Naxalitter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Naxalitter (engelsk naxalites) er fra slutten av 1960-tallet et navn brukt på indiske kommunister som driver eller har drevet gerilja blant fattigbønder på landsbygda, inspirert av teoriene til Mao Zedong.

Navnet stammer fra området Naxalbari i Vest-Bengal, der et berømt bondeopprør av denne typen starta i 1967.

Maoistisk innflytelse i India[rediger | rediger kilde]

Indias Kommunistiske Parti (Communist Party of IndiaCPI) blei starta på 1930-tallet. På slutten av 1940-tallet blei deler av partiet påvirka av den kinesiske revolusjon, og forsøkte å starte bondeopprør i India.

Først på 1960-tallet sprakk CPI i to, under påvirkning av striden mellom kommunistpartiene i Sovjetunionen og Kina, og grensekrigen mellom Kina og India i 1962. I denne krigen støtta ledelsen i CPI India. En majoritet i partiet sympatiserte med Kina, og brøyt ut og danna et nytt parti: Communist Party of India (Marxist) – forkorta CPI(M) eller oftere CPM. Dette partiet har seinere vært Indias største kommunistparti.

CPM sto i de første åra offisielt nær Kinas Kommunistiske Parti. Men det var samtidig et parti som dreiv fredelig, parlamentarisk politikk. En del medlemmer var sterkt misfornøyd med det, og kritiserte CPM for å være revolusjonært i ord, men ikke i praksis. De danna forskjellige opposisjonelle grupper i og utafor CPM.

Naxalbari-opprøret og CPI(M-L)[rediger | rediger kilde]

Naxalbari-opprøret i 1967 blei leda av folk fra distriktsledelsen i CPM som sto i opposisjon til partiets politikk. De viktigste av dem var Charu Mazumdar og Kanu Sanyal. Kina, som på denne tida var midt i kulturrevolusjonen, propaganderte for Naxalbari-opprørerne, og det førte til et øyeblikkelig brudd mellom Kinas Kommunistiske Parti og CPM.

Kommunister som støtta Mao og bondeopprør i India blei fra da av kjent som naxalitter.

Mazumdars og Sanyals tilhengere danna i 1969 Communist Party of India (Marxist-Leninist), som forsøkte å spre bondeopprør til hele India. Dette førte til ei rekke opprørsforsøk, som i de fleste tilfellene blei slått ned etter ei tid.

Charu Mazumdar blei tatt til fange og døde under politiforhør i 1972. CPI(M-L) sprakk nå opp i mange konkurrerende fraksjoner, som sammen med ei rekke grupper som aldri hadde blitt med i CPI(M-L) alle blei sett som deler av naxalittbevegelse.

Arven etter Naxalbari[rediger | rediger kilde]

Tross at bevegelsen blei hardt undertrykt, led store tilbakeslag og aldri seinere har blitt enhetlig, fikk den stor betydning i India og internasjonalt, blant annet fordi store grupper alltid har ment at den eneste utveien for India er en revolusjon etter kinesisk forbilde.

Naxalittisk inspirerte opprørsbevegelser spredde seg også til nabolanda, særlig til Pakistan, Bangladesh og Nepal, der restene av dem delvis fins den dag i dag. (Nepals nest største parlamentariske parti, det moderate kommunistpartiet UML, sprang ut av et tidligere naxalittisk opprørsparti.)

I India er det mange partier som bruker navnet CPI(M-L), og enda flere som sier de representerer arven etter naxalittene.

Et av dem, det nå parlamentariske CPI(M-L) (Liberation), er landets 3. største legale kommunistparti etter CPM og CPI.

Bondeopprørere i India i dag[rediger | rediger kilde]

Flere partier driver fortsatt gerilja blant fattigbønder på landsbygda. Disse partiene ser ut til å ha vokst i de seineste åra, og noen politirapporter hevder at de kan ha opptil 30 000 soldater under våpen. I staten Madhya Pradesh i det sentrale India skal naxalittene ha kontroll over en del frigjorte områder, og styresmaktene skal ha hatt lite hell med å sende inn militære styrker for å gjenvinne kontrollen. Imidlertid legges det lokk over all informasjon ut fra dette området, så det er vanskelig å anslå omfanget og styrken av opprøret.[1]

Det største og viktigste er Communist Party of India (Maoist), danna ved sammenslåing av to partier i 2004. Dette partiet samarbeider blant annet med partier i nabolanda i Koordineringskomiteen av Sør-Asias maoistiske partier og organisasjoner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aarrestad, Olav H. «Bananrepublikken India» i Friheten, 11. januar 2007