Nancy Sinatra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nancy Sinatra
Nancy Sandra Sinatra
Født 8. juni 1940 (74 år)
Yrke Sanger, skuespillerinne, forfatter
Nasjonalitet Jersey City, New Jersey, USA
Sjanger Rock, pop
Instrument stemme
Aktive år 1961–
Plateselskap Boots Enterprises, Inc.
Reprise Records
RCA Records
Private Stock
Elektra Records
Cougar Records
Buena Vista Records
Attack Records
Nettsted NancySinatra.com

Nancy Sandra Sinatra (født 8. juni 1940) er en amerikansk sanger og skuespiller. Hun er datter av sangeren Frank Sinatra, og hun har forblitt mest kjent for hennes hit fra 1966, «These Boots Are Made for Walkin'», som er hennes signatursang, skrevet av Lee Hazlewood, som skrev de fleste av hennes sanger, og sang med henne på flere duetter, blant annet kultfavoritten «Some Velvet Morning».

Andre kjente innspillinger er albumet Sugar Town som har singelen «Somethin' Stupid» (en duett med hennes far) og som kom på førsteplass på de amerikanske hitlistene i 1967. Tittelsangen fra James Bond-filmen You Only Live Twice (James Bond i Japan) ble sunget av henne. Hun gjorde flere innspillinger sammen med sangeren og låtskriveren Lee Hazlewood på 1970-tallet, og er også kjent for sin utgave av Chers sang «Bang Bang (My Baby Shot Me Down)» (musikk og sangtekst Sonny Bono), som ble benyttet i løpet av åpningssekvensen av Quentin Tarantinos film Kill Bill.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Nancy Sinatra ble født i Jersey City i New Jersey som datter av sangeren og skuespilleren Frank Sinatra og hans første hustru Nancy Barbato Sinatra. For hennes fjerde fødselsdag skrev Phil Silvers og Jimmy Van Heusen sangen «Nancy (With the Laughing Face)», som hennes far spilte inn.[1]

På slutten av 1950-tallet begynte Sinatra å studere musikk, dans og stemmebruk ved Universitet i California i Los Angeles. Hun sluttet etter et år og fikk sin profesjonelle debut i 1960 i hennes fars fjernsynsspesial med Elvis Presley som var tilbake fra militæret. Nancy ble sendt av faren til flyplassen for å ta imot Elvis da hans fly landet. I fjernsynsprogrammet danset og sang Nancy sammen med sin far i duetten «You Make Me Feel So Young/Old». Det samme året begynte hun sin fem års ekteskap med Tommy Sands.

Sinatra ble signert av hennes fars plateselskap Reprise Records i 1961. Hennes første singel, «Cuff Links and a Tie Clip», fikk ingen oppmerksomhet. Imidlertid kom hennes påfølgende singler på hitlistene i Europa og Japan, men uten en listeplassering i USA vurderte plateselskapet å oppgi henne. Hennes sangkarriere ble reddet av sangeren, låtskriveren, og produsenten Lee Hazlewood som da hadde spilt inn plater i ti år, mest kjent sammen med Duane Eddy. Hazlewood omformet Nancy Sinatra, fikk henne til å synge i et lavere toneleie og skrev sanger spesielt for hennes stemme. Fremmet av en ny framtoning, — inkludert bleket blondt hår, tung sminke og lebestift og moteriktig i Carnaby Street — fikk hun oppmerksomhet på den amerikanske og britiske musikkscenen tidlig i 1966 med sangen «These Boots Are Made for Walkin'». Tittelen var inspirert av en tekstlinje i Robert Aldrichs western-komedie fra 1963 med hennes far og Dean Martin i hovedrollene.

«These Boots Are Made for Walkin'» ble en hit på begge sider av Atlanterhavet og var en framvisning av hennes kjølige, provokative og naturlige stil. Sangen både populariserte og gjorde henne synonym med go-go-støvletter. Promoteringsvideoen viste en langhåret Sinatra og seks andre kvinner i lange støvletter og miniskjørt. I 1966 og 1967 hadde Sinatra 13 titler på hitlistene, og de var alle arrangert og dirigert av Billy Strange.

I 1966 og 1967 reiste Sinatra til Vietnam for å spille for de amerikanske soldatene, og mange av dem adopterte hennes sang «These Boots Are Made for Walkin'» som deres faste hymne, slik som det er vist i Pierre Schoendoerffers prisbelønte dokumentar The Anderson Platoon (1967) og vist i en scene i Stanley Kubricks Full Metal Jacket (1987). Hun spilte inn flere antikrigssanger, blant annet «My Buddy», som er på hennes album Sugar, «Home», skrevet sammen med Mac Davis, og «It's Such A Lonely Time of Year», som kom hennes album fra 1968, The Sinatra Family Wish You a Merry Christmas.

Sinatra hadde også en kortvarig skuespillerkarriere på midten av 1960-tallet, blant annet en rolle sammen med Elvis Presley i filmen Speedway, og med Peter Fonda i filmen The Wild Angels.

Nancy Sinatra forble på plateselskapet Reprise fram til 1970. Året signerte hun kontrakt med RCA, noe som førte til tre album: Nancy & Lee – Again (1971), Woman (1972), og en samling med en del av hennes innspiller hos Reprise under tittelen This Is Nancy Sinatra (1973). Det samme året utga hun en singel som ikke var en del av en LP, «Sugar Me» og «Ain't No Sunshine». Den første var skrevet av Lynsey De Paul og Barry Blue og som med andre sanger fra tidlig på 1970-tallet, ble de samlet på albumet How Does It Feel i 1998.

54 år gammel poserte hun naken for herrebladet Playboy i utgaven for mai 1995 og gjorde samtidig opptredener på TV for å promotere hennes album One More Time. Playboy-bildene førte til en del debatt. I TV-show fortalte hun at hennes far var stolte av bildene, men ikke alle var overbevist. Hun fortalte Jay Leno på et Tonight Show i 1995 at da hun fortalte sin far om hva Playboy betalte henne, hadde han sagt: «Få dobbelt så mye!»

På hennes fars råd da hun begynte sin innspillingskarriere sitter hun selv på rettighetene til masterinnspillingene til de fleste av hennes materiale, inkludert videoer.

Hun fikk sin egen stjerne på Hollywood Walk of Fame den 11. mai 2006, som samtidig ble erklært for «Nancy Sinatras dag» av Hollywoods borgermester, Johnny Grant.


Familie[rediger | rediger kilde]

Ekteskap
  • Tommy Sands, 1960–1965 (skilt)
  • Hugh Lambert, 1970–1985 (avdød)
Barn (med hennes andre ektefelle)
  • Angela Jennifer Lambert
  • Amanda Lambert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]