Nettnøytralitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nettnøytralitet (alternativt nettverksnøytralitet) henviser til et prinsipp som brukes om bredbåndstilgang, og potensielt alle nettverk. Den presise definisjonen mangler og begrepet blir derfor en sekkepost for mange relaterte temaer (blant annet kommersiell utvikling av internett, forretningsmodeller for nettbaserte tjenester, nettleverandørenes rolle med mere), men et bredbåndsnett som er fritt for restriksjoner med henhold til hva slags utstyr som kan kobles til det, hvilke kommunikasjonsformer som tillates, og der det ikke diskrimineres mellom ulike nett-, applikasjons-, og tjeneste-, og innholdsleverandører, vil generelt betraktes som nøytralt.

Prinsippet om nettnøytralitet har vært gjenstand for sterk debatt i en årrekke. Siden det tidlige 2000-tallet har tilhengere av nettnøytralitet advart mot at nettleverandører kan komme til å utnytte en eventuell dominans til å favorisere eget eller samarbeidspartneres innhold (nettsteder, video, tjenester, protokoller), og legge hindringer i veien for konkurrenter.

Nettnøytralitet i Norge[rediger | rediger kilde]

NKOMs definisjon av nettnøytralitet fra 2009[rediger | rediger kilde]

NKOM (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet) har sammen med en arbeidsgruppe med deltakere fra representative internettilbydere, innholdsleverandører, bransjeorganisasjoner og forbrukermyndighetene, utarbeidet et sett med retningslinjer for nettnøytralitet som har vært virksomme i Norge siden 24. februar 2009.[1] Formålet med retningslinjene er å bidra til å bevare Internett som en åpen og ikke-diskriminerende plattform for alle typer kommunikasjon og innholdsdistribusjon. Retningslinjene ble bygd opp rundt tre prinsipper for nettnøytralitet:

  1. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning med spesifisert kapasitet og kvalitet.
  2. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning som gir adgang til
    • å hente og levere innhold etter eget ønske
    • å bruke tjenester og applikasjoner etter eget ønske
    • å koble til utstyr og bruke programvare som ikke skader nettverket, etter eget ønske.
  3. Internettbrukerne har rett til en internettilknytning fri for diskriminering med hensyn til applikasjonstype, tjenestetype, innholdstype og hvem som er avsender eller mottaker.

Det første prinsippet presiserer at nettnøytraliteten gjelder kommunikasjonskapasiteten mot Internett, i motsetning til andre tjenester som kan tilbys på samme tilknytningslinjen (typisk i form av såkalte trippeltjenester, «triple play»). Det andre prinsippet beskriver at den grunnleggende internettilknytningen skal være til fri disposisjon for brukeren, og det tredje prinsippet utdyper den kvalitative tilnærmingen i prinsipp 2 med å presisere hvordan dette skal forstås kvantitativt sett. De utdypende kommentarene til prinsipp 3 åpner for å benytte trafikkstyring i nettet på visse betingelser, som for eksempel tilrettelegging for sanntidstjenester som telefoni og fjernsyn. Prinsippene i disse retningslinjene må naturligvis vike for eventuelle lovbestemte pålegg.[2]

Telenor og nettnøytralitet[rediger | rediger kilde]

I Norge har debatten om nettnøytralitet til dels dreid seg om ulike aktørers deltakelse i NIX, de universitetsdrevne samtrafikkpunktene for Internett. Telenors beslutning om å trekke seg fra NIX i juni 2007 og basere internettsamtrafikk mellom ISPer på direkte ISP peering, og uttalelser fra selskapet i den forbindelse[3], har fått representanter for noen av partiene på Stortinget til å reise spørsmålet om teleselskapet kan komme til å favorisere samarbeidspartnere innen for eksempel nett-TV. Det er i den forbindelse fremkommet forslag om at nettnøytralitet skal lovfestes, eller om Telenor skal splittes opp i en infrastruktur- og tjenestedel, slik det er foreslått for svenske Telia.[4] Post- og teletilsynet konkluderte i et brev til Samferdselsdepartementet at spørsmålet om knytning til NIX strengt tatt ikke er en del av nettnøytralitetsdebatten.[5]

Eksempler på brudd[rediger | rediger kilde]

Enkelte leverandører av bredbånd prioriterer innhold de får betalt for å formidle. Det eksempelt som til nå har skapt mest kontrovers er NextGenTels forsøk på å begrense båndbredden til brukere av NRKs nett-TV sommeren 2006. Også dette eksemplet kan imidlertid sees på som en del av diskusjonen om samtrafikk på Internett.

