Muammar al-Gadafi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Muammar al-Gadafi (arabisk:معمر القذافي)
Muammar al-Gadafi
Født	Muammar Abu Minyar al-Gaddafi 1942 ukjent dato Surt i Tripolitania Libya (under kolonistyre av Italia)
Yrke	juristutdannet offiser

Muammar Abu Minyar al-Gaddafi (arabisk:معمر القذافي), (født 1942) har vært den de facto lederen av Libya siden et kupp i 1969. Selv om Gaddafi ikke har noen offentlige stillinger eller titler, har han de æresfulle titlene som Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People's Libyan Arab Jamahiriya eller Brotherly Leader and Guide of the Revolution i uttalelser gitt av regjeringen og den offisielle pressen^[1].

Innhold 1 Tidlig liv 2 Militært coup d'état 2.1 Islamsk sosialisme/pan-Arabisme 2.2 Forhold til andre land 2.2.1 Nabolandene 2.2.2 Støtte til «frigjøringsorganisasjoner» 2.2.3 Forholdet til Vesten 2.2.4 Sanksjoner 2.3 Senere åpenhet 2.3.1 Masseødeleggingsvåpnene oppgis 2.3.2 Normalisering med Vesten 3 Privat liv 3.1 Familie 3.2 Økonomi 3.3 Livvakt 3.4 Æresbevisninger 4 Trivia 5 Navn 6 Referanser 7 Ekstern lenker

[rediger] Tidlig liv

Gaddafi var det yngste barnet i en bondefamilie. Han vokste opp i ørkenregionen i Surt. Han fikk en tradisjonell religiøs barneskole-utdannelse og gikk så på ungdomsskole i Fezzan fra 1956 til 1961. Gaddafi og en liten gruppe med venner som han traff på denne skolen, ble senere kjernen i gruppen av militant revolusjonære som etterhvert overtok landet. Gaddafis inspirasjon var Gamal Abdel Nasser, president i nabolandet Egypt, som ble president ved å appellere til arabisk enhet. I 1961 ble Gaddafi utvist fra skolen på grunn av sin politiske aktivisme.

Gaddafi studerte så jus ved Universitet i Libya, der han fikk høye karakterer. Han gikk så på et militær akadeimi i Benghazi i 1963, der han og noen få av sine militant venner begynte å organisere et hemmelig kuppforsøk for å akste den pro-vestlige libyiske kongen. Etter eksamen i 1965, ble han sendt til Storbritannia for videre utdannelse ved the British Army Staff College, det nåværende Joint Services Command and Staff College, og han returnerte i 1966 som offiser.

[rediger] Militært coup d'état

1. september 1969, gjorde en liten gruppe av militære offiserer ledet av Gaddafi et blodløst coup d'état mot Kong Idris I, mens han var i Kammena Vourla, et område i Hellas for medisinsk behandling. Hans nevø kronprins Hasan as-Senussi skulle bli konge 2. september når abdikasjonen til Kong Idris den 4. august skulle trå i kraft^[2]. Før utgangen av dagen 1. september var det libyiske kongehuset avskaffet og den Den sosialistiske arabiske folkerepublikken Libya ble proklamert med kronprinsen i husarrest.

I motsetning til mange andre militære revolusjonære, forfremmet ikke Gaddafi seg til general etter å ha tatt makten, men han aksepterte en seremoniell forfremmelse fra kaptein til oberst, og har fortsatt i den rangen. Mens det kan virke pussig sett med det vestlig militære rangeringen at en oberst skal lede et land og være øverstkommanderende av de militære styrkene, sier Gaddafi at det utopiske libyiske samfunnet er «ledet av folket», derfor trenger han ikke noen mere grandios tittel og høyere militær rang.

