Niels Christian Ditleff

Niels Christian Ditleff
Født	29. okt. 1881; Larvik
Død	18. juni 1956 (74 år); Oslo
Beskjeftigelse	Diplomat
Utdannet ved	Sjøkrigsskolen
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Vår Frelsers gravlund
Utmerkelser	12 oppføringer St. Olavs Orden; Haakon VIIs Frihetskors; Dannebrogordenen; Finlands hvite roses orden; Nordstjerneordenen; Ordenen Polonia Restituta; Den hvite løves orden; Romanias kroneorden; Oranje-Nassau-ordenen; Kristusordenen; Kong Christian Xs frihetsmedalje; Norges Røde Kors hederstegn

Niels Christian Ditleff (født 29. oktober 1881 i Larvik, død 18. juni 1956) var en norsk diplomat og forfatter, kjent for sin innsats under krigen.^[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av skipskaptein Andreas Ditlef Zachariassen (1842–1884) og Anna Karolina Elise Nilsen (1845–1925), og giftet seg i 1910 med Johanne Margrethe (Hanne) Hagerup Bull (1882–1956), datter av høyesterettssassessor Edvard Hagerup Bull. Etter en tid til sjøs og Sjøkrigsskolen ble han diplomat.

Posteringer[rediger | rediger kilde]

1903–1906 sekretær ved generalkonsulatet i Le Havre
1906–1920 visekonsul i Hamburg, Havanna (en tid også chargé d'affaires) og Bilbao, legasjonssekretær i Lisboa,
1920–1926 byråsjef i Utenriksdepartementet
1926–1945 ved legasjonen i Warszawa, først som legasjonssekretær, så hvert chargé d'affaires, og fra 1930 som sendemann med sideakkreditering til Praha i Tsjekko-Slovakia og til Bucureşti 1935–1937
1945–1950 Sendemann ved ambassaden i Helsingfors

De hvite bussene[rediger | rediger kilde]

Under det tyske angrepet på Polen i 1939 fikk Ditleff igang forhandlinger mellom de krigførende partene og fikk evakuert 1200 personer fra nøytrale nasjoner. Da Norge ble invadert av Tyskland i april 1940 flyktet Ditleff til Sverige, der arbeidet han med å organisere hjelp til Norge. Ditleff tok initiativet til aksjonen med De hvite bussene som reddet skandinaviske sivile fanger ut av tyske konsentrasjonsleire og fengsler våren 1945.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Ditleff ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke.^[3] Han ble i 1927 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, forfremmet til kommandør med stjerne i 1939 og tildelt storkors 12. mars 1946 for sitt arbeid for norske og danske fanger i Tyskland. Han ble også tildelt Haakon VIIs Frihetskors og Norges Røde Kors hederstegn. Ditleff ble hedret med storkors av Dannebrogordenen, Finlands hvite roses orden, Nordstjerneordenen, Ordenen Polonia Restituta, Den hvite løves orden (Tsjekkoslovakia) og Romanias kroneorden. Han ble utnevnt til kommandør av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen og av den portugisiske Kristusordenen. Ditleff mottok videre Kong Christian Xs frihetsmedalje og det svenske røde kors' fortjenstmedalje.

Også kona Hanne Bull (1882–1956; se Bull (slekt)) ble beæret med Kongens fortjenstmedalje i 1939. De døde samtidig i en trafikkulykke i 1956.

Minister Ditleffs vei på Nordberg i Oslo er oppkalt etter ham. I Stavanger ligger Minister Ditleffs vei på Våland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ ^a ^b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Niels_Chr_Ditleff, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Guri Hjeltnes, Niels Chr. Ditleff i Store norske leksikon.
^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 26 og Harald Gram og Bjørn Steenstrup: Hvem er Hvem? 1955, Oslo: Aschehoug, 1955, s. 140.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ditleffs datter om sin far

[hash-40f49a87390b732d5d8a85844536a620b485815a-1] Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Niels_Chr_Ditleff, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[2] Guri Hjeltnes, Niels Chr. Ditleff i Store norske leksikon.

[3] Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 26 og Harald Gram og Bjørn Steenstrup: Hvem er Hvem? 1955, Oslo: Aschehoug, 1955, s. 140.

[1]

[2]

[3]