Tom Petty

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Muddy Wilbury»)
Tom Petty
FødtThomas Earl Petty
20. okt. 1950[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Gainesville (Florida)[5]
Død2. okt. 2017[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
Santa Monica – UCLA Medical Center (California)[6]
BeskjeftigelseGitarist, sanger, sanger og låtskriver, plateprodusent, komponist, rockemusiker, rockesanger Rediger på Wikidata
Utdannet vedGainesville High School
BarnAdria Petty
NasjonalitetUSA
Medlem avTom Petty & the Heartbreakers (1976–2017)
Traveling Wilburys (1988–1991)
Mudcrutch (1971–1975)
Mudcrutch (2007–2017)
UtmerkelserFlorida Artists Hall of Fame
Musikalsk karriere
SjangerRock
InstrumentGitar, vokal
Aktive år1970–
PlateselskapShelter Records
Nettstedhttp://www.tompetty.com/
IMDbIMDb
Signatur
Tom Pettys signatur
Tom Petty på Commons

Thomas Earl Petty (1950–2017) var en amerikansk låtskriver og gitarist. Han var frontmann i Tom Petty & the Heartbreakers, og medlem av bandet Mudcrutch. Han var også medlem av supergruppen The Traveling Wilburys, hvor han hadde pseudonymet Charlie T. Wilbury, Jr. Han stod bak en rekke hit-singler. Petty var også en kritiker av dagens musikkindustri og at antallet uavhengige radiostasjoner er blitt redusert.[7]

Petty spilte hovedsakelig i The Heartbreakers det meste av sin karriere, men ga også ut solomateriale, eksempelvis albumet Highway Companion fra 2006,[8] hvor han spilte de fleste instrumentene selv. Noen medlemmer fra The Heartbreakers spilte også på hans soloalbumer, og bandet backet ham alltid på turneer. Han turnerte også med Mudcrutch for å promotere debutalbumet.[9] Den 3. februar 2008 spilte Tom Petty & the Heartbreakers i hovedpausen på Super Bowl XLII.[10]

I 2017 dro Tom Petty & the Heartbreakers på 40-årsjubileumsturné, turneen ble avsluttet 25. september med en opptreden på Hollywood Bowl. Denne konserten skulle bli Tom Petty sin siste, han døde 2. oktober 2017.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Tom Petty ble født og vokste opp i Gainesville, Florida. Han gikk på Gainesville High School. Hans interesse for rock & roll begynte i en alder av 10 da han møtte Elvis Presley.[11] Det var sommeren 1961, onkelen hans jobbet på settet på Presleys film Follow That Dream i nærheten av Ocala, Florida og inviterte Petty til å komme ned på settet.[12] Han ble en Elvis Presley-fan og byttet sin Wham-O sprettert mot en boks med Elvis plater[9]. I et intervju fra 2006 på National Public Radio-programmet Fresh Air, fortalte Petty at han visste han ville være i et band da han så The Beatles på The Ed Sullivan Show.[13] En av hans første gitarlærere var Don Felder, som senere skulle bli med i The Eagles.[14]

Som ung mann jobbet Petty på Universitetet i Florida, men var aldri en student. Et tre som han plantet da han jobbet på universitetet er nå kalt «The Tom Petty tree».[15][16]

Plateartist[rediger | rediger kilde]

Tom Petty & the Heartbreakers (1976–1987)[rediger | rediger kilde]

For mer utdypende artikkel, se Tom Petty & the Heartbreakers

Etter å ha jobbet med hans tidlige band The Sundowners, The Epics og Mudcrutch (den tredje med trommeslageren Randall Marsh, og fremtidige medlem av the Heartbreakers Mike Campbell og Benmont Tench).[17] Han begynte innspillingskarrieren med the Heartbreakers (Mike Campbell, Benmont Tench, Ron Blair, Stan Lynch) med debutalbumet Tom Petty & the Heartbreakers i 1976. Albumet fikk i begynnelsen ingen spesiell popularitet i USA. Men sangen «American Girl» er i ettertid blitt en av gruppens klassikere og den er coveret av over 40 andre artister og benyttet i filmer og tv-serier som en referanse på musikk fra denne tiden.[18] Singelen Breakdown ble gjenutgitt i 1977 og nådde #40 tidlig i 1978 etter at bandet hadde turnert i England sammen med Nils Lofgren. Debutalbumet ble gitt ut av Shelter Records, som på den tiden ble distribuert av ABC Records[8].

