Moirere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Moirere
Moirere
De tre moirere. Relieff på graven til Alexander von der Mark (de) av Johann Gottfried Schadow. Det gamle nasjonalgalleri, Berlin
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Μοῖραι
Foreldre 1: Nyx
2: Zevs og Temis
Make Ingen
Barn Ingen
Aspekt Liv, død, skjebne
Symboler Vevstol, tråd, saks, stav
Tekster Homer
Hesiod
Pausanias
I andre mytologier Parcæ/Fata (romersk mytologi)

Moirere (gresk: Μοῖραι, «tilmålinger», latinisert som moeræ) var i henhold til gresk mytologi skjebnegudinner. De var tre gudinner som bestemmer over menneskelig skjebne. Deres beslutninger kunne ikke endres, selv ikke av gudene: det som skjer, det skjer. De ble framstilt som spinnere, som spinnet hvert menneskes livstråd. De tilsvarte de norrøne nornene, romersk samsvarighet var parcæ, eufemistisk «de som sparer», eller fata. Deres antall var fastsatt til tre: Klotho («spinnerske»), Lakesis («utvelger») og Atropos («uendrer»).

De kontrollerte det metaforiske livstråden til hver dødelig fra fødsel til død. De var uavhengige, preget av nødvendighet, bestemte skjebner, og overvåket at lagnaden til hvert vesen i henhold til evige lover som gikk sitt løp uten forstyrrelse. Guder og mennesker måtte underkaste seg dem, men i tilfellet Zevs er han framstilt på to måter: som den ene som kunne bestemte over dem (Zevs Moiragetes) eller som den som også var knyttet til moirerne som inkarnasjonen av skjebnen.[1] I Homers epos er moirene (eller aisa) forbundet til begrensningen og avslutningen av livet, og Zevs opptrer som en skjebnens veileder. I Hesiods Theogonien er de tre moirerne personifisert, og handler over gudene. [2] Senere er de framstilt som døtre av Zevs og Temis, som var legemliggjørelsen av guddommelig orden og lov. I Platons Staten er de tre skjebnene framstilt som døtre av Ananke («nødvendighet»).[3]

Det synes som at moirene er beslektet med Tekmor («bevis», «bestemmelse») og med nevnte Ananke, som begge var opphavelige gudinner i de mytiske kosmogonier. Oldtidens greske skribenter kunne kalle denne kraften for Moira eller Ananke, og selv gudene ikke endre hva som var ordnet og bestemt. [4] Konseptet om et universalt prinsipp for den naturlige orden har blitt sammenlignet med tilsvarende konsepter i andre kulturer, som vediske Rita, avestaiske Aša, og egyptiske Maat. Kosmogonien til en av de tidligste greske filosofene, Anaximander, er basert på disse mytiske overbevisningene. Gudinnen Dike («rettferdighet», «guddommelig gjengjeldelse») holder orden og satte en begrensning til enhver handling.[5]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det gammelgreske ordet moira (μοῖρα) betyr «andel» eller «en del av det hele», og er beslektet med meros, «del», «mengde» og moros, «skjebne», «undergang»,[6] latin meritum, «fortjeneste», «belønning», engelsk merit, avledet fra urindoeuropeiske rotordet *(s)mer, «å tildele», «fastsette».[7]

Moira kan bety andel eller del i fordelingen av bytte, som i utbytte (ίση μοίρα, isi moira, «likt utbytte»),[8] andel i livet, mengde, skjebne, (μοίρα έθηκαν αθάνατοι, moiran ethikan athanatoi, «de udødelige fastsatte skjebne»)[9] død -moros- (μοίρα θανάτοιο, moira thanatoio, «dødens skjebne»), andel av fordelt landområde,[10] Ordet er også benyttet for noe som er møtt og rett (κατά μοίραν, kata moiran, «i henhold til skjebnen, i orden, rett, med rette»)[11]

Det synes som at ordet moira opprinnelig ikke indikerte skjebne, men «fastslått» eller «bevis». Ordet daimon, som var en representant eller kraft relatert til uventede hendelser, kom til å bli tilsvarende til ordet moira.[12] Denne representanten eller årsaken mot menneskelig kontroll kan også bli kalt for tyche («sjanse», «tilfelle», «skjebne»): «Din herskerinne moira, og tyche, og min daimon[13]

Ordet nomos, «lov», kan opprinnelig ha betydd «andel», «del» eller «lott», som i verbet nemein, «å fordele», og således «naturlig del» kom til å bety «naturlig lov».[14] Ordet dike, «rettferdighet, overfører forestillingen at noen burde bli innenfor sine egne, særskilte grenser, respektere de til sin nabo. Om noen brøt hans grenser, således oppnå mer enn hans tildelte andel, da skulle han bli straffet av loven. Ved forlengelse var moira en andel eller del i skjebnen som besto av gode og dårlige momenter, men forhåndsbestemt av moirai (skjebnene), og det var umulig for noen å få mer enn ens tildelte del. På moderne gresk kom ordet til å bety «skjebne» (μοίρα eller ειμαρμένη).

