Nicos Poulantzas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nicos Poulantzas (gresk Νίκος Πουλαντζάς, Níkos Poulandzás; født 1936, død 1979) var en gresk-fransk marxistisk politisk sosiolog. På 1970-tallet var Poulantzas, sammen med Louis Althusser, den ledende representanten for strukturalistisk marxisme, men ulikt Althusser endte han opp som eurokommunist. Han er mest kjent for sine teoretiske arbeider om staten, men han har også bidratt til marxistiske analyser av fascisme, klasser i den samtidige verden og sammenbruddet for de søreuropeiske diktaturene i på 1970-tallet.

Poulantzas var født i Hellas, og ble politisert i studietiden sin, er han sluttet seg til Demokratisk Allianse, som var en frontorganisasjon for kommunistpartiet. Han sluttet seg imidlertid ikke til partiet før etter oberstkuppet i Hellas, da han bodde i Paris, dit han hadde flyttet etter endt studietid. Her ble han en del av kretsen rundt Althusser, sammen med andre unge marxister som Etienne Balibar, Pierre Macherey, Jacques Rancière og Regis Debray, og gjennom 1970-tallet ble han en prominent marxist, både gjennom bøkene sine og artikler, særlig i New Left Review. Han slet imidlertid også med personlige problemer, og i 1979 tok han sitt eget liv.

Statsteori[rediger | rediger kilde]

Poulatzas' statsteori var den reaksjon mot det han så som forenklede forståelser innen marxismen. Instrumentalistiske marxistiske forståelser så på staten som lite annet enn et instrument i hendene til en bestemt klasse. Poulantzas var uenig med dette, siden han anså kapitalistklassen for å være for opptatt med sin individuelle kortsiktige profitt, sammenlignet med å opprettholde klassens makt, for å kunne styre staten i sin interesse uten videre. Poulantzas argumenterte for at staten, selv om den er relativt autonom fra kapitalistklassen, likevel bidrar til å sikre kapitalismens eksistens, og derfor tjener kapitalistklassen. Han fokuserte særlig på hvordan et i seg selv splittet system som kapitalismen kunne sameksistere med den sosiale stabiliteten som var nødvendig for dens reproduksjon – i særdeleshet viste han til nasjonalismen som et redskap til å overskride klasseskillene innen kapitalismen.

Fra Antonio Gramsci lånte han forståelsen av kulturelt hegemoni; Poulantzas argumenterte for at statens egen oppgave ikke er å undertrykke de undertryktes bevegelser. Staten må heller skape enighet med de undertrykke. Den gjør dette gjennom klasseallianser, der den dominerte gruppen skaper en 'allianse' med de dominerte gruppene som et redskap for å skaffe den dominerte gruppens støtte. I sine senere verker analyserte Poulantzas det han kalte 'det nye småborgerskapets' betydning for å konsolidere de herskende klassers hegemoni og å underminere arbeiderklassens evne til å organisere seg selv. Gjennom å innta en motsetningsfylt klasseposisjon, det vil si gjennom å identifisere seg med sin de facto undertrykker, stiller denne fraksjonen av arbeiderklassen seg på linje med det borgerskapet hvis skjebne den (uriktig) mener den deler. Fragmentasjonen (og kollapsen, vil noen påstå) av klassesystemet er for Poulantzas en definitorisk egenskap ved seinkapitalismen, og enhver politisk brukelig analyse må takle denne nye konstellasjonen av interesse og makt. Et eksempel på dette kan sees i en Poulantzas-onspirert analyse av New Deal i USA: Den amerikanske herskerklassen bidro, gjennom å gi etter for noen av arbeiderklassens krav (minstelønn, arbeidslover etc.), til å sementere en allianse mellom arbeid og den bestemt fraksjon av kapitalen og staten. Dette var nødvendig for kapitalismens fortsatte eksistens, for hvis herskerklassen bare undertrykte bevegelsene og unngikk å gjøre noen innrømmelser ville det kunne ført til en sosialistisk revolusjon.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Poulantzas bidro med en nyansert analyse av klassestrukturene i en tid da internasjonaliseringen av produksjonssystemene (i dag globalisering) overførte makt fra arbeiderklassen til kapitalistklassen. På mange områder forutså han dagens debatt blant kritiske marxister, som Robert W. Cox og Kees van der Pijl om 'klasse', 'borgerskap' og 'hegemoni'. Disse begrepene har imidlertid bare gjenklang i en liten del av dagens statsvitenskap, der positivismen tvinger forskere til å fokusere på målbare og objektive enheter. Ved imidlertid å sette klasseanalysen i sentrum for den politiske analysen minner Poulantzas oss på at teoretikere er politiske aktører selv, og at analyser av den politiske verden er preget av den ideologien de selv benytter seg av.

Hovedverker[rediger | rediger kilde]

  • Poulantzas, Nicos. Political power and social classes. NLB, 1973 (orig. 1968).
  • Poulantzas, Nicos. Fascism and dictatorship: the Third International and the problem of fascism. NLB, 1974 (orig. 1970).
  • Poulantzas, Nicos. Classes in contemporary capitalism. NLB, 1975 (orig. 1973).
  • Poulantzas, Nicos. The crisis of the dictatorships: Portugal, Greece, Spain. Humanities Press, 1976.
  • Poulantzas, Nicos. State, power, socialism. NLB, 1978.

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Jessop, Bob. Nicos Poulantzas: Marxist theory and political strategy. Macmillan, 1985.
  • Levine, Rhonda. Class struggle and the New Deal: industrial labor, industrial capital, and the state. University Press of Kansas, c1988.