Gruppas andre album, You're Gonna Get It!, ble bandets første Top 40-album[8] og inneholdt singlene «I Need to Know» og «Listen to Her Heart». Deres tredje album, Damn the Torpedoes solgte til platina, hvilket tilsvarte nesten to millioner solgte kopier; og inneholder singlene «Don't Do Me Like That» og «Refugee».[19]

I september 1979 spilte Tom Petty and the Heartbreakers på en konsert i Madison Square Garden i New York kalt «Forente musikere for trygg energi».[20] Deres fremførelse av «Cry To Me» endte opp på det offisielle albumet fra konserten, No Nukes (Nei til atomkraft).[21]

Hard Promises fra 1981 ble en topp-ti hit, den gikk til platina og inneholdt hitsingelen «The Waiting». Albumet hadde også Pettys første duet, «Insider» med Stevie Nicks.

Bassisten Ron Blair sluttet i gruppen og ble erstattet på det femte albumet (Long After Dark fra 1982) av Howie Epstein; denne daværende oppsetningen varte fram til 1994. I 1985 deltok bandet på Live Aid, der de spilte fire sanger på John F. Kennedy Stadium i Philadelphia. Samme året ga de ut platen Southern Accents, som hadde hitsingelen «Don't Come Around Here No More», som var produsert av Dave Stewart. Videoen hadde Petty utkledt som den gale hattemakeren fra filmen Alice i Eventyrland, som ertet og jagde Alice, deretter kuttet de henne opp og spiste henne som om hun var en kake. Den følgende turneen ble til et konsertalbum, Pack Up the Plantation: Live! og en invitasjon til å turnere med Bob Dylan. Tom Petty & the Heartbreakers ble med Dylan på hans True Confessions-turne og spilte også noe sammen med Grateful Dead i 1986 og 1987. I 1987 ga gruppen ut albumet Let Me Up (I've Had Enough). Den inneholder sangen «Jammin' Me» hvor Petty sang sammen med Dylan.

Traveling Wilburys, solokarriere, og med Heartbreakers (1988–1991)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Traveling Wilburys og Tom Petty & the Heartbreakers

I 1988 ble Petty et av medlemmene i sammensetningen The Traveling Wilburys, sammen med Bob Dylan, George Harrison, Roy Orbison, og Jeff Lynne. Bandets første sang «Handle with Care» var ment som en B-side på en av Harrisons singler, men musikerne mente at den var for god og at det var så moro å spille den slik at de fortsette. De spilte deretter inn ytterligere ni sanger til de hadde et helt album, Traveling Wilburys Vol. 1. Deres andre album, sluppet i 1990, Traveling Wilburys Vol. 3 ble spilt inn uten den da nylig avdøde Orbison. Albumet ble hetende Vol. 3 som et svar på piratkopier fra studioinnspillinger som ble solgt som «Travelling Wilburys Vol. 2». I senere år har Petty begynt å spille Travelling Wilburys-sanger på turneene sine, blant annet «Handle with Care» på konserter i 2003–2006 og «End of the Line» i 2008.

I 1989 ga Petty ut Full Moon Fever, som hadde sanger som «I Won't Back Down», «Free Fallin'» og «Runnin' Down a Dream». Det var hans første soloalbum, selv om flere Heartbreakers og andre kjente musikere spilte: Mike Campbell produserte albumet sammen med Petty og Jeff Lynne kjent fra Electric Light Orchestra, musikere på platen var blant annet Campbell, Lynne, og Roy Orbison og George Harrison. (Ringo Starr dukker opp på trommer i videoen for «I Won't Back Down», men Phil Jones var den som egentlig spilte). Ettersom alle originale medlemmene fra The Traveling Wilburys med unntak av Bob Dylan deltok på albumet er albumet stundom blitt sett på som en uoffisiell oppfølger til Wilburys debutalbum.

