Mongolinvasjonene av Vietnam
| Chiến tranh Nguyên Mông-Đại Việt 戰爭元蒙-大越 | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: De mongolske invasjoner | |||||||
 Statue av Trần Hưng Đạo i Vũng Tàu. Kart: Den første mongolske invasjonen av Đại Việt. | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Mongolriket Yuan-dynastiet | Trần-dynastiet Champa | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Möngke Khan Kublai-khan Uriyankhadai Aju Sodu Toghan Omar † Abachi † Fanji Aqatai Arikhgiya Sogetu † | Trần Thái Tông Trần Thánh Tông Trần Nhân Tông Trần Hưng Đạo Trần Quang Khả Jaya Indravarman VI Indravarman V Jaya Simhavarman III | ||||||
| Styrker | |||||||
| 1257: ~25-35.000 1285: ~100.000+ soldater og ~400.000+ sivile 1287: ~300.000+ soldater og sivile | 1285: ~200-300.000 fra Đại Việt ~60.000 fra Champa | ||||||
| Tap | |||||||
| ~300.000+ drept og flere hundre tusen fanger | ~500.000+ drept | ||||||
 | |||||||
Mongolinvasjonene av Việt Nam (vietnamesisk: Kháng chiến chống quân xâm lược Nguyên Mông; kinesisk: 蒙古侵越戰爭; hanyu pinyin: Měnggǔ Qīnyuè Zhànzhēng) eller den mongolsk-vietnamesiske krig (vietnamesisk hán tự: 戰爭元蒙-大越; Chiến tranh Nguyên Mông-Đại Việt; kinesisk bl.a: 蒙越戰爭; Měng-Yuè Zhànzhēng) var de tre invasjonene av Đại Việt under Trần-dynastiet og kongedømmet Champa av Mongolriket og dets hovedkhaganat Yuan-dynastiet, i 1257–1258, 1284–1285 og 1287–1288. Mongolene ble beseiret av vietnameserne og tvunget til å trekke sine styrker ut av Đại Việt og Champa, men både Đại Việt og Champa underkastet seg Mongolriket som vasallstater for å unngå nye konflikter.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Fram til 1250 hadde Mongolriket underlagt seg det meste av Eurasia, inkludert Øst-Europa, Nord-Kina, Sentral-Asia, Mandsjuria, Tyrkia, Tibet og Iran. Samtidig gjorde koreanerne opprør mot Storkhanens styre, selv om Goryeo-dynastiets hoff hadde godtatt mongolenes krav om underkastelse.
Möngke Khan, mongolenes hersker fra 1251 til 1259, hadde planlagt å angripe Song-dynastiets Kina fra tre ulike retninger i 1250-årene. Derfor beordret han prinsen Kublai til å pasifisere Kongedømmet Dali, som la ved Sòngs sørvestlige grense. Etter å ha ødelagt Dali i 1253 sendte Kublai en kolonne under Uriyankhadai sørover. Uriyankhadai sendte utsendinger til det vietnamesiske Trần-dynastiet for å få vite om vietnameserne visste om en måte han kunne angripe det Sørlige Sòng fra. Trần-vietnameserne fengslet og henrettet de mongolske utseningene, og dette førte til at Uriyankhadai og hans sønn Aju i 1255 invaderte Đại Việt med 3000 mongolske soldater og 10.000 yi-stammefolk.
Den første invasjonen av Đại Việt[rediger | rediger kilde]
I 1257 invaderte en mongolsk hær under Subutais sønn Uriyankhadai Đại Việt, hvor de beseiret en vietnmesisk militshær og inntok hovedstaden Thăng Long. Han henrettet så byens innbyggere som hevn for drapet på de mongolske utsendingene. Uriyankhadais soldater led under sykdommer, hete og geriljakrig, og han trakk seg tilbake så snart Trần-keiseren hadde anerkjent mongolenes overherredømme. Keiser Trần Thái Tông betalte skatt til Uriyankhadai, som så fort evakuerte hæren sin fra Đại Việt. Freden mellom mongolene og vietnameserne kom til å vare fram til den neste invasjonen i 1280-åra.
