Munnstykke (treblås)
Et munnstykke for treblåseinstrumenter er den delen av instrumentet som delvis er inni musikerens munn. Instrumenter med enkle og dekkede doble rørblad samt blant annet blokkfløyter har munnstykker, mens instrumenter med vanlige doble rørblad og fløyter ikke har munnstykker.
Instrumenter med enkle rørblader[rediger | rediger kilde]
På musikkinstrumenter som har enkle rørblader, som klarinetten og saksofonen, er munnstykket den delen av instrumentet der rørbladet er festet. Munnstykkets funksjon er å lage en åpning mellom rørbladet og munnstykket slik at lufta kan gå inn til luftkammeret inne i munnstykket, og samtidig sette en vibrasjon på rørbladet for å skape lyden.
Munnstykkene til klarinettene og saksofonene er kileformet, og har rørbladet plassert mot undersiden av munnstykket, der hvor underleppen berører munnstykket. Her skaper utøverens utpust vibrasjoner i rørbladet, som setter luften som farer gjennom instrumentet i vibrasjon, og skaper lyden til instrumentet. På undersiden av munnstykket er det en stor åpning som fører inn til kammeret i munnstykket.
Akkurat slik som messingblåseinstrumenter, kan utformingen innvendig munnstykket ha en stor innvirkning på lyden til instrumentet. Munnstykker med store, avrundete kammer vil ha en ganske forskjellig lyd enn fra et med et lite, eller firkantet kammer.
Innenfor åpningen som fører inn til munnstykket, fortsetter det med en slags utvidende tunnel som videre går innover til selve kammeret, med rørbladet som tak. Tunnelen han være kort, en mellomting eller lang, og veggene kan variere på hvor mange grader de står rett opp. Det, og åpningen fra «tunnelen» og inn til kammeret er noe av hva som bestemmer hvor godt munnstykket er å spille på i forskjellige sammenhenger.
Forskjellige lengder på åpningen i munnstykket gir forskjellig klang i instrumentet. Munnstykker med en kort åpning har ofte større åpning mellom tuppen av munnstykket og tuppen av rørbladet (en kombinasjon som er godt likt av mange jazzmusikere) samt at det ofte da spilles med lettere rørblad. Dette vil gjøre det enklere å spille høyt, mens dempet spillestyrke vil være relativt vanskeligere. Munnstykker med lange åpninger vil vanligvis ha noe smalere åpning mellom rørbladet og tuppen av munnstykket (en sammensetning som best blir likt av klassiske spillere), og spiller med noe tyngre rørblad. Dette vil gjøre det lettere å spille dempet, men kan begrense lyden en dal hvis spilleren prøver å spille høyt. Et munnstykke med en middels stor åpning vil si en mellomting mellom de tå kombinasjonene.
Åpningen har liten effekt på selve tonen, den blir mer påvirket av hvordan utformingen er inne i munnstykkets kammer.
Det enkle rørbladet blir holdt på plass mot bunnen av munnstykket ved hjelp av en ligatur, en slags rørbladklemme. Ligaturer kan bli lagd av metall, plast, syntetisk lær eller hyssing. Noen musikere, spesielt tyske klarinettister, foretrekker hyssing eller en skolisse, som blir tvinnet rundt rørbladet og munnstykket, istedenfor fabrikkproduserte ligaturer.
Klarinettmunnstykker[rediger | rediger kilde]
Klarinettmunnstykker er smale innvendig, og har vanligvis en kvadratisk eller rektangulær utforming gjennom munnstykket. Bunnen dets har en fordypelse der det blir satt på kork. Blir denne korken slitt eller skrumper inn, vil ikke munnstykket lengre være helt lufttett til tønna, den delen av klarinetten som munnstykket festes på. Om dette skjer, må korken skiftes ut hos en instrumentreparatør.
Klarinettmunnstykker er tilgjengelig i hundrevis av forskjellige former og stiler fra produsenter over hele verden. Munnstykkene er ofte navnsatt etter berømte utøvere som deltok med sine designer. De mest kjente munnstykkeprodusentene er trolig Selmer og Vandoren.
Alle klarinetttypene har forskjellige størrelser, hvor hver av disse krever munnstykker i ulike størrelser. B- og A-klarinettene er et unntak, da disse er så like i form at utøverne enkelt og greit bruker de samme munnstykkene på begge instrumentene.
Saksofonmunnstykker[rediger | rediger kilde]
Utvendig ser saksofonmunnstykket ganske likt ut som klarinettmunnstykket, bortsett fra at saksofonmunnstykket ikke har kork på selve munnstykket. Istedenfor limes kork på saksofonhalsen, og munnstykket skrues på halsen.
