Nemrut (fjell)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Nemrut, Adiyaman»)
Den pyramideliggende toppen av fjellet Nemrut.
Statuer av guder og konger, og pyramidelignende gravhelligdom for kong Antiochos som strekker seg opp bak, reist ved toppen av fjellet Nemrut.

Nemrut (tyrkisk: Nemrut Dağı; armensk: Նեմրութ լեռ) er et 2 134 meter høyt fjell i provinsen Adiyaman i sørøstlige Tyrkia. Det er plassert på UNESCOs liste for verdensarven. Det er kjent for at ved toppen finnes det flere statuer fra antikken som ble oppført av kong Antiochos av Kommagene på 100-tallet f.Kr. rundt det som man antar er en kongelig grav. Nemrut er også navnet på et annet fjell i Tyrkia, se Nemrut i Bitlis.

Lokalisering og beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Fjellet ligger 40 km nord for Kahta i nærheten av byen Adıyaman. I 62 f.Kr. bygde kong Antiochos I av Kommagene på fjelltoppen en gravhelligdom flankert av en rekke store statuer på rundt 8 til 9 meter høye.[1] De representerer ham selv, to løver, to ørner og ulike greske, armenske og iranske guder, slike som Herakles-Vahagn, Zevs-Aramazd eller Oromasdes (assosiert med den iranske guden Ahura Mazda), Tyche og Apollon-Mithras. Disse statuene var en gang anbrakt med navnene til hver gud innskrevet på dem. Hodene til statuene har ved et tidsrom blitt fjernet fra resten og ligger nå spredt utover området.[2]

Mønsteret i ødeleggelsen av hodene, merkbart særlig nesene, antyder at de ble bevisst ødelagt, antagelig grunnet overbevisning om ikonoklasme. Statuene har ikke blitt restaurert til deres opprinnelige posisjoner. Stedet har også steinplater med figurer i relieff på seg som man antar en gang utgjorde en store frise. Disse steinplatene viser forfedrene til Antiochos som omfatter både grekere og persere.

De samme statuene og forfedrene funnet stedet kan også bli funnet i gravhaugen på stedet som 49 meter høy og 152 meter høy i diameter. Statuene synes å ha ansiktstrekk i gresk stil, men persiske klær og hårfrisyrer.

Det vestlige området har en store steinplate med en løve som viser et arrangement med stjerner og planetene Jupiter, Merkur og Mars for 7. juli 62 f.Kr. Det kan være en indikasjon på når konstruksjonen for dette monumentet ble påbegynt. Den østlige delen er godt bevart og består av flere lag med fjell og en sti som følger fjellets sokkel, beviselig en gangveg med mur som knyttet de østlige og vestlige terrassene sammen. Mulig bruk av dette stedet er antatt å ha vært for religiøse seremonier grunnet det astronomiske og religiøse vesen til monumentet.

Arrangementet av slike statuer er kjent ved begrepet hierothesion. Tilsvarende opplegg har blitt funnet i Arsameia ved Nymphaios ved hierothesion for far til Antiochos, Mithridates I av Kommagene.[1]

Antikkens historie[rediger | rediger kilde]

Hodet til Mithras.

Da det hellenistiske Selevkideriket ble beseiret av romerne i 189 f.Kr. i slaget ved Magnesia begynte deres rike å falle fra hverandre og nye kongedømmer etablerte seg av lokale høvdinger. Kommagene var et av de lokale rikene som oppsto fra det tidligere Selevkideriket, og utgjorde et kongedømme mellom Taurusfjellene og elven Eufrat. Innenfor dette området var det et mangfold av kulturer som etterlot dets hersker fra 62 til 38 f.Kr., Antiochos, til gjennomføre et særskilt dynastisk-religiøst program som omfattet ikke bare greske og persiske guddommer, men også Antiochos og hans familie. Dette religiøse programmet var muligens et forsøk på å forene sitt multietniske kongedømme og sikre sin slekt kongelig autoritet.[3]

Antiochos støttet kulten som fremmet lykke og frelse.[4] Mange av monumentene på fjellet Nemrud er ruiner av Kommagenes kongelige kult. Det viktigste området for kulten var Antiochus' grav som var dekorert av enorme statuer av kalkstein. Selv kom kongekulten ikke varte lenge etter Antiochus, fikk flere av hans etterkommere bygget deres egne graver på Nemrud.[5] Rundt halve året er fjelltoppen dekket av snø, noe som også har bidratt til statuene og monumentets forfall.[3]

Moderne historie[rediger | rediger kilde]

Stedet ble utgravd i 1881 av Karl Sester, en tysk ingeniør som egentlig bygde transportruter for det osmanske rike. Siden har tyrkisk, amerikanske og tyske arkeologer gjort mer faglig korrekte utgravninger, særlig ved Friedrich Karl Dörner og den amerikanske American Schools of Oriental Research, ledet av Theresa Goell i 1953. Påfølgende utgravninger har ikke avslørt Antiochus' grav. Den er uansett antatt å være stedet for hans gravleggelse. Statuene, som alle er blitt halshugd, har ikke blitt restaurert slik de en gang var.

I 1987 ble helligdommen erklært som kulturarv i UNESCOs liste over verdens kulturarv. Regionen ble erklært en nasjonal park i 1988.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Chahin, Mark (2001): The Kingdom of Armenia, Routledge, ISBN 0-7007-1452-9, s. 190-191
  2. ^ Downey, Susan B.; Sanders, Donald B. (1997): «Nemrud Dagi: the Hierothesion of Antiochus I of Commagene» i: Bulletin of the American Schools of Oriental Research (307): 94–95. DOI:10.2307/1357708. JSTOR 1357708.
  3. ^ a b Siliotti, Alberto (2006): Hidden Treasures of Antiquity, Vercelli: VMB, ISBN 88-540-0497-9. s. 217
  4. ^ Siliotti (2006), s. 218
  5. ^ Siliotti (2006), s. 220

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dörner, Friedrich Karl (1987): Der Thron der Götter auf dem Nemrud Dag. Kommagene – das große archäologische Abenteuer in der östlichen Türkei. 3. Auflage. Lübbe, Bergisch Gladbach, ISBN 3-7857-0277-9.
  • Nemrud Dağ. Neue Methoden der Archäologie (Begleitheft zur Sonderausstellung „Nemrud Dağ – Neue Methoden der Archäologie“ des Westfälischen Museums für Archäologie und des Westfälischen Museumsamtes, Münster). Westfälisches Museum für Archäologie Münster 1991, ISBN 3-927204-09-9.
  • Donald H. Sanders (1996): Nemrud Daği. The hierothesion of Antiochus I of Commagene. Results of the American excavations dir. by Theresa B. Goell. Eisenbrauns, Winona Lake, Ind, ISBN 1-57506-015-9.
  • Waldmann, Helmut (1996): Aufsätze zu Religionsgeschichte und Theologie. Kapitel XIV Der Nemrud Dağ, seine Terrassen und das indische Somaopfer. Verlag der Tübinger Gesellschaft, Tübingen, S. 142–163 Als PDF[død lenke]