Nath

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app kivio.pngUencyklopedisk: Denne artikkelen er etter noens mening ikke i samsvar med Wikipedias regler for hvordan artikler bør se ut. Dette kan løses på flere måter: Merknader som er blitt anført: Dette ligner på et personlig essay. Det har ingen innledning, ingen kilder og ingenting som forteller hva det er. Men er bortimot uforståelig.


Nath Yogi Sampraday[rediger | rediger kilde]

Nath-yogiene (Gorakhnathi, Kanphata) sporer selv sin tradisjon tilbake til Gorakhnath på 1200-tallet, hans guru Matsyendranath og til Adinath, som anses å være synonymt med Shiva. Ordenen synes å ha sprunget ut av Siddha-skolen, og ha røtter tilbake til tidlige shivaittiske grupper som pashupataene og kapalikaene. Ifølge ordenens egne skrifter består Nath-yogi sampraday av tolv underavdelinger (panth) og kalles i henhold til dette barah-panthi. I realiteten består ordenen av mer enn tolv undersekter, men mange av disse er perifere og deres status og tilknytning er uklar. Oppdelingen utover tolv panther anses å både ha skjedd gjennom oppsplitting av panthene og ved at andre tradisjoner har smeltet sammen med Nath-tradisjonen og blitt integrert i ordenen. Tradisjonens røtter tilbake til ‘Siddha-kulten’ og den alkymiske Rasayana-tradisjonen er fortsatt tilstede i nathenes praksis i form av fokusering på mystiske krefter, siddhier, og søken etter transsubstansiering av legemet og oppnåelse av ‘udødelighet’. Denne udødeligheten, eller fullkommenheten, er ansett å være en frigjøring i form av en opplyst tilstand (jivanmukt) som utøveren søker å oppnå i sitt dennesidige liv. Søken etter fullkommenhet gjennom transsubstansiering er en praksis man finner både blant nath-siddhaene og rasa-siddhaene. I denne sammenhengen inngår ulike urter og metalliske preparater, og bruken av cannabis (siddhi) henger også sammen med siddhaenes søken etter udødelighet. Nath-siddhaene tenderer imidlertid i større grad enn rasa-siddhaene mot å symbolisere og internalisere alkymien (og bruken av rusmidler), og den viktigste sadhana for nath-siddhaene er (den indre) drikkingen av soma, nektar som drypper fra Månen (Sahasrara cakra) gjennom khecarimudra, en særskilt teknikk hvor man ‘bretter’ tungen bakover og blokkerer hulrommet bakenfor ganen for derigjennom å fange opp soma. Ved denne sadhanaen forhindrer man at somaen fortæres av Shakti, og man bevarer dermed den guddommelige nektar (amrit, soma) og oppnår gjennom dette udødelighet.



Santosh Nath er tilknyttet nathenes hovedkvarter, Gorakhnath Mandir, i Gorakhpur, India

