De nasjonalsosialistiske martyrene
«Nazimartyrene» er en vanlig betegnelse på medlemmer av det tyske partiet NSDAP som ble drept i sammenstøt med myndighetene eller politiske motstandere i perioden 1923 til 1933.
De 16 martyrer [rediger]
De fremste av nasjonalsosialistenes martyrer var de 16 som ble drept i sammenstøt med det bayerske statspolitiet den 9. november 1923 i forbindelse med ølkjellerkuppet i München.
De 16 var:
- Felix Allfarth (født 1901)
- Andreas Bauriedl (født 1879)
- Theodor Casella (født 1900)
- Wilhelm Ehrlich (født 1894)
- Martin Faust (født 1901)
- Anton Hechenberger (født 1902)
- Oskar Körner (født 1875)
- Karl Kuhn (født 1897)
- Karl Laforce (født 1904)
- Kurt Neubauer (født 1899)
- Klaus von Pape (født 1904)
- Theodor von der Pfordten (født 1873)
- Johann Rickmers (født 1881)
- Max Erwin von Scheubner-Richter (født 1884)
- Lorenz Ritter von Stransky (født 1899)
- Wilhelm Wolf (født 1898)
Adolf Hitler tilegnet første bind av Mein Kampf, som han begynte å skrive mens han satt fengslet etter kuppforsøket, til de 16 martyrene. Hitler var opprørt over at de ikke fikk et felles gravsted, og 9. november 1935 ble deres jordiske levninger flyttet til Feldherrnhalle («Feltherrenes hall») i München, hvor de ble gjenstand for en heltekult med religiøse undertoner. De ble der plassert i sarkofager inne i to ærestempler.
I juni 1945 fjernet Den allierte kontrollkommisjonen deres levninger fra ærestemplene og tok kontakt med de etterlatte. Disse ble gitt valget mellom å få sine slektninger enten begravet i umerkede graver i München eller få dem kremert. Monumentet ble ødelagt av Den allierte kontrollkommisjonen 9. januar 1947.
Andre martyrer [rediger]
Det var også andre som ble drept i sammenstøt, hvorav noen ble fremhevet som eksempler til etterfølgelse. To av de mest kjente er Horst Wessel, som ble skutt av kommunister i Berlin i 1930, og Albert Leo Schlageter som ble henrettet som sabotør av franskmennene i Rhinland i 1923.
