Mosskorpioner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mosskorpioner
Mosskorpioner
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pseudoscorpionida
Norsk(e) navn: Mosskorpioner
Hører til: Edderkoppdyr
Leddyr
Antall arter: 15 i Norge
ca. 3 000 i verden
Habitat: Terrestrisk, under mose og bark eller i strøsiktet i jorden. Noen arter innendørs.
Utbredelse: Hele Jorden
Delgrupper:

Mosskorpioner eller pseudoskorpion (Pseudoscorpionida) som de også kalles, er en gruppe av edderkoppdyr. Mosskorpionene er små, bare noen få millimeter lange og de er ofte knyttet til spesielle habitat (leveområder). De store og dominerende klosaksene (pedipalpene) gjør at de kan minne om små kreps eller skorpioner, men i motsetning til ekte skorpioner mangler mosskorpioner giftbrodd og er mye mindre. Mosskorpioner er helt ufarlige for mennesker, de lever som rovdyr på mindre dyr.

I Norge er mosskorpioner litt dårlig undersøkt. Det registrert 15 norske arter, mens det er ca. 3 000 i verden. Bare én art er vidt utbredt i Norge, i skog eller åpent terreng, blant gress, mose og løv, i marksjiktet. En annen art finnes i maurtuer. De øvrige artene finnes under bark eller i løsmateriale i hule trær og i gamle fuglereder. Bokskorpionen lever i hus, kanskje finner du den på et lunt sted i huset. Men, med vanlig renhold trives ikke mosskorpionen, så den finnes nok bare der det er noe sjeldent vasket.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Mosskorpionene er små (sjelden over 5 millimeter) dyr. De kan ved første øyekast minne om bittesmå kreps. Klosaksen eller Pedipalpene er utviklet med lange klør som ofte er lenger enn resten av dyret. De har giftkjertler i én eller begge av "klo-fingrene". Men disse dyrene er altfor små til å utgjøre en trussel for mennesker. Chelicerene midt på hodet, mellom pedipalpene, er små og ender i en klo som ser ut som en liten krabbeklo. De har silkekjertler og ulike hårtufser og børster som brukes når dyret spiser. Mosskorpionene har ett eller to enkle øyne på hver side av hodet, eller de kan være helt blinde. Hodet og mellomkroppen har et felles ryggskjold (carapax), men ofte er det tverrfurer som antyder en oppdeling. Bakkroppen er stor, på oversiden er det 11 par ryggplater. På undersiden er det ca. 8 par bukplater. De fire beinparene er festet til forkroppen, hoftene støter gjerne sammen i midten slik at det ikke blir noen brystplate (sternum). Åndedrettsorganene består av to par åndehull (spirakler) på undersiden som åpner inn til et enkelt trakéystem. De har ikke boklunger slik som mange andre edderkoppdyr.

Flue med en mosskorpion som blindpasasjer

Levevis[rediger | rediger kilde]

Mosskorpionene er rovdyr som jakter på midd, spretthaler og andre smådyr. De finnes særlig tallrikt i strølaget på bakken og inne i hule trær, også under løs bark. Noen arter lever i fjæra, andre følger mennesker og lever inne i hus, der de er å regne som nyttedyr siden de spiser støvlus og andre potensielle skadedyr. Mosskorpionene kan ikke fly og er avhengige av hjelp for å kunne spre seg over noe avstand. Dette kan de få ved at de griper fatt i beina til flygende insekter (særlig biller og fluer) og "haiker" med disse. Fenomenet kalles phorese og ser ut til å være nokså utbredt mellom mosskorpioner. Det er bevart et insekt i rav med en mosskorpion fast i beinet, så dette er noe de har gjort lenge.

Sjeldent dyr å se[rediger | rediger kilde]

Det kan virke som om mosskorpioner er sjeldne, men det har mye å gjøre med det skjulte leveviset. Flere av artene kan være vanligere enn hva en til nå vet om disse små dyrenes utbredelse. Det handler trolig om å lete, og å lete på riktige plassene. De fleste av artene i denne ordenen er dårlig undersøkt i Norge, og det er sør i landet hvor det er varmest hvor de fleste artene finnes. Arten Neobisium carcinoides er svært vanlig i strølaget i skog og kan finnes i ganske høye tettheter – flere hundre per kvadratmeter er registrert. På den andre siden antas noen av artene, særlig de som lever utelukkende i hule trær, å være sjeldne og truede.

Noen norske arter[rediger | rediger kilde]

  • Bokskorpion, Chelifer cancroides, har ikke fått navnet sitt fordi den er glad i å lese, men fordi den jakter på støvlus og andre småkryp i gamle bøker. Den er ikke så sjelden i Norge, men sjelden i hus som blir omhyggelig vasket. Det andre og tredje siste leddet på de omdannede pedipalpene (klosaksen) er tydelig avlange.
  • Neobisium carcinoides, er metallskinnende og vanlig å finne under mosegrodd og soppinfisert bark på døde bartrær.
  • Chernes cimicoides, har meget kraftige pedipalper (kloarmen). Den finnes under bark om sommeren.
  • Lamprochernes chyzeri, har også meget kraftige kloarmer, og finnes under bark om sommeren. Men den er nok litt sjeldnere.
  • Neobisium maritimum, holder til i fjæren, nær saltvann. Den er en liten art og finnes rundt Oslofjorden.

Systematisk inndeling / nordiske arter[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger [1].

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Commons Commons: Pseudoscorpionides – bilder, video eller lyd