Gorakhnathi er en betegnelse som ofte brukes om hele Nath-tradisjonen, men dette er ikke helt korrekt. En stor del av nathene anser Gorakhnath som grunnleggeren av sin panth, men det er også en del panther som anser Matsyendranath som sin grunnlegger. Matsyendranath anses å være grunnleggeren av en retning innenfor Kaula-tradisjonen (Siddha Kaula), en shakta-orientert tantrisk retning som blant annet inkluderer pañcamakara i sine ritualer. Denne tradisjonen, Yogini Kaula, hadde sitt hovedsete i Kamarupa, våre dagers Assam, og knytter Matsyendranath opp mot den sterke tradisjonen av shaktisme i dette området. Det er imidlertid uklart i hvilken grad de ulike siddhaene innenfor nath-tradisjonen overensstemmer med faktiske historiske personer, og som sådan er dette også usikkert med hensyn til Matsyendranath. Beskrivelsene av både ham og andre nather er i stor grad en sammenveving av faktiske og mytologiske elementer, og utredningen av disses forhold til nath-tradisjonen må derfor ses i lys av dette. Men det synes å være på det rene at tradisjoner innenfor kaula-tantrismen i stor grad opererer med Matsyendranath som tradisjonens utspring (etter Adinath). Gorakhnath anses på den andre siden å være grunnleggeren av en mer ‘strikt’ tradisjon med fokus på seksuell avholdenhet og bevaring og transformering av den seksuelle energien. Et hovedskille blant sadhuene innenfor ordenen går mellom Nath (Kanphata, Darshani) og Aughar. Kanphata betegner de som har gjennomgått det siste initieringsritualet hvor de får satt inn de store øreringene (darshan, kundal) som er karakteristisk for ordenen. Hullene hvor ringene settes inn lages ikke i øreflippen, men derimot i brusken i den sentrale delen av øret. Etter denne initieringen føyer asketene innenfor ordenen ‘Nath’ til navnet sitt. Tittelen Nath betegner noe i retning av herre, mester (Lord), og Shiva anses å være den første Nathen, Adinath, som hele tradisjonen springer ut fra. Ved oppnåelse av siddhi blir man følgelig Nath, og har oppnådd å identifisere seg med Shiva, oppnådd ‘Shivahood’. Augharen har ikke gjennomgått den endelige initieringen og anses ikke å ha oppnådd siddhi. Augharen er derfor ansett å befinne seg på et ‘lavere’ spirituelt nivå enn Nathen. Det er imidlertid en tendens til å sløyfe gjennomhullingen av ørene, og dette gis ulike mytologiske forklaringer som skal forklare at disse bærer sine øreringer inne i seg og ikke trenger de ytre tegnene på å ha oppnådd Nath-tilstanden. En rekke undersekter av nath-yogiene praktiseres således ikke innsetting av øreringer overhodet.

Kal Bhairon (Bhairava) er en sentral guddom for nathene og er ansett å være et aspekt av Shiva. Kal Bhairon er ansett for å være Varanasis ‘politisjef’ (kotval) som beskytter byen ved hjelp av sine assistenter, de åtte ‘mindre’ bhairavaene. Bhairava avbildes som oftest i følge med en eller flere hunder, og en av de åtte Bhairavaene er nettopp i form av Ruru, hunden. 

Ifølge Ghurye rekrutterte Gorakhnath disipler fra mer ekstreme shaiva-sekter som kapalikaene. Det er i så fall sannsynlig at deler av praksisen fra tidligere, mer ekstreme, grupper til en viss grad ble integrert i Nath-ordenen.

Nath-ordenen er en synkretistisk orden, og nathenes filosofi og praksis har integrert trekk fra siddha-kulten, shivaisme, shaktisme, buddhisme og fra ulike sufi-ordener. Nathene er kjent for sin bruk av rusmidler, og var i en lang periode en dominant orden over store deler av Nord-India og Nepal. Det sentrale området for utviklingen av nath-tradisjonen synes å ha vært i det vestlige India, Maharastra, Gujarat og Rajasthan; et område som korresponderer utbredelsen for en av nathenes forløpere, pashupataene. Ordenen hadde klostre og helligdommer fra Bengal i øst og til Afghanistan i vest, og dette bidro til tidlig kontakt og påvirkning fra både buddhisme og islam. Med muslimenes erobringer av deler av India kom det både til konflikter og utvekslinger av religiøse elementer mellom muslimske og hinduiske tradisjoner. Ettersom nathenes utbredelse gikk så langt vest som til Afghanistan kom de naturlig nok tidlig i kontakt med grupper av sufier, og nathene var muligens med på å prege utformingen av noen av disse sufi-ordenene. Med delingen av India og opprettelsen av Pakistan i 1947 oppsto det et brudd i nath-tradisjonen i dette området, og i hvilken grad nath-tradisjonen eksisterer i Pakistan i dag er uklart. Nathenes tidligere kontakt med muslimene viser seg blant annet ved at bestyrerne ved en rekke nath-sentre bærer den muslimske tittelen ‘Pir’ istedet for den hinduiske tittelen ‘Mahant’.nl,:Nath