Da Kublai-khan overtok som khagan i 1260 var forholdet mellom de to landene fremdeles godt. Ifølge Yuán-dynastiets historie sendte Trần-hoffet skatt til Yuán hvert tredje år, og en darughachi ble sendt til landet. I 1266 utviklet situasjonen seg da keiser Trần Thánh Tông ønsket å svekke skatteforholdet til mongolene. Da Kublai forlangte vietnamesernes fullstendige underkastelse sendte Thánh Tông et offisielt brev hvor han ba Kublai om å tilbakekalle darughachien. På grunn av borgerkrigen i Mongolriket og erobringen av Kina ble det da ingen væpnet konflikt, men Kublai minnet ham derimot på fredsavtalen mellom Mongolene og Đại Việt.
I 1278-9 var mongolske soldater stasjonert ved grensa mot Đại Việt. Trần-dynastiets nye hersker, Trần Nhân Tông, motsto mongolenes nye krav om at han selv måtte være til stede ved Kublais hoff, og han sendte heller sin onkel Trần Di Ai. Kublai prøvde i 1281 å gjøre Di Ai til prins, men Di Ai og hans lille hær ble tatt i bakhold av styrker fra Đại Việt.
Invasjonen av Champa[rediger | rediger kilde]
Sogetu fra Jalayir-stammen, Guangzhous guvernør, ble sendt for å forlange kongedømmet Champas fullstendige underkastelse. Selv om kongen av Champa anerkjente et mongolsk protektorat over riket hadde hans innbyggere ignorert dette. I 1281 ledet Sogetu en maritim invasjon av Champa med 5000 menn, men han hadde bare 100 skip siden Yuán-dynastiets fleste skip hadde blitt ødelagt under mongolinvasjonen av Japan. Sogetu lyktes i å innta Champa-hovedstaden Vijaya, og den gamle kong Indravarman V flyktet fra hovedstaden, og unngikk mongolske forsøk på å fange ham i åsene. Hans sønn Che Man kom til å føre en geriljakrig mot mongolene de neste årene, og dette svekket invasjonsstyrken. Sogetu ble hemmet av chamkongens flukt, og etterspurte forsterkningen fra Kublai, men dro tilbake i 1284, da en ny mongolsk flåte med 15.000 soldater under Ataqai og Arikhgiya ble sendt ut for å forsterke ham. Sogetu foreslo for Kublai å sende flere soldater gjennom Đại Việt, siden han trodde at Trần-dynastiet var en mongolsk vasallstat. Kublai likte denne ideen, og utnevnte sin sønn Toghan til leder for invasjonshæren, med Sogetu som nestkommanderende.
Den andre invasjonen av Đại Việt[rediger | rediger kilde]
Etter at Kublai i 1248 hadde utnevnt Toghan til leder for styrken som skulle erobre Champa. Toghan forlangte at Trần-dynastiet skulle gi ham en vei til Champa, slik at han kunne fange chamhæren fra nord og sør. Mens Nhân Tông foretrakk å overgi seg, samlet general Trần Hưng Đạo 15.000 soldater og nektet å gi mongolene støtte ved å gi dem forsyninger og en vei gjennom riket. Toghan beseiret Hưng Đạos hær, og i juni 1285 ble Thăng Long på nytt okkupert. Med erfaring fra den forrige invasjonen, flyktet Đại Việts keiserfamilie sørover fra hovedstaden, mens de startet en brent jord-kampanje ved å brenne landsbyer og avlinger. Samtidig flyttet Sogetu hæren sin nordover i et forsøk på å fange fienden i en knipetangsmanøver. Chamene forfulgte riktignok Sogetu, som ble drept i 1285 da hæren hans ble beseiret mens den flyttet seg nordover. Mens Yuán-styrkene nærmet seg Den røde elv og da splittet styrkene sine, startet general Quang Khải et motangrep mot dem ved Chương Dương, og tvang Toghan til å trekke seg tilbake. Toghan klarte å komme seg tilbake uten å miste mange soldater takket være kiptsjakoffiseren Sidor og hans marine. Trần Hưng Đạo bruke muligheten da Yuán-styrken var svekket av sykdommer og den vietnamesiske heten til å angripe, og valgte slagmarker hvor det mongolske kavaleriet ikke kunne brukes i sin fulle styrke. De mongolske styrkene under Sogetu og Li Heng led et alvorlig nederlag ved Den røde flods gjørmete bredder. Yuán-hæren flyktet så nordover, men få klarte å komme seg tilbake til Kina på grunn av de konstante angrepene fra Đại Việt-soldater og hmongiske og yaoiske tropper.
