Niðursetubygdir
Niðursetubygdir (norsk oversettelse: «nedsettelsesbygder», «utflytterbygder») er bygder på Færøyene som er grunnlagt i løpet av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, da befolkningen vokste raskt og det ble knapphet på jord i de eldre bygdene. Mange nye bygder ble grunnlagt på eldre bygders utmark. Derfor har få av de yngste bygdene noe kongsjord.[1]
Fra slutten av 1800-tallet utviklet Færøyene fra et jordbrukssamfunn med kystfiske som binæring, til å bli en temmelig ensrettet fiskeriøkonomi med en stor landbasert fiskeforedlingsindustri. Industrialiseringen medførte stor sentralisering av befolkningen. Derfor ble noen av de nye jordbruksbygdene avfolket raskt.[1]
Færøyene har følgende niðursetubygdir:[2]
- Fossá, 1830-årene
- Norðdepil, 1866
- Ánirnar, ca. 1840
- Syðradalur, 1812
- Funningsfjørður, 1832
- Hellurnar, 1849
- Rituvík, 1873
- Æðuvík, 1897
- Skipanes, 1839
- Morskranes, ca. 1830
- Svínáir, 1820-årene
- Oyrarbakki, 1924
- Nesvík
- Ljósá, 1840
- Langasandur, 1839
- Hvítanes, ca. 1830
- Frammi við Gjónna, 1815
- Stykkið, 1845
- Slættanes, 1835
- Víkar, 1837
- Skopun, 1833/1834
- Tvøroyri, 1836
- Lopra, 1834
- Akrar, 1817
- Víkarbyrgi, 1830
Fossá, Nesvík, Frammi við Gjónna, Slættanes, Víkar og Víkarbyrgi er fraflyttet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Finnsson, Bergmann og Kristiansen, Sámal Matras (2006). Bygdin – fyrr, nú og í framtíðini (PDF) (færøysk). Tórshavn: Granskingardepilin fyri Økismenning. ISBN 99918-60-04-5. Arkivert fra originalen (PDF) 19. mars 2015.
- ^ Joensen, Robert (1968). «Hvussu gomul er bygdin». Varðin (færøysk). Heimabeiti. Arkivert fra originalen 15. juli 2015.