Christa Päffgen
- For den amerikanske actionfilmen fra 1988 med Steven Seagal, se Nico (film)
| Christa Päffgen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Christa Päffgen 16. okt. 1938[1][2][3][4]  Köln[5] | ||
| Død | 18. juli 1988[1][2][3][4] (49 år) Ibiza (Balearene, Spania) | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, modell, sanger, komponist, filmskuespiller, eksperimenterende musiker | ||
| Utdannet ved | Lee Strasberg Theatre and Film Institute | ||
| Partner(e) | Philippe Garrel | ||
| Barn | Christian Aaron Boulogne | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Berlin Friedhof Grunewald-Forst | ||
| Medlem av | The Velvet Underground | ||
Christa Päffgen, mest kjent under pseudonymet Nico (født 16. oktober 1938 i Köln, Nordrhein-Westfalen, død 18. juli 1988 på Ibiza, Spania) var en tysk sangerinne og låtskriver, modell og skuespillerinne.
Karriere i musikk[rediger | rediger kilde]
I 1965 spilte Nico inn sin første singel, «I'm Not Sayin» på Andrew Loof Oldhams plateselskap Immediate. I New York ble hun kjent med Andy Warhol, og hun fikk en rolle i hans film The Chelsea Girls. Gjennom Warhol fikk hun også kontakt med bandet The Velvet Underground, og dets debutalbum The Velvet Underground and Nico fra 1967 bærer preg av Nicos karakteristiske dype alt-stemme og tyske aksent. Under samarbeidet med Velvet Underground, hvor hun aldri var offisielt medlem, fikk hun også kontakt med John Cale, som sammen med Lou Reed utgjorde stambesetningen. Cale fikk betydelig innflytelse på hennes karriere. Begge forlot bandet i 1968, og Cale produserte hennes debutalbum Chelsea Girl, som ble innspilt i 1967 og inneholdt låter av blant annet Bob Dylan, Tim Hardin, Lou Reed, Jackson Browne og John Cale selv. Cale fortsatte som produsent på LP-en The Marble Index året etter, hvor Nico fjernet seg fra den mer romantiske pop-stemningen i det første albumet. Også Desertshore og The End ble produsert av Cale.
Under innflytelse av frontfiguren Jim Morrison i Doors, som bidro til sangmaterialet hennes[6] ble Nicos musikk stadig mindre konvensjonell, men samtidig ble den kommersielle suksessen også mindre. Hun spilte blant annet på et indisk tråorgel. «Det er et kunstprodukt. Man kan ikke pakke inn selvmord,» var Cales kommentar til The Marble Index' mangel på kommersiell suksess.[7]
I 1974 ga hun ut albumet The End..., der tittelsporet er en dyster versjon av en av Morrisons sanger. Heller ikke denne LP-en fikk større kommersiell suksess. Ikke desto mindre har Nico fått en betydelig innflytelse etter sin død, også fordi en rekke kjente musikere – deriblant Brian Eno og Phil Manzanera fra Roxy Music – hadde gjesteopptredener på albumene hennes. Denne innflytelsen er merkbar blant annet i goth-kulturen og -musikken.
Karriere som modell[rediger | rediger kilde]
Nico ble først kjent som modell for ulike internasjonale moteblader. Som ung jente flyttet hun til Paris hvor hun traff den kjente fotografen Tobias, som gav henne kallenavnet Nico etter sin tidligere venn, filmskaperen Nikos Papatakis. Nico arbeidet for magasinene Vogue, Tempo, Vie Nuove, Mascotte Spettacolo, Camera, ELLE og andre motemagasiner som eksisterte på slutten av 1950-tallet.
Dødsfall[rediger | rediger kilde]
Den 19. juli 1988 ble hun skadet på en sykkeltur mens hun var på ferie på Ibiza. Hun fikk et slag mot hodet og ble bragt til sykehus, hvor de konstaterte at hun hadde fått en kraftig hjerneblødning. Hun døde samme dag.
Diskografi[rediger | rediger kilde]
- 1967 The Velvet Underground and Nico
- 1968 Chelsea Girl
- 1969 The Marble Index
- 1970 Desertshore
- 1973 The End
- 1974 June 1, 1974
- 1981 Drama of Exile
- 1982 Do or Die: Nico in Europe
- 1985 Nico Live in Pécs
- 1985 Camera Obscura
- 1986 Live Heroes
- 1986 Behind the Iron Curtai
- 1987 Nico in Tokyo
- 1988 Fata Morgana (hennes siste konsert)
- 1989 Hanging Gardens
- 1994 Heroine
- 2002 Innocent & Vain
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 121311, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 1a2759a972674c13b6b8405a55f60e91, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Discogs, oppført som Christa Päffgen, Discogs artist-ID 1730335, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stephen Davis (2004). Jim Morrison – Life, Death, Legend (engelsk). New York: Gotham. s. 192. ISBN 978-1592400645.
- ^ Dave Thompson (2002). The Dark Reign of Gothic Rock (engelsk). London: Helter Skelter Publishing. s. 70. ISBN 978-1900924481.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Nico – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Nico på Internet Movie Database
- (sv) Nico i Svensk Filmdatabas
- (fr) Nico på Allociné
- (en) Nico på AllMovie
- (en) Nico hos Rotten Tomatoes
- (en) Nico hos The Movie Database
- (en) Nico på Apple Music
- (en) Nico på Discogs
- (en) Nico på Discogs
- (en) Nico på MusicBrainz
- (en) Nico på Spotify
- (en) Nico på Last.fm
- (en) Nico på AllMusic