Petty kom sammen med the Heartbreakers igjen for sitt neste album, Into the Great Wide Open, i 1991. Det ble produsert sammen med Lynne og hadde hitsinglene «Learning to Fly» og «Into The Great Wide Open», den siste hadde Johnny Depp, Gabrielle Anwar, Faye Dunaway, og Matt LeBlanc i videoen.

Overgang til Warner Bros. Records (1991 – 2017)[rediger | rediger kilde]

I 1989, mens han var under kontrakt med plateselskapet MCA signerte Petty i hemmelighet en lønnsom kontrakt med Warner Bros. Records.[22] Hans første album på det nye selskapet var Wildflowers fra 1994, det hadde singlene «You Don't Know How It Feels», «You Wreck Me», «It's Good to Be King» og «A Higher Place». Albumet, som var produsert av Rick Rubin ble en stor suksess og solgte 3 millioner eksemplarer i USA.

I 1996 ble Petty gjenforent med the Heartbreakers og ga ut plate med musikken fra filmen She's the One (Cameron Diaz og Jennifer Aniston. Albumets singler var «Walls (Circus)» (sammen med Lindsey Buckingham), «Climb that Hill» og en sang skrevet av Lucinda Williams, «Change the Locks». Albumet inneholdt også en coverversjon av låten «Asshole», en sang av gruppa Beck. Samme år spilte bandet sammen med Johnny Cash på Unchained, som Cash vant en Grammy for Beste country-album (Cash kom senere til å spille inn sin versjon av Pettys sang «I Won't Back Down» på American III: Solitary Man).

Tom Petty and the Heartbreakers live i Indianapolis 23. juni, 2006.

I 1999 slapp Tom Petty & the Heartbreakers sitt siste album med Rubin som produser, Echo. To sanger ble gitt ut som singler i USA, «Room at the Top» og «Free Girl Now». Albumet nådde 10.-plass på de amerikanske musikklistene.

Tom Petty & the Heartbreakers spilte inn sangen «I Won't Back Down» på America: A Tribute to Heroes, en veldedighetskonsert for ofrene av 11. september-angrepene. Det følgende året spilte de «Taxman», «I Need You», og «Handle With Care» (den siste sammen med Jeff Lynne, Dhani Harrison (George Harrisons sønn), og Jim Keltner) på Concert for George, en hyllestkonsert til Pettys venn George Harrison.

Sangen The Last DJ fra 2002 hadde flere angrep på musikkindustrien, kritikk av grådighet, utvanning av musikken, og tåpelige popmusikkutgivelser av altfor unge jenter. Albumet nådde 9.-plass på de amerikanske musikklistene.

I 2005 startet Tom Petty sitt eget radioshow, «Buried Treasure» på XM Radio hvor han fremmet egen musikksmak og utvalg fra sin personlige platesamling.

I februar 2006 ble Tom Petty & The Heartbreakers hovedbandet på den femte årlige Bonnaroo Music Festival Music and Arts Festival. I juli 2006 ga Petty ut et nytt soloalbum, Highway Companion, som inneholdt hitlåten «Saving Grace». Albumet debuterte som nummer 4 på Billboard-listene, dette ble Pettys høyeste listeplassering siden introduksjonen av Nielsen SoundScan-systemet for sporing av albumsalg i 1991. I 2006 hyret American Broadcasting Company Petty for å lage musikk til dekningen av National Basketball Association playoffs.

I løpet av sommeren 2007 ble Tom Petty igjen forent med sine gamle bandkompiser Tom Leadon og Randall Marsh sammen med Heartbreakers Benmont Tench & Mike Campbell for å gjenforene bandet Mudcrutch. De fire spilte inn et nytt album sammen som ble sluppet 29. april 2008 og ble kalt Mudcrutch. Albumet inneholdt 14 sanger. «Vi spilte sammen og deretter begynte vi å prate om gamle dager», har Tom Leadon sagt.

