My Favorite Wife

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
My Favorite Wife
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Garson Kanin
Produsent Leo McCarey
Manus Bella Spewack
Sam Spewack
Leo McCarey
Medvirkende Irene Dunne
Cary Grant
Randolph Scott
Musikk Roy Webb
Sjeffotograf Rudolph Maté
Klipp Robert Wise
Filmselskap RKO Pictures
Utgivelsesår 2. mai 1940 USA
Lengde 88 min
IMDb-profil

My Favorite Wife er en amerikansk komedie fra 1940, regissert av Garson Kanin og produsert av RKO Pictures. I hovedrollene spiller Irene Dunne, Cary Grant og Randolph Scott. Filmen handler om en kvinne som vender hjem etter å ha vært strandet på en øde øy i sju år. Hun oppdager at hennes ektemann nylig har fått henne erklært død og giftet seg på nytt. Manus er skrevet av Bella Spewack, Sam Spewack og Leo McCarey, basert på diktet «Enoch Arden» av Alfred Tennyson.

Filmen ble nominert til tre Oscar, for beste artistisk produksjon, beste originalmusikk og beste historie. I 1962 ble en nyinnspilling av filmen påbegynt med tittelen Something's Got to Give. Produksjonen ble ikke fullført grunnet hovedrolleinnehaver Marilyn Monroes død. Året etter ble en fullført nyinnspilling av filmen utgitt med tittelen Flytt deg, elskling. I hovedrollene spilte Doris Day, James Garner og Polly Bergen.

Handling[rediger | rediger kilde]

Ellen Arden vender endelig hjem igjen etter at ha vært strandet på en øde øy i sju år. Hun møter sine to små barn som ikke kjenner henne igjen. Hun forteller dem det heller ikke ettersom de har vokst opp i den tro at hun hadde omkommet. Hennes svigermor kan også fortelle henne at hennes ektemann, Nick Arden, nylig har fått henne erklært død for å gifte seg på nytt. Han befinner seg for tiden på bryllupsreise med sin nye kone, Bianca, på samme hotellet der han tok med seg Ellen på bryllupsreise flere år tidligere. Ellen reiser dit i håp om å få ektemannen tilbake. Nick får sjokk da han innser at hun slett ikke var død, og aner ikke hvordan han skal fortelle dette til Bianca. Ellen reiser hjem igjen slik at Nick skal få muligheten til å fortelle Bianca hva som har skjedd.

Et par dager senere kommer Nick hjem igjen, men har med seg Bianca som fortsatt er like uvitende om situasjonen som har oppstått. Ellen later som hun er en gammel venninne av Nick fra Sørstatene. På tomannshånd forsøker hun imidlertid å presse Nick til å ta en avgjørelse. Bianca på sin side er fortvilet over at ekteskapet hennes ikke er blitt fullbyrdet, og at hennes forsøk på romatikk stadig blir avvist. Nick blir ikke mindre forvirret da en forsikringsmann videreformildler rykter om at Ellen ble reddet sammen med Stephen Burkett, som hadde vært strandet på øyen sammen med henne. De to skal ha kalt hverandre «Adam» og «Eva». Nick konfronterer Ellen med de nye opplysningene, men hun forsøker å avdramatisere det hele.

Fra seg av sjalusi finner Nick hotellet der Stephen bor. Han blir langt ifra beroliget da han ser at Stephen er kjekk, topptrent og åpenbart populær blant damene. Ellen på sin side finner en middelaldrende skoselger med et ganske ordinært utseende som hun overtaler til å spille Stephen i et møte med Nick, slik at han ikke skal føle noen grunn til å være sjalu. Nick spiller med under møtet. Etterpå inviterer han Ellen med seg på lunsj til det samme hotellet der den virkelige Stephen bor. Vel fremme blir Ellen tvunget til å fortelle sannheten da Stephen tar kontakt med henne. Stephen blir fornøyd da han får vite at Nick har giftet seg på nytt, ettersom han er interessert i å gifte seg med Ellen. Ved et uhell faller Ellen ned i hotellbasenget og de to mennene krangler om hvem som skal reise hjem og hente tørre klær til henne. De ender opp med å reise sammen. Der venter Bianca med psykiateren dr. Kohlmar. Han finner det interessant at Nick ser ut til å prøve kvinneklær.

Bianca finner ut sannheten om hvordan det hele henger sammen da Nick like etterpå blir arrestert for bigami. I retten blir Ellen erklært levende igjen og ekteskapet mellom Nick og Bianca blir annullert. Bianca er rasende på Nick over å ha blitt holdt for narr. Nick er usikker på hva han skal gjøre med Ellen, og forteller henne at han ønsker betenkningstid. Stephen slår til og inviterer Ellen med seg tilbake til øyen, som han ønsker å utforske videre. Hun takker nei, ettersom hun vil satse på Nick. Ellen tar med seg barna opp på familiehytten. De blir kjørt av Nick og vel fremme finner barna ut ved en tilfeldighet at hun er deres mor. Nick får seg ikke til å reise igjen. Han får imidlertid ikke sove sammen med Ellen på soverommet før han bestemmer seg for om han vil ha henne. Han må defor tilbringe natten på loftet. Etter å ha funnet på en rekke unnskyldninger for å komme inn for å snakke med henne, der hun forsøker å avvise ham, finner de to ut at de ønsker å fortsette ekteskapet.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Manuset er skrevet av Bella Spewack, Sam Spewack og Leo McCarey, basert på diktet «Enoch Arden», av Alfred Tennyson. I diktet er det en mann som blir strandet på en øde øy, og konen hans som får ham erklært død for å gifte seg på nytt. I filmen var dette motsatt.[1] McCarey hadde opprinnelig planer om å regissere filmen og så for seg Jean Arthur i den kvinnelige hovedrollen. Arthur viste seg å være opptatt med andre prosjekter. McCarey måtte også overlate regien til Garson Kanin etter å ha vært involvert i en alvorlig bilulykke. Tittelen på filmen var opprinnelig tiltenkt å være Woman Overboard, men endte til slutt opp som My Favorite Wife.[1]

Sensurmyndighetene krevde at flere scener skulle tones ned. Dette gjaldt antydninger om et seksuelt forhold mellom rollefigurene Ellen Arden og Stephen Burkett, samt antydningen om at rollefiguren Nick Arden deler seng med sin første kone før han har fått ekteskap nummer to annullert.[2]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmkritikeren Bosley Crowther i The New York Times var svært positiv til filmen og mente den var både «herlig» og «sjarmerende». Han fullroste skuespillerne, men trakk spesielt frem Dunnes og Bates' prestasjoner.[3]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Andre versjoner[rediger | rediger kilde]

Filmen ble gjenskapt i en episode av Lux Radio Theatre i desember 1940, med Laurence Olivier og Rosalind Russell i hovedrollene.[2] I 1962 ble en nyinnspilling av filmen påbegynt med tittelen Something's Got to Give. I hovedrollene spilte Marilyn Monroe, Dean Martin og Cyd Charisse. Regien var ved George Cukor. Produksjonen var vanskelig, grunnet Monroes store sykefravær. Hun endte opp med å få sparken, men fikk jobben tilbake. Filmen ble ikke fullført grunnet hennes død kort tid senere. Året etter ble en fullført nyinnspilling av filmen utgitt, med tittelen Flytt deg, elskling. I hovedrollene spilte Doris Day, James Garner og Polly Bergen. Regien denne gang var ved Michael Gordon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]