Narváez-ekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Narváez-ekspedisjonen (1527–1528) var en spansk ekspedisjon som skulle sikre spansk herredømme over Florida med Pánfilo de Narváez som guvernør (adelantado). I utgangspunktet var det rundt 600 deltakere, men ekspedisjonen ble utsatt for en rekke uhell som kontinuerlig tynnet ut mannskapet. Bare fem av deltakerne overlevde, deriblant Álvar Núñez Cabeza de Vaca, som skrev beretningen om det som skjedde. Det er fra ham vi har detaljene om ekspedisjonen.

Utgangspunktet[rediger | rediger kilde]

11. desember 1526 gav kong Karl 5. av Spania Pánfilo de Narváez tillatelse til å gjøre krav på et kystområde langs Mexicogolfen (vestkysten av Florida). Avtalen var at han i løpet av ett år skulle samle væpnede menn til en ekspedisjon, seile over Atlanteren, grunnlegge minst to byer på hundre innbyggere hver og anlegge ytterligere to fort langs kysten.

Narváez finansierte ekspedisjonen dels av egen lomme, dels ved investorer, som ble lokket med henvisning til rikdommene som Hernán Cortés hadde samlet i Mexico. Álvar Núñez Cabeza de Vaca ble utnevnt til «kasserer» for ekspedisjonen. Han var kongens mann med særlig ansvar for at tronen fikk sin femtedel av alle inntekter. Han var også nestkommanderende.

Ekspedisjonen forlot Spania 17. juni 1527. Om bord var rundt 450 soldater, offiserer og slaver. De om lag 150 andre var sjøfolk, tjenere og koner.

De hadde et stopp på Kanariøyene for å fylle opp med forsyninger, og de la så kursen mot Santo DomingoHispaniola og SantiagoCuba, der det var spanske havner.

På Hispaniola og Cuba[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonen ankom Santo Domingo i august 1527. Nærmere 100 av soldatene deserterte i løpet av den første måneden der. Desertering var ikke uvanlig, men det faktum at en annen ekspedisjon nå vendte tilbake med bare 150 overlevende av opprinnelig 600, bidrog nok til faneflukten.

De ankom så Santiago sent i september. Her hadde Narváez hjem og familie, og han kunne fylle opp med mere mannskap og forsyninger. Han sendte også to skip til Trinidad for ytterligere forsyninger. Disse ble utsatt for en orkan. Begge skipene sank, og seksti av mannskapet omkom.

Det var nå behov for omgruppering. De fire gjenværende skipa ble sendt til Cienfuegos under Cabeza de Vacas kommando. Narváez blei igjen for å rekruttere nytt mannskap og kjøpe to nye skip. I februar 1528 var han klar med 400 mann and 80 hester. En av de nyvervede var en los, som hevdet å kjenne den Karibiske kyst som sn egen bukselomme. Ikke desto mindre seilte samtlige skip seg fast på ei sandbanke utenfor Cuba, da ekspedisjonen var på vei for å proviantere i Havanna. Etter to-tre uker der skutene sto bom fast gjorde imidlertid en storm at de kom seg løs av sandbankene.

De ble utsatt for mer uvær på veien. Den siste stormen kom da de var så nær Havanna at de kunne se mastetoppene på skipene i havna. Skipene blei blåst ut på havet igjen, og Narváez bestemte seg for å gi opp å seile innom Havanna og seilte videre nordover. De nådde til slutt vestkysten av Florida.

Den første tida i Florida[rediger | rediger kilde]

7. april 1528 kunne de se land nord for der Tampa Bay nå ligger. De seilte sørover to dager på utkikk etter en fin havn som losen påsto han visste om. Underveis forsvant et av skipene under ukjente omstendigheter. De andre skutene gikk inn i Boca Ciega-bukta, der de møtte på de første innfødte, som imidlertid forsvant samme natt.

Ekspedisjonen opprettet nå en leir på stedet, og under høytidelig seremoniell ble Narváez erklært å være kongelig guvernør over La Florida. Et kongelig dokument kalt Requirimiento ble lest opp som legitimering av spansk kontroll over området. Dokumentet forklarte de innfødte som måtte høre, at landet nå tilhørte Karl 5, og de innfødte ble invitert til å konvertere til kristendommen. De ville i så fall komme under spansk beskyttelse. Alternativet var krig. Dokumentets innhold ble ropt ut på spansk, og de indianere som eventuelt måtte høre det, skjønte naturlig nok ingen ting.

Narváez og andre offiserer undersøkte området og fant Old Tampa Bay, som de mente ville passe som permanent base. De sendte et skip dit, men de så aldri dette skipet igjen. Fra innfødte fikk de høre at det skulle være rikelig med gull og mat lenger nord, hos Apalachee-stammen. Narvaez bestemte seg for å reise dit.

Narváez valgte å dele hæren i en landstyrke og en sjøstyrke. 300 soldater skulle marsjere over land, mens 100 skulle følge skipene nordover. Cabeza de Vaca hevder at han gikk imot denne planen, men ble nedstemt av de øvrige offiserene. Landsstyrken marsjerte nordover i to uker med lite tilgang på mat, før de kom til en landsby nord for Withlacoochee-elva. Her ble innbyggerne tatt som slaver, samtidig som de kunne forsyne seg av maten de fant. Speidere ble sendt ut for å se etter skipene, uten resultat. Landstyrken fortsatte da nordover.

Cabeza de Vaca fant flere år etter ut hva som hadde skjedd med skipene. De hadde forgjeves krysset frem og tilbake langs vestkysten av Florida for å finne narvaez og hans menn. De lette i nesten et år, før de gav opp og seilte til Mexico.