[rediger] Islamsk sosialisme/pan-Arabisme

Gaddafi baserte sitt nye regime på en blanding av arabisk nasjonalisme, aspekter av vestlig velferdsstat og det som Gaddafi beskrev som «direkte, folkelig demokrati». Han kaller dette systemet for "Islamsk sosialisme" og mens han tillot privat kontroll over små selskaper, kontrollerte regjeringen de større. Velferd, «frigjøring», og utdannelse ble fremhevet. Han innførte også et system med islamsk moralkoder, forbød alkohol og pengespill. For å forsterke idealene av denne sosialist-islamske staten, skrev Gaddafi sin politiske filosofi i hans Grønne Bok, som ble publisert i tre utgaver mellom 1975 og 1979. I praksis, er Libyas politiske system vurdert til å¨være mindre idealistisk og fra tid til tid, har Gaddafi besvart innenlands opposisjon med voldelige svar. Hans revolusjonære komite oppfordret til drap på libyiske dissidenter som levde utenlands i april 1980, med libyiske drapsskvadrober som dro utenlands for å myrde de. 26. april 1980 satte Gaddafi en tidsfrist til 11. juni for dissidenter å returnere hjem eller å havne «i hendene til de revolusjonære komiteene»^[3]. Ni libyere ble myrdet i den perioden, fem av dei i Italia.

[rediger] Forhold til andre land

[rediger] Nabolandene

Når det gjaldt nabolandene, fulgte Gaddafi Abdul Nasser's ideeer om pan-Arabisme og ble en sterk fokjemper for å samle alle arabiske stater i en arabisk nasjon. Han støttet også pan-islamisme, tanken om en løs union av alle islamske stater og folk. Etter Nassers død 28. september 1970, prøvde Gaddafi å ta rollen som ideologisk leder av den arabiske nasjonalismen. Han proklamert "Federation av Arabiske Republikker" (Libya, Egypt og Syria) i 1972, og håpte å skape en pan-arabisk stat, men de tre landene var uenige om spesifikke ting ved unionen. I 1974 signerte han en avtale med Tunisia's leder Habib Bourguiba om en union av de to landene, men også dette forsøket fungerte ikke i praksis, og etterhvert utviklet forskjellene mellom disse to landene seg til sterk fiendtlighet.

Libya var også involvert i til tider voldsomme territorielle konflikter med nabolandet Tsjad om området Aouzou, som Libya okkuperte i 1973. Denne disputten førte etterhvert til en libyisk invasjon av landet, og en konflikt som først fikk sin slutt ved en våpenhvile i 1987. Konflikten ble avsluttet fredelig i juni 1994 da Libya trakk sine tropper tilbake fra Tsjad i full overensstemmelse med en dom fra Den internasjonale domstolen 13. februar 1994^[4].

[rediger] Støtte til «frigjøringsorganisasjoner»

Gaddafi ble etterhvert en sterk støttespiller av PLO, en støtte som så i tur skadet Libyas forhold til Egypt, da nabolandet i 1979 søkte en fredsavtale med Israel. Ettersom Libyas forhold til Egypt ble verre, søkte Gaddafi nærmere relasjoner med Sovjetunionen. Libya ble det første landet utenfor den sovjetiske-blokken , som kjøpte de supersoniske MiG-25 jagerbombeflyene, men forholdet mellom Sovjet og Libya forble relativt fjernt. Gaddafi søkte også å øke libyisk påvirkning andre steder, spesielt i stater med islamsk befolkning, ved å oppmode om etableringen av en saharisk islamsk stat og å støtte opprørsstyrker i stater i og rundt Sahara.

En av Gaddafis mest merkbare politiske grep, var hans støtte til ulike «frigjøringsorganisasjoner», og hans økonomiske støtte til opprørsgrupper i det vestlige Afrika, mest kjent i Sierra Leone og Liberia, og til diverse muslimske grupperinger. På 1970- og 1980-tallet ble slik støtte gitt så fritt at selv de mest usympatiske gruppene kunne få libyisk støtte, selv om de representerte ideologier langt fra Gaddafis. Gaddafis tilnærming forvirret ofte det internasjonale samfunnet.

