Nicaraguakanalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Nicaragua med kanalen tegna inn
Kart over Nicaragua som viser fire mulige traseer for kanalen som ble foreslått i 2013. Den nest sørligste av dem ble valgt.

Nicaraguakanalen er en planlagt kanal gjennom Nicaragua som skal binde sammen Atlanterhavet og Stillehavet. Den skal bli 278 kilometer lang,[1] og er planlagt å stå ferdig i 2019.[2] Den skal krysse den sørlige delen av landet, og 105 kilometer av ruta skal gå over Nicaraguasjøen.[3] Kanalen skal ha innløp ved Brito, nær byen Rivas, på stillehavssida, og ved Punta Águila på atlanterhavssida.[3] Prosjektet har en beregna kostnad på 40 milliarder USD,[1] men kan komme til å koste mer enn 50 milliarder.[4]

Nasjonalforsamlinga ga grønt lys for bygginga av kanalen i 2012, og 28. juni 2013 underskreiv den en kontrakt som ga den Hong Kong-baserte investorgruppa HKND Group en 50-års konsesjon til å utrede, bygge og drive kanalen.[5] Konstruksjonen skulle opprinnelig ha begynt i mai 2014,[6] men den ble utsatt til slutten av 2014.[1] Den vil kreve 50 000 anleggsarbeidere, og skal generere til sammen 200 000 arbeidsplasser, ifølge HKND Group.[7]

Havnene skal få en kapasitet på 2,8 millioner tonn. Ved innløpet ved Stillehavet skal det i forbindelse med kanalen bygges en frihandelssone på 34,56 km² og et turistkompleks på 6,94 km².[3] I tillegg skal det bygges en stor internasjonal flyplass ved Rivas, med en terminal på 15 000 m² og en kapasitet på 1,05 millioner passasjerer i året.[3] Nær atlanterhavskysten skal det graves ut en kunstig innsjø, Atlantasjøen, med et areal på 395 km², som skal holde samme vannstand som Nicaraguasjøen.[3] Prosjektet omfatter også en rekke andre infrastrukturprosjekter, deriblant en motorvei mellom Rivas og Brito, og det samme mellom Nueva Guinea og Punta Águila.[3]

Det har eksistert planer om en kanal gjennom Nicaragua siden kolonitida, men prosjektet ble mindre aktuelt i kjølvannet av åpninga av den 82 kilometer lange kanalen i Panama i 1914. Rundt årtusenskiftet gjenoppliva imidlertid den nicaraguanske regjeringa planene som en strategi for å stimulere økonomisk utvikling i landet, som er det fattigste i Latin-Amerika etter Haiti.[6]

Det er flere problemer knytta til bygginga. Blant annet er miljøvernere bekymra for følgene av skipstrafikk på Cocibolasjøen, som er den største ferskvannssjøen i Mellom-Amerika.[1] En stor del innbyggere vil også måtte bli tvangsflytta fra hjemmene sine.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]