Møter med innfødte[rediger | rediger kilde]

På veien nordover ble Narvaez og hans menn stadig utsatt for angrep fra fiendtlige indianere, og de hadde stadige vanskeligheter.

Endelig 25. juni kom de inn på Apalachee-stammens territorium. Der angrep de og okkuperte en landsby, som hadde rikelig med mais, men ingen skatter. Kort tid etter gikk 200 apalachere til angrep med brannpiler, men ble slått tilbake. I tre uker ble spanjolene stadig utsatt for nålestikkangrep. Narváez sendte uten hell ut speidere på jakt etter større og rikere byer. Narvaez gav til slutt opp, og ekspedisjonen ble beordret sørover igjen. Innfødte fanger hevdet at Aute-stammen lenger sør hadde godt med mat. Ekspedisjonen var utsultet, og den dro ivrig av sted i den anviste retning.

Angrepene fra fiendtlige instilte indianere fortsatte. Et av angrepene kom mens styrken krysset en stor sump, og sto til brystet i vann. De klarte likevel å komme seg til land i tide til å motstå angriperne. De gikk videre gjennom sumpen i to uker, med stadige angrep fra indianere.

Da de nådde Aute, var landsbyen bare en rykende ruin. Innbyggerne var blitt advart og hadde forlatt området uten å etterlate noe invasjonshæren kunne ha nytte av. Ekspedisjonen var nå utsulta, og de fleste var syke eller sårwr. Speidere ble sendt ut uten å finne bedre områder, men endelig nådde de fram til kysten igjen.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Narvaez hadde gitt opp håpet om at hans skip skulle komme ham til unnsetning. For å komme seg derfra måtte ty til drastiske tiltak. De satte så i gang med å smelte om sine våpen og rustninger til redskaper, slik at de kunne bygge seg båter. I løpet av halvannen måned klarte de å bygge fem. de overlevde ved å spise sine hester. Hver tredje dag slakta de en hest til mat. Hestenes hår ble brukt til å lage reip, og skinnet til å lage vannposer. Til ære for hestene blei stedet døpt Hestebukta.

22. september var båtene ferdige, og de kunne seile avsted ut på havet. Det var 242 menn igjen. De 5 båtene de lyktes med å lage var 30-40 fot lange, og hver hadde plass til rundt 50 mann. Målet var å seile vestover langs kysten til de nådde den spanske havnekolonien Vera Cruz i Mexico. Men avstanden dit var mye lenger enn Narvaez forestilte seg.

Ferden vestover ble en katastrofe. En orkan rammet dem. Den kastet to av båtene, med 80 mann, deriblant Cabeza de Vaca, i land på ei øy omtrent der Galveston i Texas nå ligger. De tre andre båtene, med bl.a. Narvaez, forsvant på havet. De overlevende måtte bruke alle sine krafter på å overleve på den karrige øya. I fire år holdt Cabeza de Vaca og stadig færre av hans menn til på øya, mens håpet om å bli funnet og reddet svant hen. I et forsøk på å komme seg fra øya greide de til slutt å lage noen spinkle båter, og spanjolene ofret sine klær for å tette sprekkene i båtene med dem. Fluktforsøket mislyktes; båtene ble straks knust av brenningene.

I 1532 var de bare fire igjen av den opprinnelige ekspedisjonen: Cabeza de Vaca, Alonso del Castillo Maldonando, Andrés Dorantes de Carranza og Estevanico, en afrikansk slave. De lyktes til slutt med å komme seg i land, og dro nå vestover i håp om å nå Mexico over land. Den nøyaktige ruta deres er ikke kjent, men beretningen Cabeza de Vaca senere skrev viser at de vandret gjennom det som i dag er New Mexico og Arizona, og krysset Rocky Mountain inne i dagens USA før de la veien sørover. Under hele reisen vandret de nakne. Periodevis ble de holdt som slaver av indianerstammer de møtte, men ble sluppet fri og fikk vandre videre. Etterhvert ble de anerkjent som handelsmenn, og fikk fritt reise mellom stammene med handelsvarer. De skaffet seg kunnskaper om helbredende urter og fikk også status som medisinmenn. Under reisen ble de etter hvert fulgt av flere indianere, som så på dem som sine ledere, men som også hjalp dem til å overleve med sine kunnskaper om jakt, matsanking og geografi.

I juli 1536 møtte Cabeza de Vaca og hans menn en spansk ekspedisjon på slavejakt. Dette var ved Culiacán i dagens Sinaloa i nordvestlige Mexico. Derfra ble de hjulpet videre til Mexico by. De innfødte følgesvennene ble imidlertid mot Cabeza de Vacas´ og hans følgesvenners protester tatt til fange og solgt som slaver.

Cabeza de la Vacas beretning om Narvaez´sin mislykkede ekspedisjon og katastrofale endelikt, de 4 årene med trøstesløs tilværelse på Galveston-øya og de 4 gjenlevende mennenes 4-årige utrolige reise gjennom det sørøstlige Nord-Amerika og deres opplevelser der vakte stor oppmerksomhet i samtiden.

Les mer[rediger | rediger kilde]

  • Rolena Adorno og Patrick Pautz: Álvar Núñez Cabeza de Vaca: His Account, His Life, and the Expedition of Panfilo de Narváez, Lincoln: University of Nebraska Press, 1999.
  • Álvar Núñez Cabeza de Vaca: Castaways, engelsk utgave, Berkeley: University of California Press, 1993.
  • Gonzalo Fernandez Oviedo y Valdez: The Journey of the Vaca Party: The Account of the Narváez Expedtion, 1528-1536, as Related by Gonzalo Fernández de Oviedo y Valdés, Carbondale:University Museum, Southern Illinois University, 1974.
  • Paul Schneider: Brutal Journey: the epic story of the first crossing of North America, New York: Henry Holt and Company, 2006.