I januar 2008 ble det kunngjort at Tom Petty & The Heartbreakers skulle holde en turne i USA og Canada som skulle begynne 30. mai.[23]

3. februar 2008 opptredte Tom Petty & the Heartbreakers i hovedpausen på Super Bowl XLII (Super Bowl 42) på University of Phoenix Stadium. I løpet av showet spilte de «American Girl», «I Won't Back Down», «Free Fallin'», og «Runnin' Down a Dream», i den rekkefølgen. «I Won't Back Down» ble brukt i rulleteksten i BBC2s kringkasting.

I april 2008 slapp Mudcrutch albumet de hadde spilt inn da de gjenforente i 2007. Bandet ble dannet i 1967 i Gainesville, Forida før de flyttet til California, hvor de ga ut en single i 1974 før de skilte lag. Bandet hadde Petty på bassgitar og vokal, fremtidige Heartbreakere Mike Campbell på gitar og Benmont Tench på keyboard pluss andre. Bandet promoterte albumet med en kort turne i California tidlig i 2008 før Petty gjenopptok en planlagt turne med Heartbreakers i løpet av juni-august 2008.

I 2010 kom bandets tolvte album Mojo, som nådde nummer to på Billboard 200 albumlisten. Utgivelsen av Mojo ble etterfulgt av en nordamerikansk sommerturné. I 2012 dro bandet på en verdensturné som inkluderte deres første europeiske opptreden på 20 år.[24]

Tom Petty and the Heartbreakers sitt trettende studioalbum, Hypnotic Eye, kom i 2014. Albumet debuterte som nummer én på Billboard 200, og ble det første Tom Petty and the Heartbreakers-albumet som noensinne har toppet listen.[25]

I 2017 la The Heartbreakers ut på en 40-årsjubileumsturné i USA. Turneen begynte 20. april i Oklahoma City og ble avsluttet 25. september med en opptreden på Hollywood Bowl i Hollywood, California. Hollywood Bowl-konserten, som skulle bli Heartbreakers' siste show, ble avsluttet med en fremføring av "«American Girl».[26][27]

28. september 2018 ga Reprise Records ut An American Treasure, et 60-spors karrierespennende bokssett med dusinvis av tidligere uutgitte innspillinger, alternative versjoner av klassiske sanger, rariteter og historiske liveopptredener.[28]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Petty har blitt hedret med 18 Grammy Award-nominasjoner siden 1982. Det året fikk han sin første nominasjon for «Stop Draggin' My Heart Around» i kategorien «Beste rockeframførelse av duo eller gruppe med vokal». Som medlem av Traveling Wilburys fikk han en tilsvarende Grammy i 1989for Traveling Wilburys Volume One. I 1995 fikk han ytterligere en Grammy for «Beste mannlige rockevokal» for sangen «You Don't Know How It Feels».

Han fikk utmerkelsen Wildflowers for «Beste mannlige video» for sangen med videoen «You Don't Know How It Feels» på MTV Video Music Awards for 1995. Tom Petty & The Heartbreakers vant den samme prisen i 1994 for videoen til låten «Mary Jane's Last Dance».

I 1994 ble You Got Lucky, et hyllestalbum for Tom Pettys sanger gitt ut, med musikere som Everclear og Silkworm.

I april 1996 fikk Petty UCLAs «George and Ira Gershwin Award» for «Livslang musikalsk utførelse». Neste måned vant Petty American Society of Composers, Authors and Publishers' Golden Note Award.

Stjerne på Hollywood Walk of Fame.

I 1999 fikk Tom Petty & the Heartbreakers en stjerne på Hollywood Walk of Fame for sitt bidrag til musikkindustrien.

I 2002 ble Tom Petty and the Heartbreakers innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. 6. desember 2005 fikk Petty «Billboard Century Award» for sitt livslange arbeid. Samme år ble Conversations with Tom Petty, en muntlig historie og biografi satt sammen av intervjuer gjort i årene 2004 og 2005 med Petty av musikkjournalisten Paul Zollo utgitt. (ISBN 1-84449-815-8).