Kismet, de forhåndsbestemte hendelsesforløp muslimisk religion, synes å ha en tilsvarende etymologi og funksjon. Det betyr skjebne på indoariske urdu. På persisk er det qesmat, på arabisk qisma, «del», avledet fra qasama, «å dele», «fordele».

De tre moirer[rediger | rediger kilde]

De tre moirer, eller dødens triumf, billedvev fra Flandern, ca 1520. Victoria and Albert Museum, London.

Så lenge de var tre i antallet,[15] var de tre moirer:

  • Klotho (Κλωθώ ; «spinnerske»), spant livets tråd fra hennes håndtein til spindelen. Hennes romerske samsvarighet var Nona («den niende») som opprinnelig var en gudinne som ble påkalt i graviditetens niende måned.
  • Lakesis (Λάχεσις; «utvelger» eller «den som trekker lodd») målte livstråden som var tildelt hver person med hennes målestokk. Hennes romerske samsvarighet var Decima («den tiende»).
  • Atropos (Ἄτροπος; «ubønnhørlig» eller «uunngåelig», bokstavelig «uendrer» eller «den som ikke endrer seg»,[16] tidvis kalt for Aisa) var den som kuttet livstråden. Hun valgte væremåten for hver persons død, og når tiden kom, kuttet hun livets tråd med «hennes forhatte saks».[17] Hennes romerske samsvarighet var Morta («døden»).

I dialogen Staten forteller Platon at de tre moirer synger unisont med musikken til sirenene. Lakesis synger tingene som var, Klotho synger tingene som er, og Atropos synger tingene som komme.[18] Pindaros i hans Hymne til skjebnene holdt dem høyt i verd. Han påkalte dem for å sende deres søstre Timene, Eunomia (rettmessighet), Dike (rettferdighet), og Eirene (fred) for å stoppe indre uro:

«Hør, skjebner, som sitter nærmest gudene ved Zevs' trone, og vever med ubøyelige skytler, uunngåelige redskap for råd om alt som er hinsides opptelling, Aisa, Klotho og Lakesis, smalarmede døtre av Natten, lytt til våre bønner, all-fryktelig gudinner av himmelen og jorden. Send oss roseknoppete Rettmessighet, og hennes søstre på glitrende troner, Rett og kronet Fred, og få denne byen til å glemme de ulykker som ligger tungt på hennes hjerte.»[19]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I oldtiden ble grotter og huler benyttet som gravkamre i den østlige delen av Middelhavet, da i forbindelse med undergrunnstempler eller helligdommer. Prestene og prestinnene utøvde betydelig innflytelse på samfunnet. Fødsler ble også nedtegnet i slike helligdommer, og greske legender om unnfangelse og fødsel i graven – slik som i fortellingen om Danaë – er basert på den eldgamle forestillingen om at de døde hadde kunnskap om framtiden. Slike grotter fantes i fjellene Ida og Dikti på Kreta hvor mytene har lokalisert Zevs' fødsel og om andre guder, og grotten til Eileithyia i nærheten av Knossos. [20] De relative minoiske gudinnene ble kalt for Diktynna (senere identifisert med Artemis), som jaktnymfe i fjellene, og Eileithyia som var gudinne knyttet til kvinners barsel.[21]

Det synes som om i den før-greske religion var Aisa en daimon. I mykensk religion var Aisa eller Moira opprinnelig en abstrakt makt knyttet til livets begrensning og livets slutt. Ved tidspunktet for fødselen spant hun lagnaden ettersom fødsel fastsetter død. [22] Senere er Aisa ikke alene, men hun er ledsaget av «spinnerskene», som er personifiseringene av Skjebnen. [23] Handlingen med spinningen er også knyttet til gudene, som ved fødsel og ved bryllup ikke spinner livets tråd, men enkle fakta som ødeleggelse, lykke eller ulykke. Alle som har blitt spunnet må trekke spindelen, og det var betraktet som et tøy, som et nett eller en løkke som fanget mennesket inn.[24]

Usynlige lenker og knuter kunne bli kontrollerte fra en vevstol, og tvinne og flette var et magisk håndverk benytter av magikere til å skade en person ved å kontrollere hans individuelle skjebne.[25] Tilsvarende forestillinger finnes også i gresk folkeminne, og opptrer i norrøn mytologi.[26] Tilsynekomsten av guder og moirerne kan være beslektet til eventyrmotiv som er felles i mange indoeuropeiske fortellinger. Eksempelvis feer eller alver som opptrer ved krybben til den nyfødte og legger igjen gaver.[27]

Templenes tjenester ble utført av gamle kvinner som var eller kunne være fysisk misdannet, men ikke intellektuelt forkrøplet, noe som kan ha spredt respekt eller frykt for hekser. De kan ha blitt betraktet som representanter for moirerne, som tilhørte underverden, men som i hemmelighet ledet livet til de i oververden. Deres makt kunne bli vedlikeholdt av hekseri, magi og orakler. [20] I gresk mytologi er moirerne ved fødselen fulgt av Eileithyia. Ved fødselen til Herakles benyttet de i fellesskap en magisk kunst for å frigjøre den nyfødte fra alle «lenker og knuter». [25]

Homeriske Moira[rediger | rediger kilde]

Et relieff av Dike Astraia i Old Supreme Court Chamber i Vermonts delstatsbygning, 1886.

