Narváez-ekspedisjonen

Narváez-ekspedisjonen (1527–1536) var en spansk ekspedisjon som skulle sikre spansk herredømme over Florida med Pánfilo de Narváez som guvernør (adelantado). I utgangspunktet var Narváez leder og det var rundt 600 deltakere fra Spania, Portugal, Italia og Hellas og med en del afrikanske slaver, men Narváez døde i 1528 og ekspedisjonen blei utsatt for en rekke uhell som kontinuerlig tynna ut mannskapet. Bare fem av deltakerne overlevde, deriblant Álvar Núñez Cabeza de Vaca, han utga i 1542 ei bok om det som skjedde. Det er fra ham vi har detaljene om ekspedisjonen. Deltakerne var de første europeerne som så Mississippielva og de første som utforska deler av det sørlige USA og nordlige Mexico.

Utgangspunktet

11. desember 1526 gav kong Karl av Spania Pánfilo de Narváez tillatelse til å gjøre krav på et kystområde langs Mexicogolfen (vestkysten av Florida). Avtalen var at han i løpet av ett år skulle samle væpna menn til en ekspedisjon, seile over Atlanterhavet, grunnlegge minst to byer på hundre innbyggere hver og anlegge ytterligere to fort langs kysten.

Narváez finansierte ekspedisjonen dels av egen lomme, dels ved investorer, som blei lokka med henvisning til rikdommene som Hernán Cortés hadde samla i Mexico. Álvar Núñez Cabeza de Vaca blei utnevnt til «kasserer» for ekspedisjonen. Han var kongens mann med særlig ansvar for at tronen fikk sin femtedel av alle inntekter. Han var også nestkommanderende.

Ekspedisjonen forlot Spania 17. juni 1527. Om bord var rundt 450 soldater, offiserer og slaver. De om lag 150 andre var sjøfolk, tjenere og koner.

De hadde et stopp på Kanariøyene for å fylle opp med forsyninger, og de la så kursen mot Santo Domingo på Hispaniola og Santiago på Cuba, der det var spanske havner.

På Hispaniola og Cuba

Ekspedisjonen ankom Santo Domingo i august 1527. Nærmere 100 av soldatene deserterte i løpet av den første måneden der. Desertering var ikke uvanlig, men det faktum at en annen ekspedisjon nå vendte tilbake med bare 150 overlevende av opprinnelig 600, bidrog nok til faneflukten.

De ankom så Santiago seint i september. Her hadde Narváez hjem og familie, og han kunne fylle opp med mannskap og forsyninger. Han sendte også to skip til Trinidad for ytterligere forsyninger. Disse blei utsatt for en orkan. Begge skipa sank, og seksti av mannskapet omkom.

Det var nå behov for omgruppering. De fire gjenværende skipa blei sendt til Cienfuegos under Cabeza de Vacas kommando. Narváez blei igjen for å rekruttere nytt mannskap og kjøpe to nye skip. I februar 1528 var han klar med 400 mann og 80 hester. En av de nyverva var en los, som hevda å kjenne Golfkysten som si ega bukselomme. Ikke desto mindre gikk samtlige skip på grunn utafor Cuba, da ekspedisjonen var på veg for å proviantere i Havanna. Etter to-tre uker gjorde imidlertid en storm at skutene kom seg løs av sandbankene.

De blei utsatt for mer uvær på vegen. Den siste stormen kom da de var så nær Havanna at de kunne se mastetoppene på havna. Skipa blei blåst ut på havet igjen, og Narváez bestemte seg for å gi opp å seile innom Havanna og seilte videre nordover. De nådde til slutt vestkysten av Florida.

Den første tida i Florida

7. april 1528 kunne de se land nord for der Tampa Bay nå ligger. De seilte sørover to dager på utkikk etter ei fin havn som losen påsto han visste om. Undervegs forsvant et av skipa under ukjente omstendigheter. De andre skutene gikk inn i Boca Ciega-bukta. Her var det en landsby av tocopaca-stammen. Ei gruppe fra ekspedisjonen fikk kontakt med innbyggerne, og rapporterte at de var nokså fattige, men virka vennlige. I løpet av den påfølgende natta forlot imidlertid tocopacaerne landsbyen.

