkelt språk.

Kru-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kru-språk

De rundt 30 kru-språka tilhører den nordlige greinen av voltakongo-språk, og tales av 2,3 millioner mennesker i Elfenbenskysten og sørlige Liberia. Navnet «kru» er tydeligvis en forvansking av språknavnet «klao» – det er nok blanda med det engelske ordet «crew», siden kru-menn ofte var mannskap på europeiske skip. Westermann (1927[2]) og Greenberg (1963[1]) regna kru-språka til kwa-språka, men etter Bennett og Sterk (1977[8]) har de blitt regna til nord-voltakongo-greina. Kru-språka deles inn i en østlig og en vestlig grein, samt tre isolerte språk.

Det er nesten ingen rester av nominalklassesystemet i kru-språka; flertall dannes ved suffikser og endring av utlydsvokaler. I nominalfraser er det samsvarsbøyning. Kru-språka bruker også verbbøying aktivt, med bøyningsformativer for bl.a. kausativ, benefaktiv, inkoativ og passiv. De personlige pronomena i noen av språka skiller mellom hankjønn og hunkjønn i tredje person flertall, ellers er det ingen kjønnsdistinksjoner. Ordstillinga er SVO (subjekt–verb–objekt), og man har postposisjoner. Mens «genitivattributter» og possessiver settes foran nomenet kommer adjektiver, demonstrativer og tall bak.

Gur-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gur-språk

Gur-språka, også kalt voltaiske språk, er ei stor språkgruppe med 75 språk som snakkes i et sammenhengende område fra sørøstlige Mali og strekker seg over nordlige Elfenbenskysten, Ghana, Togo og Benin og rekker til Burkina Faso og Nigeria. De snakkes av totalt 15 millioner mennesker. Navnet «gur» ble tatt i bruk av Gottlob Krause i 1895, fordi mange av språkas navn på seg selv begynner med gur- (gurma, gurunsi, gurenne). Betegnelsen «voltaiske språk» kommer fra elva Volta, og brukes først og fremst i franskspråklig litteratur (langues voltaïque).

Det genetiske sektskapet mellom språka i kjernegruppa sentrale gur-språk har vært etablert lenge, men tilhørigheten til enkelte språk utafor denne kjernen er mindre sikker. Tidligere ble dogon og senufo-språka regna til gur-språka (f.eks. i Bendor-Samuel 1971 og De Wolf 1981[9]). Den genetiske nærheten mellom gur-språka og kwa- og benuekongo-språka førte til innføringa av betegnelsen voltakongo.

Det viktigste gur-språket er mòoré, som snakkes av sju millioner mennesker. Det er et anerkjent regionalspråk i Burkina Faso, og brukes også i Mali, Togo, Benin og Elfenbenskysten. Andre gur-språk med minst en halv million brukere er dagaari, frafra, dagbani, kusaal, gurma, konkomba, tem, kabiye, loribi og bariba.

De fleste gur-språka har et nominalklassesystem, og de fleste har også samsvarsbøyning. Det er i gjennomsnitt elleve klasser, som markeres ved hjelp av suffikser; noen språk har også klasseprefikser. Ordstillinga er SVO, og man bruker som regel postposisjoner. Genitivattributter og eiendomspronomen står foran substantivet de gjelder, mens adjektiver, demonstrativer og tall kommer etter substantivet. De fleste gur-språka er tonespråk med to eller tre tonemer; bariba er et ekstremt tilfelle som har seks tonemer.

Senufo-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Senufo-språk

Senufo-språka danner ei lita gruppe på 15 språk som blir snakka av totalt 2,7 millioner mennesker i Burkina Faso, Elfenbenskysten, Mali og Ghana. Det mest brukte senufo-språket er cebara med én million brukere; andre viktife senufo-språk er supyire, mamara, shempire, tagwana, djimini og syenara. Senufo-språka deles videre inn i seks greiner, hvor supyire-mamara, tagwana-djimini og senari er de mest betydningsfulle, resta består av mindre språk.

Adamawa-ubangi-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Adamawa-ubangi-språk

Adamawa-ubangi-språka består av to undergrupper – adamawa og ubangi – som inneholder totalt 160 språk og blir snakka av åtte millioner mennesker. Adamawa-ubangi-språka strekker seg fra nordvestlige Nigeria over nordlige Kamerun, sørlige Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, nordlige Gabon, Republikken Kongo og Den demokratiske republikken Kongo og sørvestlige Sudan, altså gjennom det meste av Sentral-Afrika. Sango er et kreolspråk med grunnlag i ubangi-språket ngbandi. Andre store språk er zande, ngbaka, gbaya, mumuye, mundagn og tupuri.