21. september 2006 fikk Tom Petty and the Heartbreakers nøklene til byen Gainesville, Florida, hvor han og hans bandvenner enten vokste opp eller hadde bodd.[29] Fra juli 2006 til 2007 hadde ock and Roll Hall of Fame i Cleveland, Ohio en utstilling av Tom Pettys gjenstander verdt å se. Mange av disse var gitt av Petty. 14. oktober 2007, hadde Peter Bogdanovichs dokumentarfilm om Pettys karriere, (Runnin' Down A Dream premiere på New York Film Festival. 2. februar, 2008 spilte Tom Petty and the Heartbreakers i løpet av Super Bowl XLII halftime show.

Petty ble hedret som Årets person i MusiCares i februar 2017 for sine bidrag til musikk og for sin filantropi.[30]

En uke etter hans død i 2017 ble en hyllest til Petty malt på Gainesvilles Southwest 34th Street Wall. Den lyder "Elsker deg alltid, Gainesville nr. 1 sønn, takk, Tommy".[31]

I oktober 2018, på det som ville vært Pettys 68-årsdag, ga byen Gainesville nytt navn til den tidligere Northeast Park, en park der en ung Petty ofte hadde vært, til Tom Petty Park.[32]

I desember 2021 bestemte University of Floridas styre å posthumt tildele Petty en æresdoktor fra skolen.[33]

Tre av Tom Petty & the Heartbreakers sine album er på Rolling Stone magazines sin liste 500 Greatest Albums of All Time-liste, Wildflowers (nr. 214), Damn the Torpedoes (nr. 231) og Full Moon Fever (nr. 298). Gruppen har også en sanger på samme magasins 500 Greatest Songs of All Time-liste. «American Girl» (nr. 169), og Tom Petty har som soloartist en sang, «Free Fallin'» (nr. 219) på samme liste.[34]

Syn på kunstnerisk kontroll[rediger | rediger kilde]

Petty er kjent som en beskytter av sin kreative kontroll og kunstneriske frihet. I 1979 ble han dratt inn rettslig uenighet da ABC Records ble solgt til MCA Records. Han nektet å bli overflyttet til et annet plateselskap uten sitt samtykke. I mai 1979 slo han seg selv konkurs og signerte deretter på MCAs underselskap Backstreet Records. Tom Petty holdt samtidig på med et nytt album med The Heartbreakers, Damn the Torpedoes, en tittel som viste til det harde presset fra MCA. En mindre USA turne som ble gjennomført mens Tom Petty var i rettstvist med MCA gikk under navnet "Why MCA? The Lawsuit Tour". For at MCA ikke skulle få kloa i de originale lydopptaka til Damn the Torpedoes, fikk Petty produsenten Jimmy Iovine til å kjøre rundt med disse under den pågående rettssaken, slik at Petty kunne sverge at han ikke visste hvor de befant seg.

Tom Pettys plateutgivelse sammen med Heartbreakers i 1981, det som skulle bli Hard Promises, var den neste MCA utgivelsen med en standardpris på $9.98. Denne såkalte «superstjerneprisingen» var 1 dollar dyrere enn den vanlige standardprisen på plater på $8.98.[35] Petty fortalte hva han mente om prisforskjellen til pressen og saken ble populær blant musikkfans. Det ble vurdert å ikke distribuere albumet og muligens kalle det for Eight Ninety-Eight, men MCA bestemte seg da for å bruke vanlig pris.[36]

I 1987 saksøkte Petty dekkbedriften B.F. Goodrich for 1 millioner dollar for bruk av en sang som lignet veldig på hans egen sang «Mary's New Car» i en TV-reklame. Reklamebyrået som produserte reklamen hadde tidligere søkt tillatelse for å bruke Pettys sang, men det ble avslått. En dommer dømte et forbud mot å bruke reklamen[37]