Ekspedisjonen oppretta nå en leir på stedet, og under høytidelig seremoniell blei Narváez erklært å være kongelig guvernør over La Florida. Et kongelig dokument kalt Requirimiento blei lest opp som legitimering av spansk kontroll over området. Dokumentet forklarte de innbyggerne som måtte høre, at landet nå tilhørte Karl V, og innbyggerne blei invitert til å konvertere til kristendommen. De ville i så fall komme under spansk beskyttelse. Alternativet var krig. Dokumentets innhold blei ropt ut på spansk, og de tocopacaerne som eventuelt måtte høre det, skjønte naturlig nok ingen ting.

Narváez og andre offiserer undersøkte området og fant Old Tampa Bay, som de mente ville passe som permanent base. De sendte et skip dit, men så aldri dette skipet igjen. Fra innbyggerne fikk de høre at det skulle være rikelig med gull og mat lenger nord, hos apalachee-stammen. Narvaez bestemte seg for å reise dit.

Narváez valgte å dele hæren i en landstyrke og en sjøstyrke. 300 soldater skulle marsjere over land, mens 100 skulle følge skipene nordover. Cabeza de Vaca hevda at han gikk imot denne planen, men blei nedstemt av de øvrige offiserene. Landsstyrken marsjerte nordover i to uker med lite tilgang på mat, før de kom til en landsby nord for Withlacoochee-elva. Her blei innbyggerne tatt som slaver, samtidig som de kunne forsyne seg av maten de fant. Speidere blei sendt ut for å se etter skipa, uten resultat. Landstyrken fortsatte da nordover.

Cabeza de Vaca fant flere år etter ut hva som hadde skjedd med skipa. De hadde forgjeves krysset fram og tilbake langs vestkysten av Florida for å finne Narváez og hans menn. De lette i nesten et år, før de gav opp og seilte til Mexico.

Møter med innfødte

På veien nordover blei Narváez og hans menn stadig utsatt for angrep fra fiendtlige indianere, og de hadde stadige vanskeligheter.

Endelig 25. juni kom de inn på apalachee-stammens territorium. Der angrep de og okkuperte en landsby, som hadde rikelig med mais, men ingen skatter. Kort tid etter gikk 200 apalachere til angrep med brannpiler, men blei slått tilbake. I tre uker blei spanjolene stadig utsatt for nålestikkangrep. Narváez sendte uten hell ut speidere på jakt etter større og rikere byer. Narváez gav til slutt opp, og ekspedisjonen blei beordret sørover igjen. Fanger hevda at aute-stammen lenger sør hadde godt med mat. Ekspedisjonen var utsulta, og den dro ivrig av sted i anvist retning.

Angrepene fra fiendtlige innstilte indianere fortsatte. Et av angrepene kom mens styrken kryssa en stor sump, og sto til brystet i vann. De klarte likevel å komme seg til land i tide til å motstå angriperne. De gikk videre gjennom sumpen i to uker, med stadige angrep fra indianere.

Da de nådde Aute, var landsbyen bare en rykende ruin. Innbyggerne var blitt advart og hadde forlatt området uten å etterlate noe invasjonshæren kunne ha nytte av. Ekspedisjonen var nå utsulta, og de fleste var syke eller såra. Speidere blei sendt ut uten å finne bedre områder, men endelig nådde de fram til kysten igjen.

Slutten

Narváez hadde gitt opp håpet om at hans skip skulle komme ham til unnsetning. For å komme seg derfra måtte de ty til drastiske tiltak. De satte så i gang med å smelte om våpen og rustninger til redskaper, slik at de kunne bygge seg båter. I løpet av halvannen måned klarte de å bygge fem. De overlevde ved å spise hestene sine. Hver tredje dag slakta de en hest til mat. Hestenes hår blei brukt til å lage reip, og skinnet til å lage vannposer. Til ære for hestene blei stedet døpt Hestebukta.