Lignende sak med TV2s nett-TV hvor Telenor-brukere får bedre kvalitet på sendingene enn kunder hos for eksempel NextGenTel, Tele2, Lyse eller BaneTele.[6]

Lovfestet nettnøytralitet i 2017[rediger | rediger kilde]

I 2015 vedtok EU felleseuropeiske regler for nettnøytralitet gjennom forordning 2015/2120. Denne ble innlemmet i norsk lov gjennom en endring av ekomloven som ble vedtatt av Stortinget 7. mars og trådte i kraft 20. mars 2017. EU-forordningen erstattet da de nasjonale retningslinjene fra 2009.[1]

EU-forordningen har noen smutthull. Den tillater prioritert trafikk for enkelte tjenester som fjernkirurgi, selvkjørende biler og antiterrorarbeid. Videre tillater den såkalt nulltaksering, der enkelte tjenester unntas fra å telle mot datagrenser.[7] På det siste punktet er EU-forordningen mindre klar enn de tidligere norske retningslinjene og NKOM skrev i 2017 at dette «vil kunne blir et område som kan kreve tett oppfølging».[1] Allerede i januar 2017 kom Telia/OneCall med nulltakseringstilbudet «Fri nettradio», som imidlertid raskt ble fjernet. Kort tid etter kom både Telenor og Telia med nulltakseringstilbud for å streame musikk uten at det teller mot datagrensen for mobilabonnementet.[1]

Nettnøytralitet i USA[rediger | rediger kilde]

FCC og nettnøytralitet[rediger | rediger kilde]

«The Federal Communications Commission» (FCC) i har utarbeidet fire prinsipper som skal oppmuntre til utbygging av bredbåndsnett og ta vare på og promotere det offentlige internettets åpne og sammenkoblede natur:

  1. brukere har rett til å aksessere internettinnhold etter eget valg
  2. brukere har rett til å benytte applikasjoner og tjenester etter eget valg
  3. brukere har rett til å tilkoble nettverksenheter og -terminaler etter eget valg
  4. brukere har rett til konkurranse mellom nett-, applikasjons-, og tjeneste-, og innholdsleverandører

Alle disse prinsippene er underlagt såkalt «rimelig nettverksforvaltning».

Den 26. februar 2015 offentliggjorde FCC et vedtak som sikrer full nettnøytralitet for forbrukerne. Internettjenester ble reklassifisert som en form for telekommunikasjon, og under denne klassifikasjonen påligger det den tekniske formidleren å behandle alle brukere likt.[8][9][10][11][12][13]

14. desember 2017 opphevet FCC vedtaket fra 2015. FCC leder Ajit Pai la til grunn at opphevelsen ville gi nettleverandørene flere muligheter, og gi insentiv for mer utbygging.[14] Paul Ryan uttalte at "nettnøytralitets-regulering truer det frie og åpne internettet som har gjort så mye for å forbedre det moderne samfunnet". Motstandere hevdet at opphevelsen kan føre til sensur, at data prioriteres ut fra hvem som betaler, og at nettselskapene nå gis mulighet til å velge vinnere og tapere.[14] Netflix og Twitter lovet like etter langvarig juridisk kamp mot vedtaket.[15]

Nettnøytralitet i Europa[rediger | rediger kilde]

Felleseuropeiske regler for nettnøytralitet ble vedtatt i EU i november 2015 gjennom forordning 2015/2120.[1]

I England har flere store nett-leverandører fremmet krav overfor BBC etter lanseringen av deres iPlayer-tjeneste.[klargjør][trenger referanse]

Enkelte europeiske mobiloperatører, for eksempel Deutsche Telekom, blokkerte våren 2009 for gratistelefonitjenesten Skype.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e «Nettnøytralitet i Norge – Årsrapport 2017». NKOM. 30. juni 2017. Arkivert fra originalen 12. mai 2018. Besøkt 12. mai 2018. 
  2. ^ «Retningslinjer for nettnøytralitet». Arkivert fra originalen 17. april 2014. Besøkt 10. september 2014. 
  3. ^ «Artikkel i VG». Arkivert fra originalen 29. juni 2007. Besøkt 20. juni 2007. 
  4. ^ «Artikkel i VG». Arkivert fra originalen 30. juni 2007. Besøkt 26. juni 2007. 
  5. ^ «digi.no - Mener NIX uten Telenor er uproblematisk». Arkivert fra originalen 10. september 2014. Besøkt 10. september 2014. 
  6. ^ [1]
  7. ^ «EU net neutrality laws fatally undermined by loopholes, critics say». The Guardian. 27. oktober 2015. Besøkt 12. mai 2018. 
  8. ^ Staff (26. februar 2015). «FCC Adopts Strong, Sustainable Rules To Protect The Open Internet» (PDF). Federal Communications Commission. Besøkt 26. februar 2015. 
  9. ^ Ruiz, Rebecca R.; Lohr, Steve (26. februar 2015). «In Net Neutrality Victory, F.C.C. Classifies Broadband Internet Service as a Public Utility». The New York Times. Besøkt 26. februar 2015. 
  10. ^ Flaherty, Anne (25. februar 2015). «FACT CHECK: Talking heads skew 'net neutrality' debate». Associated Press. Besøkt 26. februar 2015. 
  11. ^ Fung, Brian (26. februar 2015). «The FCC approves strong net neutrality rules». The Washington Post. Besøkt 26. februar 2015. 
  12. ^ Roger Yu og Mike Snider (26. februar 2015). «FCC approves new net neutrality rules». USA Today. Besøkt 26. februar 2015. 
  13. ^ kry/AFP (26. februar 2015). «US-Netzbehörde verbietet Zwei-Klassen-Internet» (tysk). Der Spiegel. Besøkt 27. februar 2015. 
  14. ^ a b F.C.C. Repeals Net Neutrality Rules
  15. ^ USA opphever nettnøytraliten – nå varsler IT-gigantene kamp
  16. ^ «Tvangsåpner mobilnett for IP-telefoni». Arkivert fra originalen 24. mai 2009. Besøkt 28. mai 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nettnøytralitet&oldid=23842321»