New public management

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «New Public Management»)

New public management (forkortet NPM) brukes som betegnelse på en reformbølge som siden 1980-tallet har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor. NPM regnes ofte som motsats til byråkratisk eller fagstyrt ledelse. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil lede til et mer kostnadseffektivt tilbud av offentlige goder. Det har vært antatt at dette var mulig uten negative bieffekter. Blant virkemidlene som har blitt benyttet for å sikre større samsvar mellom behov og ressursbruk i offentlig sektor er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internprising og bestiller-utfører-modeller. Etter 30 års erfaring fra Storbritannia viser forskning at NPM kan være både dyrere og føre til flere klager enn hva som var den opprinnelige intensjonen.[1]

Begrepet benyttes dels som merkelapp på sett med virkemidler for hvordan styre offentlige virksomheter og oppfattes dessuten som en ideologi for hvordan offentlig sektor bør organiseres. Reformprogrammet oppstod i Australia og New Zealand under sosialdemokratiske regjeringer på 1980-tallet, og spredte seg først til andre engelsktalende land og siden øvrige vestlige land på 1990-tallet.[2]

Kjennetegn ved NPM[rediger | rediger kilde]

Det er ikke noen entydig definisjon på hvilke virkemidler som regnes som NPM.[3]

  • Større vekt på service og brukerretting. Det legges vekt på at offentlige organisasjoner er til for innbyggerne, ikke omvendt. Språklig nedfeller dette seg i at NPM-tilhengere benytter begrep fra handel eller produksjonsfæren: Pasienter eller elever kan for eksempel bli omtalt som «brukere» eller helst «kunder», og skole og sykehus kan bli omtalt som «produsent» eller «leverandør». Brukerne etter modell fra markeder har mulighet til selv å velge hvilken tilbyder som skal yte tjenester som det offentlige har gitt dem rettigheter til.
  • Økt bruk av konkurranse og marked fordi dette anses å skjerpe krav til effektivitet. Dersom marked ikke eksisterer, kan dette skapes ved å sette ut deler av virksomheten til eksterne (utkontraktering/konkurranseutsetting) eller det kan opprettes interne markeder i organisasjonen ved hjelp av internprissetting. Virksomhet kan reguleres gjennom kontraktsregulerte avtaler mellom leverandør og bestiller.
  • Desentralisering av beslutningsmyndighet og oppsplitting i mindre «resultatenheter» etter modell av bedrifter som har klare mål. Resultatenhetene styres med måleindikatorer som kan vurderes som oppfylte eller ikke.
  • Belønning for måloppnåelse. Både organisasjoner, ansatte og ledere kan gis incitamenter til å yte mer gjennom bruk av prestasjonslønn, resultatfinansiering og kontrakter. Men også i enkelte tilfeller sanksjoner dersom mål ikke nås.
  • Ledere får større rom til selv å velge hvordan virksomheten skal drives og organiseres.
  • Ledelsen får økt press for å oppnå kostnadseffektivitet, eller gjennomføre kostnadskutt og budsjettdisiplin.

Faglig kritikk kommer særlig fra statsvitere og jurister. Statsvitere[hvem?] vil ofte hevde at økonomiske organisasjonsmodeller kan fungere vel og bra i det private næringsliv, der organisasjonens mål er enkle (tjene mest mulig penger). Men i offentlige organisasjoner derimot, er målene langt mer flertydige og kan ikke tallfestes. (f.eks "skape læring", "sørge for omsorg" etc). NPM vil derfor føre til målkonflikter og kontrollbyråkrati, hevdes det (f.eks. at et sykehus behandler de pasienter de får best betalt for å behandle, ikke de som legene mener trenger behandling mest).

Jurister[hvem?] vil ofte argumentere med at deres arbeidsmetode, regelstyring, er grunnleggende forskjellig fra økonomenes målstyringsmodell. Bedriftsøkonomisk lønnsomhet er uanvendelig på saksbehandling der rettssikkerhet og likebehandling er overordnede prinsipper, vil det gjerne hevdes fra juridisk hold.

Fra ideologisk hold argumenteres det mot NPM at offentlig sektor ikke har effektivitet som overordnet mål, men er ment å være et fellesskap der økonomiske interesser i minst mulig grad bør spille en rolle i vurderingene. Fra fagforeningshold hevdes det at offentlig ansatte, ikke mottakerne av offentlige tjenester («markedet»), bør stå for beslutningene.[trenger referanse]

Språklig, og dels ideologisk, pekes det ofte på at språkbruken som benyttes av NPM-reformer er fremmedgjørende. Det kan oppfattes som kunstig eller brudd på faglige tradisjoner om for eksempel pasienter omtales som «kunder», og sykehus som «produsent av helsetjenester».[4]

Teoretisk fundament[rediger | rediger kilde]

  • Principal–agent-teori: I stedet for at en representant er en nøytral videreformidler av interessene som skal representeres, er det en grunnleggende interessekonflikt mellom representant og den som representeres.[trenger referanse]
  • Public choice er anvendelse av sosialøkonomiske modeller på politiske emner.[trenger referanse]
  • Transaksjonskostnadsteori: Kostnader eller risiko ved å innhente informasjon, priser, anbud eksternt (i markedet) kan overstige effektivitetsgevinsten ved å sette produksjonen ut, slik at organisasjoner velger å produsere en vare eller tjeneste internt.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christopher Hood og Ruth Dixon, A Government that Worked Better and Cost Less? Evaluating Three Decades of Reform and Change in UK Central Government, Oxford University Press, april 2015
  2. ^ Tom Christensen Staten og reformenes forunderlige verden Nytt Norsk Tidsskrift 3/2006, s. 215
  3. ^ St.meld. nr. 19 (2008-2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap Boks 2.2 New Public Management
  4. ^ aftenposten.no Ny ordbok: Kamp mot byråkratispråk 17.03.2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Tom Christensen et al: Organisasjonsteori for offentlig sektor : instrument, kultur, myte Nyere oppsummering i statsvitenskapelig/organisasjonsteoretisk perspektiv av forskere som er kritiske til bedriftsøkonomiske modellers anvendelighet i offentlig sektor. ISBN 82-15-00404-0
  • Kjell Arne Røvik: Moderne organisasjoner – trender i organisasjonstenkningen ved tusenårsskiftet. Om hvordan organisasjonsmodeller brer seg som «moter» fra privat til offentlig sektor. 1998 ISBN 82-7674-315-3
  • Agnar Sandmo og Kåre P. Hagen (red.) Offentlig politikk og private incitamenter Fremstående økonomer begrunner hvorfor bedriftsøkonomisk logikk vil øke offentlig sektors effektivitet 1992 ISBN 82-518-3036-2
  • Arne Klyve og Jon Severud: Ordbok for underklassen. Om NPM-språkbruk. Spartacus forlag 2013 ISBN 978-82-430-0707-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]