Utover på 1970-tallet, ble hans regime involvert i undergraving og terrorist-aktiviteter i både arabiske og ikke-arabiske land. I midten av 1980-tallet, ble han ansett i vesten som den viktigste økonomiske støttespilleren av internasjonal terrorisme.

Gaddafi skal ha vært en større økonomisk bidragsyter til "Black September bevegelsen" som stod bak München-massakren under Sommer-OL i 1972, og ble anklaget av USA for å stå bak et bombeangrep i Berlin i 1986 som drepte 3 og såret 200, derav et større antall amerikanske soldater. Han skal også ha betalt «Carlos sjakalen» for å kidnappe og så løslate en gruppe med saudiske og iranske oljeministre.

[rediger] Forholdet til Vesten

Det dårlige forholdet mellom Libya og vestlige land nådde en topp under Ronald Reagans administrasjon, som prøve å kaste Gaddafi. Reagan-administrasjonen så på Libya som en «røver-stat» på grunn av sitt ukompromissbare syn på palestinsk uavhengighet, støtten til Iran i krigen i 1980-88 mot Saddam Husseins Irak, og støtten til «frigjøringsorganisasjoner» i flere land. Reagan selv kallte Gaddafi for «den gale hundet i Midtøsten». I mars 1982 innførte USA et forbud mot import av olje fra Libya, og eksport av oljeteknologi. Europeiske nasjoner gjorde ikke det samme.

I 1984 ble en britisk politikvinne (Yvonne Fletcher) skutt utenfor den libyiske ambassaden i London mens hun bevoktet en an anti-Gaddafi demonstrasjon. Flere maskingevær-skudd ble avfyrt innenfra ambassade-bygningen ble sett på som drapsårsaken, men libyiske diplomater brukte sin diplomatiske immunitet og slapp unna. Hendelsen førte til at Storbritannia brøt alle diplomatiske relasjoner med Libya for over et tiår.

Amerikanske styrker angrep libyiske patruljebåter flere hanger i perioden januar til mars 1986 i sammenstøt om tilgangen til Sidra-bukten, som Libya hevdet var libyisk territorium. 15. april 15 1986 beordet så president Ronald Reagan et større flyangrep ved navn Operasjon El Dorado Canyon mot Tripoli og Benghazi. Angrepet drepte 45 libyiske soldater og regjeringspersonell, og 15 sivile. Dette angrepet fulgte etter at USA hadde fanget opp en telex-melding fra den libysiske ambassaden i Øst-Berlin, som antydet at den libyiske regjeringen var involvert i bombeangrepet mot diskoteket i 1986. Blant de drepte 15. april var Gaddafis adoptiv-datter Hannah. Libya gjengjeldte angrepet ved å skyte to Scud-raketter mot den amerikanske LORAN-C-stasjonen på den italienske øyen Lampedusa, men rakettene traff ikke målene sine og landet i sjøen uten skader.

Sent i 1987 ble en lastebåt, «MV Eksund» tatt i arrest av Storbritannia. Målet for båten var å levere store mengder med våpen og eksplosiver til IRA. Britisk etterretning trodde at dette ikke var den første sendingen av våpen, og at libyiske våpensendinger tidligere hadde nådd fram til IRA.

[rediger] Sanksjoner

I det meste av 1990-tallet måtte Libya tåle økonomiske sanksjoner og diplomatisk isolasjon som et resultat av at Gaddafi nektet å utlevere til USA eller Storbritannia to libyere mistenkt for å stå bak sprengningen av Pan Am Flight 103 over Lockerbie i Skottland. Etter et besøk av den sør-afrikanske presidenten Nelson Mandela i 1997, og samtaler med FNs generalsekretær Kofi Annan, gikk Gaddafi med på i 1999 et kompromiss der de to mistenkte ble utlevert til Nederland for rettsak etter skotske lover. FN-sanksjonene ble deretter opphevet, men de amerikanske sanksjonene forble på plass.