Det følgende året innsatte Kublai Khan Nhân Tôngs yngre bror Trần Ích Tắc, som hadde overgitt seg til Yuán, som prins av Đại Việt, men på grunn av mangler i Yuáns forsyningsbase i Hunan ble denne planen oppgitt.
Den tredje invasjonen av Đại Việt[rediger | rediger kilde]
Den tredje mongolske invasjonen ble også beseiret av Đại Việt-styrker ledet av general og senere prins Trần Hưng Đạo. I 1287 invaderte Toghan med en hær på 70.000 regulære soldater, 21.000 støttesoldater fra stammefolk i Yunnan og på Hainan, en fortropp på 1000 mann under Abachi og 500 skip under muslimen Omar og kineseren Fanji (ifølge noen kilder besto hele den mongolske invajonsstyrken av 300-500.000 mann). Kublai sendte også veteraner som Arikhgiya, Nasir ad-Din og hans sønnesønn Esen-Temür. Invasjonens strategi var forskjellig fra de tidligere invasjonene; en stor base skulle opprettes rett innenfor Hải Phòng, og invasjonen skulle inkludere både et landangrep og et stort marineangrep. Trần Hưng Đạo trakk seg bort fra de bebodde områdene, slik at mongolene ikke hadde noe de kunne erobre. 500 fartøyer ble forberedt for å bringe forsyninger til Toghans hær. Ved å bruke en taktikk tidligere brukt av generalen og senere keiseren Ngô Quyền i 938 for å beseire en kinesisk hær, utplasserte Đại Việt-styrkene stolper med jerntupper på bunnen av Bạch Đằng-elva, og så lurte en liten flåte den mongolske flåten inn i elva mens tidevannet begynte å synke. Den mongolske flåten på 400 skip ble fanget av eller spiddet på stolpene (hvorav noen nå har blitt hevet og utstilt i et museum i Ha Noi), og alle skipene ble enten sunket, tatt eller brent av ildpiler i det som har blitt kjent som (det tredje) slaget på Bạch Đằng. Sogetu mistet livet mens han var fanget mellom chamenes og vietnamesernes styrker. Den mongolske hæren flyktet til Kina, og ble stadig angrepet av Trần Hưng Đạos hær mens de trakk seg tilbake. Yuán-offiserer som Abachi og Omar ble drept i tilbaketoget, mens Fanji ble fanget.
Etterspill i Đại Việt[rediger | rediger kilde]
Kublai var rasende da han bannlyste Toghan til Yangzhou på livstid. Mongolene og Trần-vietnameserne ble enige om å utveksle sine krigsfanger. Selv om Nhân Tông var villig til å betale skatt til mongolene, dreide relasjonene mellom dem seg om hvorvidt vietnameserne skulle være representert ved det mongolske hoffet, og forholdet mellom dem forble fiendtlig.
Trần-dynastiet bestemte seg for å godta mongolenes overherredømme for å unngå fremtidige konflikter. Trần Nhân Tông anerkjente seg selv som Kublais vasall i slutten av 1288. Fordi han selv nektet å komme, fengslet Kublai hans utsending Dao Tu Ki i 1293. Kublais etterfølger Temür Öljeytü Khan satte fri alle de fengslede utsendingene og godtok et skatteforhold, og denne situasjonen holdt seg fram til Mongolriket gikk under.
Etterspill i Champa[rediger | rediger kilde]
Champa-kongedømmet bestemte seg for å godkjenne mongolenes overherredømme, som fortsatte helt til Mongolriket gikk under i andre halvdel av det fjortende århundre, og kongen av Champa fungerte da som en vasall under mongolkhaganen.