Det ble hevdet at Red Hot Chili Peppers' single Dani California, utgitt i mai 2006, er veldig lik Pettys Mary Jane's Last Dance.[38] Petty fortalte til magasinet Rolling Stone, «Jeg tviler seriøst på at det er noen negativ hensikt der. Og en mengde rockesanger høres like ut. Spør Chuck Berry. The Strokes brukte 'American Girl' for sin sang 'Last Nite' og jeg så et intervju med dem hvor de faktisk innrømmet det. Det fikk meg til å le høyt. Jeg tenkte, 'Okei, bra fra for dere'... Om noen tok en av mine sanger, note for note, og stjal den ondskapsfullt vil jeg saksøke. Men jeg tror ikke så mye på rettssaker. Jeg tror det er nok meningsløse rettssaker i dette landet uten at folk trenger å slåss over popmusikk».[39]

Film opptrender[rediger | rediger kilde]

Pettys første opptreden i film var i FM i 1978 hvor han hadde en cameo.[40] Han hadde senere en liten rolle i Made in Heaven fra 1987 og dukket opp i flere episoder av It's Garry Shandling's Show mellom 1987 og 1990, og spilte seg selv som en av Garry Shandlings naboer.[40]

Petty dukket også opp i 1997-filmen The Postman, regissert av og med Kevin Costner i hovedrollen, som Bridge City ordføreren (fra dialogen antydes det at han spiller en fremtidig versjon av seg selv).[40]

I 2002 var han med i Simpsons i episoden "How I Spent My Strummer Vacation", sammen med Mick Jagger, Keith Richards, Lenny Kravitz, Elvis Costello og Brian Setzer. Petty gjør narr av seg selv som lærer for Homer Simpson i kunsten å skrive tekst, og han komponerte en kort sang om en full jente som kjører nedover veien mens hun bekymret seg over tilstanden til den offentlige skolen. Senere i episoden mister han en tå under et opprør.[41]

Petty hadde en rolle som stemmen til Elroy "Lucky" Kleinschmidt i flere episoder i den animerte komedieserien King of the Hill fra 2004 til 2009.[40]

I 2010 gjorde Petty en fem-sekunders cameo opptreden med komikeren Andy Samberg i en musikalsk video med tittelen "Great Day" på bonus-DVD-en som en del av The Lonely Islands album Turtleneck & Chain.[42]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Tom Pettys første ekteskap var med Jane Benyo og varte i 22 år. Han brukte mesteparten av de årene til å jobbe, enten på turne eller i studio. Han har to døtre, Adria og Anna Kim, fra dette ekteskapet. Siden 2001 har han vært gift med Dana York, som han møtte noen år tidligere da hun kom til en av hans konserter.[43]

I 1987 satt en brannstifter fyr på Pettys hus i Encino, California. Brannen kostet 1 million dollar i skader, men brannmannskapet klarte å redde kjellerstudioet og de originale tapene lagret der, såvel som Pettys Gibson Dove akustiske gitar. Petty gjenbygde huset senere.[44][45]

Petty ble funnet bevisstløs i hjemmet sitt, med hjertestans, tidlig på morgenen 2. oktober 2017. Han ble gjenopplivet og ført til UCLA Medical Center i Santa Monica, California, hvor han døde klokken 20:40, allerede før hans død hadde flere nyhetsmedier meldt om hans død.[46][47]

En minnegudstjeneste ble avholdt ved Self-Realization Fellowship Lake Shrine i Pacific Palisades, Los Angeles, 16. oktober 2017, fire dager før hans 67-årsdag.[48]

Dødsårsaken var flerorgansvikt på grunn av en overdose av en kombinasjon av medikamenter. På hans offisielle nettside uttalte Pettys kone, Dana Petty, og datter, Adria Petty, at han hadde en rekke medisinske problemer, inkludert emfysem, kneproblemer og en hofteskade, han hadde fått foreskrevet smertestillende medisiner for disse problemene og hofteskaden hans var forverret slik at smerten rett og slett var uutholdelig. Rettsmedisineren fant at det var en uheldig ulykke.[49][50][51][52]