I august 2003, to år etter at Abdelbaset Ali Mohmed Al Megrahi ble dømt for terrorhandlingen over Lockerbie, skrev Libya et brev til FN der landet formellt tok ansaret for sine borgeres handlinger, og gikk med på å betale erstatning til de etterlatte på 2,7 milliarder dollar. Samme måned støttet Storbritannia og Bulgaria sammen en FN-resolusjon som fjernet sanksjonene mot Libya. (Bulgarias involvering i forslaget førte til spekulasjoner om at der var en link mellom HIV-rettsaken i Libya, der 5 bulgarske sykepleiere ved et sykehus i Benghazi, var anklaget for å infisere 426 libyiske barn med HIV)^[5]. 40 % av kompensasjonen ble så betalt til hver familie, og nye 40% ble utbetalt da de amerikanske sanksjonene ble fjernet. Fordi USA nektet å ta Libya av listen over stater som støtter terrorisme, ble de siste 20% av erstatningen tilbakeholdt. 28. juni 2007 fikk Megrahi igjennom en annen anke mot sin dom^[6]. En måned senere, ble de bulgarske sykepleierene løslatt og fikk returnere hjem, der de ble benådet av den bulgarske presidenten Georgi Parvanov.

[rediger] Senere åpenhet

Gaddafi har etterhvert blitt en populær afriansk leder. Som en av de lederene som vært ved makten lengst, har han fått et rykte blant mange afrikanere som erfaren og en vis statsmann som har vært i fronten for mange kamper opp igjennom årene. Gaddafi har fått ros fra Nelson Mandela og andre, og er alltid en prominent figur i forskjellige pan-afrikanske organisasjoner som Den afrikanske union. Tanken om en afrikansk union ble unfanget av Libyas leder i 1999, han regnes derfor som hovedarkitekten for unionsprosjektet. Han sees også av mange afrikanere som en humanitær, som sørger for masse penger til sub-sahariske stater. Mange afrikanere kommer også til Libya, primært fra Somalia og Ghana og bruker Libya som et startpunkt for å nå Italia eller andre europeiske land.

Gaddafi prøvde også å forbedre forholdet til vesten. To år før Terrorangrepet 11. september 2001 lovte Libya sitt bidrag i kampen mot Al-Qaida og tilbydde å åpne sitt eget våpenprogram for internasjonale inspektører. Clinton-administrasjonen fulgte ikke opp tilbudet, da Libyas våpenprogram ble ansett som en trussel, og siden Lockerbie-saken hadde prioritet. Etter terrorangrepene 11. september ga Gaddafi en av de første og sterkeste fordømmelsene av Al-Qaida som noen muslimsk leder ga. Gaddafi stilte også opp på ABC for et intervju med George Stephanopoulos, en hendelse som ville være utenkbart, bare et tiår tidligere.

Det er mange forklaringer på endringen av Gaddafis politikk. Den mest åpenbare er at det tidligere så rike Libya ble mindre rikt da oljeprisene falt på 1990-tallet. Siden da har Gaddafi trengt andre nasjoner mere enn tidligere og har ikke vært i stand til å rundhåndet dele ut u-hjelp som tidligere. I en slik setting, gjorde sanksjonene mot Libya iverksatt av FN og USA at landet ble mere og mere isolert, både politisk og økonomisk. En annen mulighet er at sterke vestlige reaksjoner over tid har tvunget Gaddafi til å forandre sin politikk. Det er også mulig at realpolitikk endret Gaddafi. Hans idealer og mål materialiserte seg ikke: der ble aldri noen pan-arabisk stat, de ulike revolusjonære organisasjonene han støttet nådde ikke sine mål, og oppløsningen av Sovjetunionen gjorde Gaddafis hovedmål, USA, sterkere enn noen gang.