Saksofonmunnstykker er tilgjengelig i hundrevis av designer fra mange produsenter rundt om i verden. Munnstykkene er ofte navngitt etter berømte utøvere som bidro med sin egen type munnstykke. De mest kjente munnstykkeprodusentene er trolig Meyer, Selmer, Vandoren, Otto Link, Berg Larsen, Dukoff, Dave Guadala og Yahama.
Da Adolphe Sax oppfant saksofonen rundt 1840-årene, spesifiserte han at interiøret innvendig munnstykket burde være stort og rundt. Alle saksofonmunnstykkene ble lagd etter Sax' design helt til 1930-årene, da storband- og jazzmusikken fikk saksofonistene til å eksperimentere med forskjellige typer munnstykker for å lyde sterkere og få en «spissere» lyd. Mellom 1940 og 1960 ble det også vanlig for klassiske saksofonister å bruke munnstykker med trange kamre, bygd på munnstykkene som ble brukt for jazzmusikk. Disse munnstykkene ga instrumentet en lysere og spissere lyd enn den tradisjonelle formen som Sax' lagde.
Men en amerikansk, opprinnelig tysk, saksofonistlærer, Sigurd Raschèr, likte ikke denne forandringen av munnstykkets design. Han mente at klassiske saksofonister skulle høres ut slik Sax hadde tiltenkt, og at den gradvise forandringen til trangere og «lysere» munnstykker var en fordreining fra Sax' klangkonsept. Hver gang han jobbet med saksofonister, poengterte Raschèr at datidens munnstykker ikke var hva Sax hadde tenkt fra starten av, og at lyden munnstykket lagde kunne være nyttig hos en jazzsaksofonist som trengte en sterk og gjennomtrengende lyd, ikke var egnet for bruk i klassisk musikk. Hans elever og andre som gikk i lære hos ham, følte at den ønskelige tonen for en «klassisk saksofon» var en mykere og rundere lyd enn den som ble lagd av «jazzmunnstykket» – en lyd som bare kunne bli produsert ved hjelp av et munnstykke med et stort, avrundet kammer. Elevene hans og Raschèrs trofaste og bråsinte fastholdenhet på dette området, i mens nesten alle av verdens saksofonister bevegde seg sakte, men sikkert, mot trangere munnstykker og en lysere tone, skapte stridighet mot flertallet av de klassiske saksofonistene.
Da 1970 kom, hadde trangkamrede munnstykker blitt allment populært, og munnstykkeprodusentene stopped å lage munnstykker med store kamre. Denne mangelen av type munnstykke betød at Raschèrs tilhengere hadde en vanskelig tid å fikke munnstykker som lagde lyden de ønsket. I en periode var de eneste munnstykkene med store kamre de som hadde blitt produsert mellom 1920 og midten av 1930-årene, som gjorde at Raschèrs tilhengere søkte gamle pantelånsbutikker og andre steder hvor de hadde gamle instrumenter.
Raschèr svarte på denne mangelen ved å hyre en produsent til å lage et «Sigurd Raschèr-munnstykke», som egentlig var en kopi av munnstykkene som lett hadde vært anskaffelig for amerikanske saksofonister fra produsentene Buescher og Conn i 1920-årene. Raschèrmunnstykket på fortsatt produsert i dag, sammen med mange andre mer moderne designer.
Materialer[rediger | rediger kilde]
Klarinett- og saksofonmunnstykker blir lagd av ebonitt, messing eller et annet metall, krystall, glass, plast og tre. I dag er det vanligste materialet for profesjonelle klarinettister og (klassiske) saksofonister ebonitt. Jazzsaksofonmunnstykker er lagd ut av ebonitt eller metall. Det er diskusjoner om hvor vidt materialet påvirker tonen, eller om tonen bare blir formet ved den innvendige formen og dimensjonene i munnstykket. Hos alle munnstykker av alle typer materiale, kan munnstykket bli ødelagt for alltid om tuppen eller undersiden blir ødelagt.
Instrumenter med dekkede doble rørblader[rediger | rediger kilde]
På et instrument med dekkede doble rørblader, som sekkepipen, er munnstykkets funksjon å lage et kammer inni der rørbladet kan vibrere, og et hull som lufta kan bli blåst i gjennom.
«Blokkfløytemunnstykker»[rediger | rediger kilde]
På munnstykker som hos blokkfløyten eller flageoletten blir en liten, bred stråle av sammenpresset luft (B) blåst mot en skarp kant (C), hvor den produserer turbulens i lufta, og en tone skapes.