22. september var båtene ferdige, og de kunne seile avsted ut på havet. Det var 242 menn igjen. De fem båtene de lyktes med å lage var 30-40 fot lange, og hver hadde plass til rundt 50 mann. Målet var å seile vestover langs kysten til de nådde den spanske havnekolonien Veracruz i Mexico. Men avstanden dit var mye lenger enn Narváez forestilte seg.

Ferden vestover blei ei katastrofe. En orkan rammet dem. Den kasta to av båtene, med 80 mann, deriblant Cabeza de Vaca, i land på ei øy omtrent der Galveston i Texas nå ligger. De tre andre båtene, med bl.a. Narváez, forsvant på havet. De overlevende måtte bruke alle sine krefter på å overleve på den karrige øya. I fire år holdt Cabeza de Vaca og stadig færre av hans menn til på øya, mens håpet om å bli funnet og reddet svant hen. I et forsøk på å komme seg fra øya greide de til slutt å lage noen spinkle båter, og spanjolene ofret sine klær for å tette sprekkene i båtene med dem. Fluktforsøket mislyktes; båtene blei straks knust av brenningene.

I 1532 var de bare fire igjen av den opprinnelige ekspedisjonen: Cabeza de Vaca, Alonso del Castillo Maldonando, Andrés Dorantes de Carranza og Estevanico, en afrikansk slave. De lyktes til slutt med å komme seg i land, og dro nå vestover i håp om å nå Mexico over land. Den nøyaktige ruta deres er ikke kjent, men beretningen Cabeza de Vaca senere skreiv viser at de vandret gjennom det som i dag er New Mexico og Arizona, og kryssa Rocky Mountain inne i dagens USA før de la vegen sørover. Under hele reisen vandret de nakne. Periodevis blei de holdt som slaver av indianerstammer de møtte, men blei sluppet fri og fikk vandre videre. Etterhvert blei de anerkjent som handelsmenn, og fikk fritt reise mellom stammene med handelsvarer. De skaffa seg kunnskap om helbredende urter og fikk også status som medisinmenn. Under reisa blei de etter hvert fulgt av flere indianere, som så på dem som sine ledere, men som også hjalp dem til å overleve med sine kunnskaper om jakt, matsanking og geografi.

I juli 1536 møtte Cabeza de Vaca og hans menn en spansk ekspedisjon på slavejakt. Dette var ved Culiacán i dagens Sinaloa i nordvestlige Mexico. Derfra blei de hjulpet videre til Mexico by. De innfødte følgesvennene blei imidlertid mot protestene til Cabeza de Vacas og hans følgesvenner tatt til fange og solgt som slaver.

Cabeza de la Vacas beretning om Narváez sin mislykkede ekspedisjon og katastrofale endelikt, de fire åra med trøstesløs tilværelse på Galveston-øya og de fire gjenlevende mennenes fireårige utrolige reise gjennom det sørøstlige Nord-Amerika og deres opplevelser der vakte stor oppmerksomhet i samtida.

Les mer

• Rolena Adorno og Patrick Pautz: Álvar Núñez Cabeza de Vaca: His Account, His Life, and the Expedition of Panfilo de Narváez, Lincoln: University of Nebraska Press, 1999.
• Álvar Núñez Cabeza de Vaca: Castaways, engelsk utgave, Berkeley: University of California Press, 1993.
• Gonzalo Fernandez Oviedo y Valdez: The Journey of the Vaca Party: The Account of the Narváez Expedtion, 1528-1536, as Related by Gonzalo Fernández de Oviedo y Valdés, Carbondale:University Museum, Southern Illinois University, 1974.
• Paul Schneider: Brutal Journey: the epic story of the first crossing of North America, New York: Henry Holt and Company, 2006.