[rediger] Masseødeleggingsvåpnene oppgis

Etter at Saddam Hussein ble fjernet fra makten av amerikanske styrker i 2003, annonserte Gaddafi at hans nasjon hadde et aktivt program for masseødeleggingsvåpen, men at de var villige til å tillate internasjonale inspektører inn i landet for å undersøke og demontere de. Den amerikanske president George W. Bush og andre støttespillere av Den andre gulfkrigen fremstillte Gaddafis annonsering som en direkte konsekvens av angrepet mot Irak, ved å si at Gaddafi handlet av frykt for fremtiden til sitt eget regime hvis han fortsatte med å beholde og skjule sine våpen. Italias statsminister Silvio Berlusconi, en støttespiller av Den andre gulfkrigen, uttalte at Gaddafi hadde ringt han privat, og innrømmet dette. Mange eksperte mente imidlertid at Gaddafis annonsering bare var en fortsettelse av hans tidligere forsøk på å normalisere forholdene med Vesten og å få sanksjonene fjernet. Som et støtte for dette, peker de på at Libya hadde tilbydd dette hele fire år før det ble akseptert^[7][8]. Internasjonale inspektører fant flere tonn med kjemiske våpen i Libya, og et aktivt atomvåpen-program. I prosessen med å ødelegge disse våpnene gikk fremover, forbedret Libya sitt samarbeide til et slikt nivå at i mars 2006 signerte Franrike en avtale med Libya om å utvikle et betydelig kjernekraft-program.

[rediger] Normalisering med Vesten

I mars 2004 ble statsminister Tony Blair en av de første vestlige lederene på flere tiår til å besøke Libya og offentlig møte med Gaddafi. Blair lovpriste Gaddafis seneste handlinger, og sa at han håpte at Libya nå kunne bli en sterk alliert i den internasjonale krigen mot terror. Forut for Blairs besøk, forklarte den britiske ambassadøren i Tripoli, Anthony Layden, endringen i politikk av Libya og Gaddafi slik: «35 years of total state control of the economy has left them in a situation where they're simply not generating enough economic activity to give employment to the young people who are streaming through their successful education system. I think this dilemma goes to the heart of Colonel Gaddafi's decision that he needed a radical change of direction.»^[9].

15. mai 2006 annonserte utenriksdepartementet i USA at det ville gjenopprette fulle diplomatiske relasjoner med Libya, med en gang Gaddafi erklærte at han avsluttet Libyas program for masseødeleggingsvåpen. Uttalelsen sa også at Libya ville bli fjernet fra listen over stater som støttet terrorisme^[10]. 31. august 2006 ba Gaddafi om at hans støttespiller måtte «drepe alle fiender» som ba om politiske endringer^[11].

I juli 2007 besøkte den franske presidenten Nicolas Sarkozy Libya og signerte en rekke bilaterale og multilaterale (EU) avtaler med Gaddafi.^[12]

[rediger] Privat liv

[rediger] Familie

Gaddafi har åtte barn, syv av dem er sønner.

• Muhammad Gaddafi, hans eldste sønn
• Saif al-Islam Gaddafi, (født 1972) og er maler.
• Al-Saadi Gaddafi, spiller for det italienske fotballlaget U.C. Sampdoria
• Mutasim-Billah Gaddafi, offiser
• Hannibal, mest kjent for flere voldelige episoder i Europa
• Saif Al Arab
• Khamis, politimann
• Ayesha Gaddafi, eneste datter og advokat som bl.a. var med i forsvaret av Saddam Hussein.
• Hannah, adoptivdatter drept i amerikansk flyangrep 15. april 1986^[13].

[rediger] Økonomi

I januar 2002 kjøpte Gaddafi 7.5% av aksjene i den italienske fotballklubben Juventus gjennom selskapet Lafico ("Libyan Arab Foreign Investment Company"). Selv om Gaddafi er en stor fotball-fan, er det mere riktig å si at investeringen er fortsettelsen av en samarbeide med avdøde Gianni Agnelli, en av hovedeierene i Fiat.