Greenberg (1949[3]) grupperte først adamawa-ubangi-språka som ei egen undergruppe av nigerkongo-språka under navnet adamawa-østlige språk. Inndelinga av gruppa i to deler forklares med at det er fonologiske forskjeller (adamawa-språka har en tendens til å ha lukkede stavelser, noe som sjelden er tilfelle i ubangi-språka) og leksikale særpreg i begge greinene (Boyd 1989). I følge Bennett (1983) er det imidlertid språkkontinuum mellom de to gruppene, så ei klar inndeling i to undergrupper kan være problematisk.

Det har vært lite forskning på adamawa-språka, da forskere har konsentrert seg om den større ubangi-gruppa. Nominalklassesystemet er redusert; klassesuffikser brukes, og det er delvis samsvarsbøyning i noen språk. Verbutvidelse er ikke vanlig, og skjer for det meste med iterasjon, benefaktiv og kausativ. Den vanlige ordstillinga er SVO, og kun preposisjoner brukes. Substantivet står foran genitiv, adjektiver, tall og demonstrativer; i ubangi-språka kan adjektiver også stå foran substantivet.

Kwa-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kwa-språk

Kwa-språka danner sammen med benuekongo-språka sør-voltakongo-greina eller kwa-benuekongo-greina. De rundt 75 kwa-språka blir talt av 21 millioner mennesker i Elfenbenskysten, Ghana, Togo, Benin og sørvestlige Nigeria. I nord grenser kwa-språka mot gur-språkas område, i øst til de platoide språka og i vest mot mande- og kru-språka. De viktigste kwa-språka er akan (Ghana, 10 mill.), ewe (Ghana og Togo, 4 mill.), baule (Elfenbenskysten, 2 mill.), fon (Benen, 1,7 mill.), ga-dangme (Ghana, 1,4 mill.) og anyin (Elfenbenskysten, 1 mill.).

Navnet «kwa-språk» ble innført av Gottlob Krause i 1885. Sammenføringa av kwa-språka er gjort på typologisk grunnlag; trekk de har til felles er blant annet labiovelare konsonanter, toner og fravær av de fleste morfologiske elementer som klasseaffikser og derivasjonsmorfemer. Diedrich Westermann (1927[2]) hadde kwa-språka som ei undergruppe av vestsudanske språk, mens Joseph Greenberg (1963[1]) har dem som ei grein av nigerkongo-språk. Han delte kwa-språka inn i åtte undergrupper og integrerte de sentrale togo-språka («togo-restspråk») i kwa-gruppa. Slik framstilles også kwa-språka av De Wolf (1981[9]). Bennett og Sterk (1977[8]) reduserte Greenbergs kwa-inndeling ved at:

  • den lille østlige greina av kwa-språka ble kalt «vest-benuekongo» og lagt til benuekongo-språka,
  • de ijoide språka ble skilt ut som egen primærgrein av nigerkongo og
  • kru-språka ble regna som ei sjølstendig undergrein av nord-voltakongo.

De gjenværende kwa-språka tilsvarer da Greenbergs «vest-kwa». Det er nå allmenn aksept for denne tolkninga.

Kwa-språka har nominalklassesystemer i forskjellig grad; i ega er det et fullverdig klassesystem, mens andre språk har reduserte eller rudimentære systemer. Vanligvis bruker morfologien morfologiske prefikser, men også noen flertallssuffikser. Første konsonant kan variere, men dette har foneiske og ikke semantiske grunner. Kausativ («få til å elske»), refleksiv («elske seg sjøl») og resiprok («elske hverandre») dannes ved hjelp av verbalaffikser. Personlige pronomen i tredje person skiller mellom kategoriene levende og ikke-levende. Ordstillinga er SVO (subjekt–verbal–objekt), og det brukes kun postposisjoner. Nominalfraser har ingen enhetlig struktur, men har ofte genitiv og possessiver foran substantivet og adjektiver, tall og demonstrativer etter.

Noen kwa-språk har serielle verbkonstruksjoner; dersom verb i samme tid, modus og aspekt, og med samme subjekt og objekt, kommer etter hverandre vil subjekt og objekt kun markert i det første verbet. De fleste kwa-språk er tonespråk, og skiller mellom to eller tre (av og til også fire) tonemer. Noen språk har også vokalharmoni.