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Tom Petty eide og hadde brukt en god del musikkutstyr opp gjennom årene. Fra 1976 til 1982 var hans hovedinstrument en Sunburst 1963 Fender Stratocaster. I løpet av Highway Companion-turneen i 2006 brukte Tom den gamle gitaren sin for et par sanger. Han har også brukt et antall Rickenbacker gitarer fra 1979 og oppover, blant andre Rose Morris-modellene 1993 og 1997 og 360/12- og 660/12-modellene. Rickenbacker 660/12 var designet av Petty selv (gitarhalsen) og hadde hans signatur fra 1991 til 1998. Petty har også brukt flere Gibson Firebirds, Fender Telecasters, Gibson SGs, en Vox Mark III og en del ulike Gretsch-gitarer. Av akustiske gitarer har Petty hatt en signatur på C.F. Martin HD-40, og har praktisk talt skrevet alle sine sanger på en Gibson Dove akustisk gitar. Petty brukte også en Vox AC-30 og Vox Super Beatle amp.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum med The Heartbreakers

For komplett liste over album med The Heartbreakers, se Tom Petty and the Heartbreakers diskografi

Soloalbum
Live, samlealbum og andre utgivelser
Med The Traveling Wilburys
Med Mudcrutch
Posthumt utgitte album

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID pettyt[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 13898429k[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id petty-tom, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Nederlandse Top 40, Nederlandse Top 40 artist ID tom-petty, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.latimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Grabert, Jessica (3. januar 2008). «Rant: Why Tom Petty's Not Quite Dead Yet». CinemaBlend.com. Besøkt 12. april 2008. 
  8. ^ a b c Erlewine, Stephen Thomas (2006). «Tom Petty - Biography». Allmusic. Besøkt 12. april 2008. 
  9. ^ a b Newman, Melinda (28. november 2005). «Tom Petty: A Portrait Of The Artist». Billboard. Arkivert fra originalen 21. mars 2006. Besøkt 12. april 2008.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 21. mars 2006. Besøkt 14. desember 2008. 
  10. ^ Pareles, Jon (4. februar 2008). «The Stubborn Voice of a Troubadour». The New York Times. Besøkt 12. april 2008. 
  11. ^ Sager, Mike (30. juni 2006). «What I've Learned: Tom Petty». Esquire. Besøkt 12. april 2008. 
  12. ^ «Tom Petty's life changed when he met Elvis». The Gainesville Sun. 16. august 2007. Besøkt 12. april 2008. [død lenke]
  13. ^ «Tom Petty Knows 'How It Feels'». National Public Radio. 27. juli 2006. Besøkt 12. april 2008. 
  14. ^ Felder, Don (2008): Heaven and Hell: My Life in the Eagles. Wiley. ISBN 978-0-470-28906-8. Side 28
  15. ^ Bernie Machen (6. september 2006). «September 13, 2006 Speech to Campus Community Council». University of Florida Office of the President. Arkivert fra originalen 6. september 2008. Besøkt 10. september 2008. 
  16. ^ «Tom Petty Gets Key to Gainesville, Fla». Fox News. 22. november 2006. Arkivert fra originalen 6. april 2008. Besøkt 15. april 2008. 
  17. ^ "Mudcrutch Album/Tour Dates". JamBase. 29. mars 2008..
  18. ^ «American Girl - Tom Petty & the Heartbreakers | Cover Songs | AllMusic» (engelsk). Besøkt 22. august 2022. 
  19. ^ «Tom Petty and the Heartbreakers - History of the Band». Mudcrutch Farm. Arkivert fra originalen 15. april 2008. Besøkt 12. april 2008. 
  20. ^ Finn, Natalie (23. oktober 2007). «Raitt, Browne & Nash Rerock Against Nukes». E! Online. Arkivert fra originalen 30. mai 2008. Besøkt 12. april 2008. 
  21. ^ Erlewine, Stephen Thomas. «"No Nukes" - Overview». Allmusic. Besøkt 12. april 2008. 
  22. ^ Philips, Chuck: «Petty's Secret Deal Isn't for Petty Cash», Los Angeles Times. 5. april 1992: 58.
  23. ^ Komodo Rock: Tom Petty & The Heartbreakers Announce US Summer Tour Arkivert 14. februar 2008 hos Wayback Machine.
