Niagara (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Niagara
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Henry Hathaway
Produsent Charles Brackett
Manus Charles Brackett
Richard L. Breen
Walter Reisch
Musikk Sol Kaplan
Sjeffotograf Joseph MacDonald
Klipp Barbara McLean
Filmselskap 20th Century Fox
Utgitt 21. januar 1953 USA
Lengde 92 min
Budsjett $ 1 250 000
IMDb
Medietilsynet

Niagara er en amerikansk film noir fra 1953, regissert av Henry Hathaway og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe, Joseph Cotten, Jean Peters og Max Showalter. Filmen handler om en manipulerende kvinne med planer om å drepe ektemannen sin. Et ungt ektepar på bryllypsreise blir ufrivillig innblandet i planene hennes. Manus er skrevet av Charles Brackett, Richard L. Breen og Walter Reisch.

Filmen ble en suksess og var Monroes store gjennombrudd.

Handling[rediger | rediger kilde]

Den lystige Ray Cutler og hans kone, Polly, er på en forsinket bryllypsreise til Niagarafallene etter at han har vunnet en salgskonkurranse gjennom jobben. Når de ankommer hytten som de har leid får de beskjed om at de forrige paret, George og Rose Loomis, ikke har sjekket ut ennå, men de går med på å ta en annen hytte i stedet. Det blir raskt klart for dem at ekteparet Loomis er alt annet enn et lykkelig par. George er hissig og paranoid og Rose antyder at han tidligere har vært innlagt på et psykiatrisk sykehus. En dag når ekteparet Cutler er på en omvisning ved Niagarafallene, oppdager Polly at Rose kysser lidenskapelig med en annen mann. Det viser seg at Rose har planlagt at elskeren hennes skal drepe mannen hennes en dag, når begge mennene skal på en båttur. Planen ser ut til å lykkes ettersom George ikke kommer tilbake. Ekteparet Loomis hjelper henne å melde mannen savnet. Ikke lenge etter blir liket – av det man antar er George – funnet, og Rose blir tilkalt for å foreta en identifikasjon, men hun besvimer ved synet av liket.

Marilyn Monroe i Niagara.

Rose blir innlagt på sykehus og ekteparet Cutler får endelig flytte inn i den hytten de hadde bestilt. Polly legger seg for å slappe av litt, men blir overrasket av George som plutselig kommer inn. Han trodde Rose bodde der fremdeles og kom for å ta hevn. Det viser seg nemlig at han drepte elskeren til Rose, før han selv ble forsøkt drept. Før han blir oppdaget av noen andre stikker han av, og Polly blir ikke trodd da hun forteller hvem hun har sett. Senere da hun er på en omvisning ved Niagarafallene sammen med Ray, hans sjef og sjefens kone, blir hun igjen oppsøkt av George. Han overbeviser henne om at han drepte den andre mannen i selvforsvar, og Polly råder han til å melde seg for politiet. Han er ikke interessert i dette og ber om at hun ikke forteller noen at han selv overlevde. Polly blir hun redd og kommer seg unna.

Ikke lenge etter rømmer Rose fra sykehuset og prøver å komme seg tilbake til USA. Hun blir livredd da hun oppdager George utenfor, og flykter opp i et klokketårn. Han følger etter henne og tar henne igjen da hun når toppen. En rasende George kveler sin kone, men angrer seg like etterpå. Ting blir ikke enklere når han oppdager at han har blitt låst inne i bygningen og ikke kan komme seg ut før neste morgen. Før han går forteller han den døde Rose at han elsket henne.

Samme morgen skal ekteparet Cutler på båttur sammen med Rays sjef og sjefens kone. George, som nå er ettersøkt av politiet, kommer seg inn på båten når Polly er alene ombord. Han prøver å overtalte henne til å forlate båten, men ender opp med å slå henne i svime ved et uhell. For å unnslippe politiet starter han båten og kjører avsted. Når Polly våkner råder hun han igjen til å melde seg til politiet, men blir rystet når hun får vite at han har drept Rose. Større problemer oppstår når båten går tom for bensin og blir ført med strømmen ned mot Niagarafallene. Et like stykke før fossefallene treffer båten en stor stein. George hjelper Polly å klatre opp på den. Når hun er trygg blir han med båten ned Niagarafallene. Like etterpå blir Polly reddet av et helikopter. De takker politiet for hjelpen mens de holder rundt hverandre.

Sanger[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe under kostymeprøvene til Niagara.

James Mason var opprinnelig tiltenkt rollen som George Loomis, men den gikk til slutt til Joseph Cotten.[1] Anne Baxter skulle opprinnelig spille rollen som Polly Cutler, men da hun trakk seg ble filmen omskrevet for å fremheve Marilyn Monroe.[2] Rollen gikk da til Jean Peters.

Deler av filmen ble spilt inn på den canadiske siden av Niagarafallene.[1]

Under innspillingen av filmen la Monroes makeupartist, Allan «Whitey» Snyder, merke til sceneskrekken hennes, et problem som hun hadde gjennom hele karrieren. Han fikk i oppgave av regissøren Henry Hathaway å tilbringe flere timer sammen med Monroe, for å forberede henne før scener skulle spilles inn.[3]

Ifølge Snyder var det i denne filmen som Monroe, etter mye eksperimentering, fant frem til det utseende og stilen som hun ble mest kjent for.[4] En scene i filmen der Monroe filmes bakfra mens hun går 35 meter har ofte blitt nevnt som det som gjorde henne til en stjerne.[2] Skuespillerinnen Constance Bennett skal angivelig ha uttalt, etter å ha sett filmen: «Det der er en dame med fremtiden bak seg.»[5]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe i Niagara.

Filmen ble Monroes store gjennombrudd og spilte inn seks millioner dollar.[6] Variety mente at det var en nervepirrende film der man bare ventet på katastrofen. De mente også at filmen på en flott måte fikk vist frem to av naturens skjønnheter; Niagarafallene og Monroe.[7] The New York Times fremhevet også Niagarafallene og Monroe som filmens høydepunkt.[8] Newsweek mente at Monroe hadde den beste rolletolkningen, mens Time mente at hun hevet nivået på filmen.[8]

Daily Worker mente imidlertid at hun var «latterlig» og «kjedelig», mens Monthly Film Bulletin mente at hun var «vulgær» og «litt frastøtende».[8] Monroes fremtoning ble også kritisert av flere kvinnegrupper.[1] En representant fra Niagara Falls i Ontarios lovgivende forsamling protesterte på sin side på at filmen «ikke gjorde annet enn å skade bryllupsreisehovedstaden». Videre mente vedkommende at «i stedet for en film som kan vises til skolebarna våre gir de oss mord og selvmord og umoralske liv.»[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Notes for Niagara (1953)». TCM. 
  2. ^ a b Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 372
  3. ^ Summers, Anthony (1985). Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe. MacMillan. ISBN 978-0026154604., s. 74
  4. ^ Churchwell, Sarah (2004). The Many Lives of Marilyn Monroe. Metropolitan Books. ISBN 978-0805078183., s. 54
  5. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 340
  6. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 62
  7. ^ «Niagara». Variety. 1. januar 1953. 
  8. ^ a b c Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 438

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]