Benuekongo-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Benuekongo-språk

Sammen med kwa-språka danner benuekongo-språka den sørlige greina av voltakongo-språk. De rundt 900 benuekongo-språka snakkes av av over 270 millioner mennesker i vestlige, sentrale og sørlige Afrika. Benuekongo-språka deles i to store undergreiner av ulik størrelse, nemlig vest-benuekongo-språka (70 språk med 50 millioner brukere totalt i Togo, Benin og Nigeria) og øst-benuekongo-språka (830 språk med 225 millioner brukere i sørøstlige Nigeria og resten av sentrale og sørlige Afrika). De østlige benuekongo-språka inneholder også bantuspråka.

Navnet benuekongo-språk ble tatt i bruk i 1963 av Joseph Greenberg, som delte denne gruppa inn i fire underenheter, nemlig platåspråk, jukunoide språk, cross-river-språk og bantoide språk. Etter Shimizu (1975) og Gerhardt (1989) har gruppene platåspråk, tarokoide språk og jukunoide språk blitt ansett som éi gruppe, nemlig platoide språk. Bennett og Sterk (1977[8]) inkluderte Greenbergs kwa-språk, altså joruboide, edoide, igboide, nupoide og idomoide språk, i benuekongo-språka; etter Blench (1989) har disse språka blitt ansett som vest-benuekongo-språk, mens Greenbergs opprinnelige benuekongo-språk har blitt ansett som øst-benuekongo-språk.

Underenheter av benuekongo-språk

De språklige egenskapene til benuekongo-språka behandles i avsnitta Vest-benuekongo-språk, Platoide språk, Cross-river-språk og Bantoide språk.

Vest-benuekongo-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vest-benuekongo-språk

Språka som snakkes i Benin, Togo og Nigeria.

Vest-benuekongo-språka er den mindre undergruppa av benuekongo-språka, og tilsvarer omtrent Greenbergs øst-kwa-språk fra 1963. Gruppa består av rundt 70 språk som snakkes av rundt 48 millioner mennesker i Togo, Benin og sørlige Nigeria. De fem viktigste språka i denne gruppa er joruba (20–22 millioner brukere), igbo (18 millioner), edo (1 millioner), nupe (1 millioner) og idoma (600 000), som alle snakkes i sørlige Nigeria. Disse fem språka danner sammen med andre mindre språk vest-benuekongo-språkas undergrupper joruboide språk, igboide språk, edoide språk, nupoide språk og idomoide språk. Videre fins det fire mindre undergrupper, nemlig akokoide språk, ayere-ahan-språk, oko-språk og ukaan-akpes-språk.

Substantivklassesystemet har ulik grad av utvikling i de forskjellige vest-benuekongo-språka. I språket gade har man et fullt klassesystem, man har et redusert system i edoide språk, mens joruba har et grunnleggende system som bruker klasseprefiks. Verbavledningene er som regel innovasjoner, det vil si at de ikke har rot i urnigerkongo). Adjektiv kan dannes ved reduplikasjon med høy tone av den første stavelsen i stativverb. Det finnes uavhengige personlige pronomen og avhengige subjekts-, objekts- og eiendomspronomen. Språka har SVO-ordstilling og bruker preposisjoner, ikke postposisjoner. Nominalfraser har alltid samme sammensetning; nomenet står alltid først.

Nesten alle vest-benuekongo-språk er tonespråk med to til fire tonelag og glidende overgang mellom høye og lave toner. Tonene har fonemisk kvalitet, det vil si at kun tonehøyden kan være betydningsskillende, som de følgende eksemplene fra joruba viser (é = høy tone, e = mellomtone, è = lav tone):

  • «ankomme», «forvente»
  • «tenke», ro «jobbe på jordet»

Øst-benuekongo-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Øst-benuekongo-språk

Øst-benuekongo-språka (i Greenbergs terminologi kalt benuekongo) består av to ulike genetiske underenheter; platoide språk og bantoid-cross-språk. De platoide språka – også kalt sentralnigerianske språk – omfatter 120 språk som snakkes av 3,5 millioner mennesker i sentral-Nigeria, og bantoid-cross-språka omfatter rundt 700 språk med over 200 millioner brukere i Nigeria, Kamerun og sentrale og sørlige Afrika. Etter antall brukere er øst-benuekongo-språka den mest betydningsfulle enheten av voltakongo-språka, i og med at den omfatter den store bantugruppa.

Platoide språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Platoide språk

De rundt 120 platoide språka snakkes i nordlige, nordøstlige og sentrale Nigeria av rundt 3,5 millioner mennesker, og sentrum for språkgruppa er Josplatået. Kainji- og platåspråka er lite dokumentert; den beste beskrivelsen av dem er gjort av Ludwig Gerhardt i Bendor-Samuel 1989.