  24. ^ «Tom Petty & The Heartbreakers – “Good Enough”». Stereogum (engelsk). 25. februar 2010. Besøkt 21. august 2022. 
  25. ^ Caulfield, Keith; Caulfield, Keith (6. august 2014). «Tom Petty Scores First No. 1 Album On Billboard 200». Billboard (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  26. ^ «Tom Petty | Wildflowers & All The Rest». Tom Petty | Wildflowers & All The Rest (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  27. ^ Martinelli, Marissa (3. oktober 2017). «Watch Tom Petty’s Final Performance at the Hollywood Bowl». Slate Magazine (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  28. ^ Aswad, Jem; Aswad, Jem (11. juli 2018). «Tom Petty ‘An American Treasure’ Boxed Set Track List Revealed, New Song Drops». Variety (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  29. ^ USA Today, 22. september 2006
  30. ^ «2017 MusiCares Person of the Year: Tom Petty | GRAMMY.org». web.archive.org. 5. november 2016. Archived from the original on 5. november 2016. Besøkt 21. august 2022. 
  31. ^ «In Gainesville, Tom Petty memorialized on 34th Street wall». Tampa Bay Times (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  32. ^ «Tom Petty Park». www.gainesvillefl.gov (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  33. ^ Press, Associated; Press, Associated (4. desember 2021). «Tom Petty Receives Posthumous Ph.D. for Music at University of Florida». Billboard (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  34. ^ Stone, Rolling; Stone, Rolling (22. september 2020). «The 500 Greatest Albums of All Time». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  35. ^ Goldstein, Patrick: «Petty Battling MCA Over Record Price Hike». Los Angeles Times, 1. februar 1981: N72.
  36. ^ Marsh, Dave: «Tom Petty» i Musician juli 1981: 43.
  37. ^ «BFG Ad Not Petty To Petty», Akron Beacon Journal. 6. mars 1987: D8.
  38. ^ wgmd.com Arkivert 25. august 2010 hos Wayback Machine.
  39. ^ Rolling Stone Interview, 2006 Arkivert 14. januar 2009 hos Wayback Machine. Oversatt av Wikipedia for anledningen
  40. ^ a b c d Thompson, Simon. «Tom Petty: His Legacy In Film And TV». Forbes (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  41. ^ «Watch Tom Petty's Music Memorable Cameo on 'The Simpsons'». Time (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  42. ^ Phillips, Ian. «RANKED: The 13 best songs by The Lonely Island». Insider (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  43. ^ Zollo, Paul: Conversations With Tom Petty (2005): Sidene 155-157.
  44. ^ «Rock Star Tom Petty's Home Damaged in Fire», Los Angeles Times, 18. mai 1987, Metro
  45. ^ Zollo, Paul (2005). Conversations With Tom Petty. s. 106–109. 
  46. ^ Twitter (3. oktober 2017). «Tom Petty, Heartbreakers frontman and beloved rock figure, dies at 66». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  47. ^ «Newsweek». 
  48. ^ Staff, TheBlast (17. oktober 2017). «Tom Petty Private Funeral Services Held Today». The Blast (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  49. ^ CNN, Ralph Ellis. «Tom Petty died of accidental drug overdose, medical examiner says». CNN. Besøkt 21. august 2022. 
  50. ^ Grow, Kory; Grow, Kory (20. januar 2018). «Tom Petty's Cause of Death: Accidental Overdose». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  51. ^ «Tom Petty Died of an Accidental Drug Overdose, Coroner Says». Time (engelsk). Besøkt 21. august 2022. 
  52. ^ CNN, Ralph Ellis. «Tom Petty died of accidental drug overdose, medical examiner says». CNN. Besøkt 21. august 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Tom Petty – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tom_Petty&oldid=24204196»