Nasjonalsyndikalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Nasjonalsyndikalist»)

Nasjonalsyndikalisme er en politisk retning som utviklet seg i Italia mellom 1910 og 1920 som en sentralisert versjon av syndikalismen. Tilhengerne av denne nye ideologien kalte seg nasjonalsyndikalister, og disse ønsket at parlamentarisk partidemokrati skulle byttes ut med fagforeningsbaserte ordninger. Klassisk syndikalistisk teori om demokratisk kontroll også over selve produksjonsmidlene var også til stede hos nasjonalsyndikalistene, men dette gav seg aldri utslag i praktisk politikk.

Benito Mussolini[rediger | rediger kilde]

Benito Mussolini var en revolusjonær sosialistisk journalist, og var i begynnelsen av 1910-tallet redaktør for de italienske sosialistenes tidsskrift Avanti!.

I 1912, da Mussolini var 29 år gammel, tok han på en kongress i Reggio Emilia makten over det italienske sosialistpartiet PSI. Han mente at sosialismen måtte være marxistisk, gjennomgripende, internasjonalistisk og kompromissløs. Mussolini brøt med PSI i 1914, da han konsekvent nektet å kompromisse om sin uforbeholdne propaganda for krigen.

Redaktøren av kommunistenes hovedavis i forkant av første verdenskrig hadde kommet i uvennskap med resten av den kommunistiske bevegelsen da han gikk inn for å støtte regjeringens beslutning om å involvere seg i krigen. Han meldte seg selv til aktiv krigstjeneste, ble skadet i 1917 – og involverte seg deretter i den voksende, men fortsatt lille nasjonal-syndikalistiske bevegelsen.

I 1915 lykkedes han i å overtale lederne for de italienske syndikalistene i USI i å støtte hans pro-krigerske holdning. Dette medførte at USI sprakk, og i 1919 grunnla Mussolini fascistpartiet sammen med enkelte av de tidligere syndikalistene.

Syndikalister og anarkosyndikalister ble forfulgt av fascistene.

Fra nasjonalsyndikalisme til korporativisme[rediger | rediger kilde]

Etter hvert gikk mange av nasjonalsyndikalistene bort fra ideen om at staten skulle være basert kun på fagforeningsmakt, de ville ha en ordning der hver produksjonsgren av samfunnet skulle bestemme sin politikk i et demokratisk organ der både arbeidere, konsumenter, sponsorere, staten, eksperter og andre som var involvert eller berørt av produksjonen skulle være med. Denne tanken kalles korporativisme eller statskorporativisme og etter dannelsen av fascistpartiet (Partido Fascismo Nazionale, PFN) ble dette etter hvert den vanligste holdningen hos medlemmene, ikke minst Etter marsjen mot Roma i 1922 og den påfølgende fascistiske revolusjon – da fascistpartiet vokste voldsomt i antall medlemmer, og ble Italias mektigste politiske bevegelse. Denne revolusjonen ble fullført i 1926 da fascistpartiet vant sitt andre valg, forbød alle andre partier, og startet en korporativ reorganisering av samfunnet. Korporativ samfunnsorganisering i praksis viste seg å ha mange feil og mangler. Et problem var at fascistpartiet hadde en tendens til å velge folk inn i korporasjonene ovenifra og ned, istedenfor å la disse bli valgt av folkene de var ment å representere, ett annet problem var at ministrene og de andre statlige representantene hadde siste ordet i en hver sak – og dermed ble korporatismen mer til et veiledningsorgan for staten enn en reel demokratisk base. Derfor mistet fascistpartiet etter hvert støtten fra de radikale elementene som hadde vært dens grunnlag ved oppstarten. Like fullt er det viktig å huske på at fascistene var banebrytende innen enkelte områder som vi i dag tar for gitt. Sentraliserte lønnsforhandlinger mellom LO og NHO, med staten som bindeledd mellom de to, og juridisk bindende avtaler er en arv fra det fascistiske eksperiment i mellomkrigstiden.

Politisk farge[rediger | rediger kilde]

Anarkosyndikalismens farger er sort og rødt. De første nasjonalsyndikalistene beholdt sort som sin politiske farge selv om de ikke lenger hadde noen som helst tro på anarkismen. Rødfargen ble imidlertid helt borte. De ønsket nå, en gang for alle, å markere avstand til den marxistisk orienterte arbeiderbevegelsen. Sammen med fremveksten av det fascistiske partiet ble det også etablert en fascistisk milits, hvis oppgave var å gjennomføre revolusjonen. Disse bar sorte skjorter, og fikk derfor tilnavnet "svartskjortene". Svartskjortene var ansvarlig for en serie voldelige aksjoner mot politiske motstandere under marsjen mot Roma.

Perons nasjonal-syndikalisme[rediger | rediger kilde]

I 1946 vant Juan Peron valget i Argentina med massiv fagforeningsstøtte. Perons nye styre ble støttet opp av hans allianse med fagforbundene. Dette førte til store velferdsreformer, og bedre lønninger for argentinske arbeidere. En økonomisk krise på starten av 1950-tallet endte med ett militærkupp mot Peron i 1954, og etter harde kamper mellom bevæpnede fagforeningsmilitser og militære styrker flyktet Peron til Spania, der han ble fram til han ble gjenvalgt i 1974. Perons nasjonalsyndikalisme, også kalt «peronisme», blir ofte regnet som en venstreorientert utgave av fascisme. Mange italienske fascister dro videre til Argentina etter krigen for å unngå forfølgelse og fengsling fra alliert side, og disse var aktive støttespillere til Perons regime. Peron selv hadde vært militær attache i Italia i 1930-årene, og var derfor i stor grad inspirert av italiensk fascisme, selv om han hevdet at Peronismen var en annerledes ideologi, og ikke en variant av fascismen. I dag er Perons gamle parti "partido Justicalista" ett sosialdemokratisk parti som har sittet flere ganger i regjering også etter Peron, men siden 1976 har de aldri igjen forsøkt å avskaffe parti-demokratiet til fordel for en nasjonal-syndikalistisk ordning.

Den internasjonale arbeiderbevegelsens forhold til fascismen[rediger | rediger kilde]

De korporative eksperimentenes feilslag i Italia i mellomkrigstiden, samt forfølgelsen og fengslingen av kommunister og anarkistiske elementer i Italia i etterkant av revolusjonen gjorde at main-stream arbeiderbevegelsen raskt mistet interessen for fascismen, og at den ble aktivt motarbeidet av enkelte av dens grupperinger – noe som ikke minst gjorde seg gjeldende under den spanske borgerkrigen, der Hæren og falangistene samarbeidet om å knuse den Sovjet-vennlige regjeringen. I dag anses fascismen for å være en mindreverdig ideologi av den internasjonale arbeiderbevegelsen, som forøvrig ofte forveksler den med nazismen og dens raseteorier. Like fullt bør man merke seg at en mykning i denne holdningen har forekommet i forbindelse med arbeiderbevegelsens begeistring for Venezuelas statsleder Hugo Chávez, og hans "bolivianske revolusjon". Chavez bevegelse er sterkt nasjonalistisk, men samtidig sosialistisk – og den har bånd til fagforeningene, men uten at disse er like sterke som i Perons Argentina.