Nestor Kukolnik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nestor Kukolnik, maleri av Karl Brjullov, 1848.

Nestor Vassiljevitsj Kukolnik (Russ. Нестор Васильевич Кукольник; * 8. septemberjul./ 20. september 1809greg. i Sankt Petersburg; † 8. desemberjul./ 20. desember 1868greg. i Taganrog) var en russisk romanforfatter, dikter og dramatiker. Han var svært populær tidlig i karrieren, men senere ble verkene hans avvist som svulstige og sentimentale.

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

Kukolnik var sønn av professoren Bazyli Wojciech Kukolnik som var av rutensk adelsslekt. Nestor Kukolnik viste tidlig mange talenter, lærte seg tysk, polsk, fransk, italiensk og andre språk, og spilte piano og gitar, skrev dikt, og interesserte seg for historie og malerkunst.

I 1820 flyttet familien til Nezjin i dagens Ukraina, hvor han tok sin utdannelse.

Litterær virksomhet[rediger | rediger kilde]

Kukolnik skrev allerede i skoletiden, men de første forsøkene hans er ikke bevart da de ble konfiskert på grunn av «fritenkeraktiviteter». I 1833 kom det første skuespillet Tortini, og straks etter skuespillet Torkvato Tasso, som vakte begeistring hos Sankt Petersburgs publikum og kritikere. Etter Torkvato Tassos suksess ble Kukolnik en nærmest legendarisk person i Sankt Petersburg, og ble omtalt i aristokratiske salonger og ved hoffet.

Vendepunktet i karrieren kom med det patriotiske dramaet Guds hånd reddet fedrelandet (1834) som fikk en enorm mottakelse. Inspirert av suksessen skrev han straks et nytt drama: Fyrst Mikhail Vassiljewvtsj Skopin-Sjuiskij. Også det ble svært populært, faktisk var det et av Russlands mest spilte sceneverk helt inn i 1860-årene.

I en periode arbeidet Kukolnik som embetsmann i finansministeriet. I 1830-årene ble han medarbeider i det første russiske tidsskriftet Bibliotek for lesning. Mot slutten av tiåret ble hans honorarer så store at han kunne forlate statstjenesten. Fra 1836 til 1838 arbeidet Kukolnik med forlagsvirksomhet. Han utga i årene 1836 – 1842 en publikasjon kalt Khudozhestvennaia gazeta («Kunstavis»), der han publiserte over 200 egenskrevne artikler om kunst og kultur. Kukolnik samlet en krets av litterater, skuespillere, journalister og malere i sin leilighet i Sankt Petersburg; blant medlemmene var hans venner komponisten Mikhail Glinka og maleren Karl Brjullov.

I perioden 1840 – 1845 publiserte Kukolnik en mengde romaner, fortellinger, dramaer og dikt. Kukolnik regnet seg selv som grunnlegger av den romantiske skolen i Russland, og en smule omtåket av suksessen erklærte han at det bare fantes tre genier i Russland: Karl Brjullov som billedkunstner, Mikhail Glinka som komponist og seg selv som forfatter. Dette til tross behandlet samtidens litterære elite ham kjølig: Pusjkin regnet Kukolniks dramatiske verk som dilettantiske, og litteraturkritikeren Belinskij tilkjente kun et par av hans fortellinger noen betydning.

Kukolnik tok opp igjen forlagsvirksomheten, og i 1841 ble han redaktør for tidsskriftet Det russiske bud, og utgav i årene 1845 – 1847 tidsskriftene Daguerrotyp og Illustratia («Illustrasjon»).

Statstjenestemann[rediger | rediger kilde]

I 1843 fikk han en stilling i det russiske militærministeriet og reiste i flere år rundt i de europeiske delene av Russland. Verd å nevne er en undersøkelse av den statlige gruveindustrien i Donbass-området som fikk stor betydning for den økonomiske utviklingen av vestlige Donbass, særlig etter utbyggingen av jernbanelinjen Kursk-Kharkov-Taganrog. Under Krimkrigen (1853–1856) arbeidet han innen den militære forsyningstjenesten.

Som statstjenestemann hadde han lite tid til å skrive, men det kom noen få fortellinger og skuespill.

Siste år[rediger | rediger kilde]

Kukolniks hus i Taganrog
Minneplate på Kukolniks hus i Taganrog. © TaganrogCity.Com

I 1857, etter at Krimkrigen var slutt, gikk Kukolnik av som statstjenestemann og flyttet til Taganrog. Her skrev han en del, men frivillig arbeid for byens beste ble det viktigste for ham i denne tiden.

Kukolnik var den første som identifiserte et behov for universitetsutdanning i Don Voisko-provinsen og ved Azovhavet. Han lyktes ikke med sitt forsøk på å grunnlegge et universitet i Taganrog, men arbeidet hans utgjorde en viktig basis for stiftelsen av Novorossija-universitet i Odessa i 1865. Kukolnik arbeidet også for å starte lokalaviser, og arbeidet førte til aviser i Taganrog, Odessa og Rostov ved Don. Fra 1865 ledet Kukolnik en gruppe som arbeidet for jernbanelinje fra Kharkov til Taganrog. Arbeidet ble en suksess, og tsar Aleksander II godkjente prosjektet i 1868. Kukolnik foreslo gjentatte ganger miljøverntiltak for Taganrogbukta overfor guvernementsmyndighetene, men prosjektet hans møtte stor motstand blant lokale ledere og ble ikke realisert. Til slutt arbeidet Kukolnik for å få opprettet en lokal domstol i Taganrog. Den ble åpnet i 1869, året etter hans død.

Kukolnik døde brått under et teaterbesøk i Taganrog 8. desember i 1868. Det ble spekulert om forgiftning, men beskyldningene ble ikke bekreftet.

Betydning og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Kukolnik var ingen stor og original forfatter, men kjempesuksessene med melodramaene, samt hans kunstkritiske virksomhet, har sikret ham en plass blant Russlands personligheter.

I anledning dikterens 200-års dag ble en av gatene i Taganrog oppkalt etter ham. Enkelte av Kukolniks verk ble oversatt til svensk og finsk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]