[rediger] Livvakt

Gaddafis personalige livvakter, Amazon-garden, består bare av kvinner som er eksperter i kampsport, og som er eksperter i bruk av våpen. Amazon-garden fulgte han på hans besøk i 2004 til Brussel^[14].

Amazon-garden sørget for en internasjonal episode i 2006 da Gaddafi reiste til Nigeria med over 200 bevæpnede vakter for et toppmøte. Nigerianske sikkerhetsoffiserer nektet å tillate libyerne adgang bevæpnet, og Gaddafi ble så sint at han bestemte seg for å gå 40 km til Nigerias hovedstad fra flyplassen. Den nigerianske presidentet grep personlig inn, og et kompromiss ble funnet. Men libyerne nektet å gå med på det, og truet med å fly hjem, hvorpå Nigeria trakk kompromisset og annonserte at libyerne kunne bringe med seg 8 pistoler, som var grensen for internasjonale delegasjoner. Libyerne ga etter for nigerianeren etter flere timer^[15].

[rediger] Æresbevisninger

Den viktigste cricket-stadion i Lahore (Pakistan) er oppkalt etter han, Gaddafi Stadium.

Gaddafi har en æres-doktorgrad fra Megatrend Universitet i Beograd tildelt av tidligere jugoslaviske president Zoran Lilić^[16].

[rediger] Trivia

I november 2002 var han vert for Miss Net World-konkurransen, den første i Libya og så langt, den aller første til å bli avholdt på internett.

Gaddafi har også blitt involvert i sjakk. I mars 2004 annonserte FIDE at han ville sørge for premiepenger til verdensmesterskapet i sjakk, som ble avholdt i Tripoli i 2004.

I tillegg til sin Grønne Bok har al-Gaddafi skrevet en novellesamling i 1996 med tittelen «Flukten til Helvete».

[rediger] Navn

al-Gadafi sitt navn er ofte gjenstand for svært mange stavemåter. En artikkel publissert i Evening Standard i 2004 hadde en liste med 37 stavemåter; en reportasje i 1986 av The Straight Dope siterte 32 varianter kjent ved Kongressen bibliotek^[17].

Muammar al-Gaddafi, brukes av Time Magazine og BBC. Associated Press, CNN, and Fox News bruker stavemåten Moammar Gadhafi, Al-Jazeera bruker Muammar al-Qadhafi, avisen Edinburgh Middle East Report bruker Mu'ammar Qaddafi og det amerikanske utenriksdepartementer bruker Mu'ammar Al-Qadhafi. I 1986 svarte Gaddafi på et brev fra en skole i Minnesota på engelsk ved å bruke stavemåten Moammar El-Gadhafi^[18].

[rediger] Referanser

[rediger] Ekstern lenker

Commons: Muammar al-Gaddafi – bilder, video eller lyd

• Official web site
• Interview with Gaddafi on Youtube
• Libyan PM denies responsibility
• "Gaddafi Plays Quietly, but He's Still in the Game," The New York Times, March 17, 1991.
• Reuters article on Gaddafi's Unified Africa - during G8 summit meetings on relieving African debt 4 July 2005 22:08 (UTC)
• "Meeting Muammar" by Vivienne Walt, Slate.com, 16 December 2004
• Straight Dope article on the many spellings of Muammar's name
• Libya news and views
• Anti-Gaddafi website
• Gaddafi: A Living Myth - Performance by Asian Dub Foundation in conjunction with ENO
• "Colonel Bogey" by Gisle Tangenes, BitsofNews.com, 02 September 2006
• "You are not alone" International humanitarian mission in support of the Bulgarian Medics in Libya
• alwasla Libya web directory
• Qadhafi Talks Up 'Direct Democracy'
• Muammar al-Gadafi hos Internet Movie Database