Morten Thrane Esmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hans Morten Thrane Esmark (21. august 1801 – 24. april 1882) født i Kongsberg[1], var en norsk prest og mineralog.

Han var sønn av professor Jens Esmark og Wibeche Thrane f. Brünich.[2] Navnet hadde han etter bestefaren Morten Thrane Brünnich. Han var gift med Ulriche Benedicte Wiborg (1810-1898) fra Ørvik ved Brevik.[3] Naturforskeren Birgitte Esmark (1841–1897) var deres datter.

Esmark tok teologisk eksamen i 1825 og begynte som kapellan i Eidanger. Han var en tid sogneprest i Ramnes i Jarlsberg, før han vendte tilbake til Eidanger.[3]

Han beskrev en rekke nye mineraler, blant annet thoritt som er det vanligste mineralet av thorium. Dette ledet til oppdagelsen av grunnstoffet thorium. Esmarkitt, en variant av ortoklas feltspat fra Bamble, er oppkalt etter ham. Esmark bisto Svend Foyn med utvikling av en granatharpun som eksploderte først når fangstlinen ble strammet.[4] Denne oppfinnelsen var basert på Esmarks tidligere oppfinnelse av en tennsats som gjorde at granater eksploderte først ved anslag, den såkalte «spissbomben».[3]

Den engelske presten Richard Carter Smith møtte den unge Esmark i 1838 og beskrev ham som «en intelligent ung mann som er entomolog og ornitolog.»[5] Carter noterte at Esmark hadde en insektssamling som omfattet 2000 arter og en samling på 120 fuglearter (alle norske). Esmarks mineralsamling ble forært det naturhistoriske museet i Tromsø.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I følge slektsboken var han født i "Kr.a", Kristiania. (Høegh, Karen Sophie og Martha Wiborg Fleischer (1925): Slektene Wiborg, Schreiner, Esmark, Høegh. Slekten Frølich. Oslo: P.M. Bye & Co.)
  2. ^ Store norske leksikon http://snl.no/Morten_Thrane_Esmark lest på nett 3.11.2012.
  3. ^ a b c Høegh, Karen Sophie og Martha Wiborg Fleischer (1925): Slektene Wiborg, Schreiner, Esmark, Høegh. Slekten Frølich. Oslo: P.M. Bye & Co.
  4. ^ http://snl.no/Svend_Foyn lest på nett 28.11.2012
  5. ^ Smith, Richard Carter: Reise i Norge 1838. (Oversatt fra håndskrevet manuskript.) Universitetsforlaget 1976, s.58.