Mytografi

Mytografi (fra gresk μυθογραφία – mythografia, «skriving av fabler»^[1], fra μύθος – mythos, «tale, ord, fakta, historie, fortelling» + γράφω – graphō, «å skrive, å innskrive») er gjengivelser av myter i kunstartene. Dette er en restriktiv definisjon som kan feile å redegjøre for ulike synsvinkler for den store forskningsmengde på myter fra 1900-tallet. Samlinger av myter forutsetter en del feltarbeid, og målet kan være å skape noe av verdi for kulturantropologi, religiøse studier, eller en myteteori framfor kun samle råmateriale som blir omformet i en kunstnerisk sammenheng. En mytologist er i henhold til en streng definisjon en som samler myter.

Myteteorier[rediger | rediger kilde]

Allerede på 1800-tallet var det en tendens til å produsere myteteorier i stor skala, eksempelvis de til Max Müller, Andrew Lang, Wilhelm Mannhardt, og James Frazer. Forskere som Carl Jung, Georges Dumezil, og Claude Levi-Strauss har fortsatt denne tradisjonen på 1900-tallet.

Det har vært et konsekvent posisjon for romantikken å insistere på at mytene har et nivå av validitet eller troverdighet, og disse argumentene har ofte forbundet myter med kreativ fantasi. Disse forestillingene kom sammen i konseptet om myteskapende fantasi som har blitt artikulert i antropologiske verket til Jadran Mimica (Intimations of Infinity, norsk oversettelse: Uendelighetens tilkjennegivelser, 1988), blant andre. Teorier med en akademisk basis som har støttet denne tenkningen har vært populær i den forstand at den har mottatt mye oppmerksomhet; uten noen gang å ha vært i stand til å gi støtte for krav om akseptabel pålitelighet fra mer rasjonalistiske perspektiver.

Mytografi er også studiet av studiet av myter (studiet av myter i seg selv er mytologi). I undersøkelsen av hvordan myter blir studert kan man lett se ulikhetene og likhetene, noe som er påvist av William Dotys utgivelse Mythography: The Study of Myths and Rituals.^[2]

Et av de første forsøk på rasjonalisering av mytologi, og mer generelt av religiøs trosforestillinger, kan bli sporet tilbake til Evhemeros. Denne greske mytografen eller religionshistorikeren fra omkring år 300 f.Kr. virket ved hoffet til oldtidens Makedonia og hevdet at myter var faktisk sanne fortellinger av faktiske og historiske finger, men blitt forvridd og forsterket. Denne doktrinen har siden blitt kalt for evhemerisme. Selv i dag har oldtidens astronautteorier blitt beskrevet som «ny-evhemerisme» av den franske sosiologen Jean-Bruno Renard i hans arbeid om populærkultur.^[3]

Mytekritikk[rediger | rediger kilde]

Foruten antropologenes begrunnelse – å bedre forstå en bestemt kultur på dens egne vilkår, er det (i kulturantropologens hensikter) – er det svært varierte grunner bak mytografenes interesser. Opprinnelsen til det greske drama ble den umiddelbare årsaken for begynnelsen på den såkalte myte-rite-skolen, en teoretisk retning fremmet av Jane Harrison, Gilbert Murray og andre. Karl Kerenyi, som også var involvert i gresk mytologi, var en assosiert av Carl Jung, adopterte mytologisk materiale i sine psykologiske teorier.

I den generelle litteraturkritikk ble mytekritikk fremmet av Maud Bodkin, Philip Wheelwright, og andre som Francis Fergusson, Leslie Fiedler, og G. Wilson Knight. Den kanadiske og litteraturteorikeren og kritikeren Northrop Frye, som i sitt arbeid på William Blake og Bibelen, ønsket alltid å holde seg atskilt fra myte-rite-skolen, men ble ofte sett på i en forstand som den som oppsummerte hele dens tendens. Robert Graves var interessert i poetisk teori og understøttet sitt berømte verk White Goddess (Den hvite gudinne, 1948) med analyser som gikk tilbake til Müller og Frazer, foruten også myte-rite-skolen.

Mytografiske retninger[rediger | rediger kilde]

Det var tallrike andre mytografiske «skoler» eller retninger i løpet av det første halvåret av 1900-tallet. Ernst Cassirers tilnærming var via filosofi, særlig den såkalte Marburg-retningen av kantiansk tenkning. Den hadde direkte påvirkning på Susanne Langer, og har blitt sporet som påvirkning på Mikhail Bakhtin.

Retningen komparativ religion er representert ved Mircea Eliade, og til en viss grad også av litteraturkritikeren René Girard. Den franske sosiologiske skolen har argumentert i henhold til myter at de hadde en sosial funksjon.

Universale myteteorier[rediger | rediger kilde]

Den gamle ide av en universell myteteori, spottet og hånet av Voltaire, er i moderne tid hovedsakelig fremmet av alene av Joseph Campbell. Det er skrevet mange bøker på 1600-tallet med den hensikt å forklare alle myter, men Voltaire hånte en kristen myteteori mens Campbell fremmet en psykologisk.

I tiden før opplysningstiden var filosofer som Voltaire interessert i å gjendrive eller fordrive myter, ikke å forklare deres eksistens. Mens den grunnleggende forståelse i Vesten ble beskrevet av kristendommen i alle områder av studiet ble begrepet mytografer referert til en som forsøkte å forklare hedenske myter som unøyaktige gjengivelser av hendelser i Det gamle testamente eller med overlegg å endre dem. Noen av forklaringsteoriene fra klassisk tid ble også benyttet, slike som apoteose av en lokal helt.

Da sosialvitenskap etterhvert ble et eget fag og forståelsen av at tankemønstre til mennesker kan endres over historisk tid bleknet denne interessen. Det er fortsatt mulig å tenke slike tanker, og de som gjør det kan utarbeide dem noe, men i dagens akademiske verden blir de ikke tatt seriøst.

Kanskje det siste verket som benyttet seg av denne tidligere bruken av begrepet mytografi var George Eliots roman Middlemarch. Romanens fiktive hovedfigur Casaubon var involvert i et sådant prosjekt på midten av 1800-tallet. Fortellingen beskriver en kvinne som viste seg å ikke være i stand til avslutte prosjektet etter hans død og oppga det. Casaubons figur er en satire på akademisk pedanteri og hybris (hovmod eller overmot).