Undergruppene av de platoide språka er kainji (54 språk, 1 million brukere), josplatå-språka, tarokoide språk og jukonoide språk. Det er bare noen få store språk i denne gruppa, deriblant berom, tarok og kaje, med rundt 300 000 brukere hver. I gjennomsnitt har hvert platoide språk omtrent 30 000 brukere, og utbredningsområdet til hvert språk er dermed ganske lite. Jukun var språket i det mektige Jukunriket (på slutten av det første årtusenet e.Kr.), og dets etterfølgere – jukunoide språk – har til sammen rundt 350 000 brukere. Følgende klassifisering er basert på Williamson-Blench 2000 og den eksterne lenka (Kausen), og lister opp de største språka.

De fleste kainji- og platåspråka og enkelte jukunoide språk har nominalklassesystemer, mens de øvrige jukunoide og tarokoide språka kun har reduserte nominalklassesystemer. De fleste språka bruker prefikser for å klassifisere klassene, men enkelte bruker suffiks. Verbavledning er utbredt. Den normale ordstillinga er SVO, og man bruker kun preposisjoner, ikke postposisjoner. Nomenet kommer foran andre ledd i nominalfraser, slik at grunnformen er nomen + genitiv, nomen + adjektiv, nomen + possessiv og nomen + tall.

Cross-river-språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Cross-river-språk

Øst-benuekongo-språka deler seg inn i hovedgruppene platoide språk og bantoid-cross-språk, og sistnevnte deler seg videre inn i cross-river-språk og bantoide språk.

De rundt 70 cross-river-språka snakkes av rundt seks millioner mennesker i sørøstlige Nigeria, i delstaten Cross River, og i nordvestlige Kamerun. Cross-river deler seg inn i bendi (ti språk, 400 000 brukere) og delta-cros (ca. seksti språk, 5,2 millioner brukere). De desidert viktigste språka er de nær beslekta efik (400 000 morsmålsbrukere, til sammen 2,4 millioner med andrespråksbrukere), ibibo (to millioner) og anaang (én million), som alle tilhører delta-cross-gruppa.

Noen cross-river-språk har fullt utprega nominalklassesystemer, mens andre har reduserte systemer med begrensa samsvar. Det er tallrike verbavledninger, og de vanlige pronomenene: uavhengige personalpronomen og avhengige subjekts-, objekts- og possisivpronomen. Ordstillinga er SVO, og kun preposisjoner brukes. Nomenfrasen har rekkefølga bestemt pronomen + determinativ, men adjektiv kommer ofte foran nomenet. Verbbøying skjer gjennom prefikser, sjelden via suffikser. Reduplikasjon av verbrota gjør at verbet blir fokusert på, og reversering av ordstillinga (OSV i stedet for SVO) gjør at objektet blir fokusert på.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Joseph Greenberg (1963). The Languages of Africa (engelsk). Mouton, Haag og Indiana University Center, Bloomington. ISBN 0877501157. 
  2. ^ a b c Diedrich Westermann (1927). Die westlichen Sudansprachen und ihre Beziehungen zum Bantu (tysk). Berlin: Mitteilungen des Seminars für orientalische Sprachen. 
  3. ^ a b c Joseph Greenberg (1949–1950). «Studies in African Linguistic Classification». Southwestern Journal of Anthropology (engelsk). 
  4. ^ a b c John Bendor-Samuel (1989). The Niger-Congo Languages: A Classification and Description of Africa's Largest Language Family (engelsk). Lanham, New York, London: University Press of America. ISBN 0819173754. 
  5. ^ a b c Bernd Heine og Derek Nurse, red. (2000). African Languages. An Introduction. (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0521666295. 
  6. ^ Derek Nurse og Gérard Philippson, red. (2003). The Bantu Languages (engelsk). London, New York: Routledge. ISBN 0700711341. 
  7. ^ a b Thilo C. Schadeberg (1981). «Das Kordofanische». I Bernd Heine o.a. Die Sprachen Afrikas (tysk). Hamburg: Buske. ISBN 3871184330. 
  8. ^ a b c Patrick Bennett og Jan Sterk (1977). «South Central Niger-Congo: A Reclassification». Studies in African Linguistics (engelsk). 
  9. ^ a b Paul P. De Wolf (1981). «Das Niger-Kongo (ohne Bantu)». I Bernd Heine o.a. Die Sprachen Afrikas (tysk). Hamburg: Buske. ISBN 3871184330.