Mye av den mykenske religion overlevde og ble videreført i klassiske Hellas, men det er ikke lenger mulig å vite med sikkerhet i hvilken grad greske religiøse trosforestillinger som er mykensk, heller ikke hvor mye som er et resultat av de mørke århundrer i Hellas eller senere. Moses Finley, professor i antikkens historie, har detektert kun noe få autentiske mykenske trosforestillinger i den homeriske verden på 700-tallet f.Kr.[28] Religion som senere grekere betraktet som deres egen, hadde et paradoks innebygget. Selv om verden er dominert av guddommelig makt gitt på ulikt vis til menneskene under dem, lå ingenting men «mørke» foran dem. Livet var skjørt og utilstrekkelig, og mennesket var som «en skygge i en drøm», som Pindaros uttrykte det.[29]

I Homers diktning betyr ordene moira, aisa, moros «andel, del, lodd». Opprinnelig indikerte de ikke en makt som ledet lagnaden, og må bli betraktet til å omfatte «konstatering» eller «bevis». Ved utvidelse er Moira andelen i ære, glede, ulykker, død (μοίρα θανάτοιο: «dødens skjebne») som er uventede hendelser. De uforventede hendelser var vanligvis tilskrevet daimoner som oppsto i særskilte tilfeller. I den forstand ble Moira senere betraktet som et virkemiddel, som daimonen i den før-greske religion. [30]

Folk trodde at deres andel (lodd) i skjebnen var noe som var tilsvarende med deres andel i utbyttet, som ble fordelt i henhold til deres avstamning og tradisjonelle regler. Det er mulig å få mer enn deres tildelte lodd (moira), men det innebar alvorlige konsekvenser ettersom deres handlinger var over moira (υπέρ μοίραν: «over andelen»). Det kan bli betraktet som at «de brøt med orden». Det mest sikre orden i menneskelivet er at alle må dø, og at dette er bestemt av Aisa eller Moira fra fødselens øyeblikk.[22] Mykenerne trodde at hva som skjedde, skjedde (Fatalisme), og at det var betraktet rettmessig tilbudt (i henhold til skjebne: i ordenen). Om noen døde i krig, ville han eksistere som en skygge i en mørkt rom i underverden.[30]

Kongeriket til Moira er rike av begrensning og avslutning. Det er et avsnitt i Iliaden hvor Apollon tre ganger forsøker å stoppe Patroklos foran Trojas murer ved å advare ham om at det er «over hans lodd» å herje byen. Aisa (moira) synes å sette en begrensning til de mest kraftige menns handlinger.[31]

Moira er en makt som handler parallelt med gudene, og selv om de ikke endrer skjebnen som er forhåndsbestemt. I Iliaden vet Zevs at hans kjære Sarpedon vil bli drept av Patroklos, men kan likevel ikke redde ham.[32] I den berømte scene med Kerostasia, opptrer den fremste guden Zevs som lagnadens veileder. Ved å bruke et par vekter beslutter han at Hektor må dø i henhold til hans aisa (skjebne).[33] Hans beslutning synes å være uavhengig av hans egen vilje, og er ikke relatert med noen «moralsk hensikt». Hans holdning er forklart av Akilles til Priamos i en lignelse med to krukker ved Zevs' dør, den ene inneholder gode ting og den andre onde ting. Zevs gir en blanding til noen menn, til andre kun det gode og til andre igjen kun det onde og slikt er drevet av «hungerens kvaler» over jorden. Det var den gamle heroiske utsikt.[34]

Personifiseringen av Moira opptrer i de nyeste delene av eposet. I Odysseen er hun fulgt av «veverskene», personifiseringene av skjebnen som ikke har adskilte navn.[23] Moira synes å spinne forutbestemte løpene til hendelsene. Agamemnon hevder at han ikke er ansvarlig for sin arroganse. Han tok prisen til Akilles ettersom Zevs og Moira hadde forutbestemt hans beslutning. [35] I den siste seksjonen av Iliaden er Moira «den mektige lagnad» (μοίρα κραταιά: moira krataia) som leder skjebnen og hendelsenes forløp. Tetis, mor til Akillevs, advarer ham at han vil ikke leve lenge grunnet mektig skjebne står hardt mot ham, derfor må han gi til Priamos liket av Hektor.[36] Ved Hektors fødsel bestemte skjebnens veldige krefter at hans lik skulle bli fortært av hunder etter hans død, og at Hekabe gråte desperat etter hevn.[37]

Mytiske kosmogonier[rediger | rediger kilde]

I Hesiods Theogonien (600-tallet f.Kr.) benytter en god del av østlige materiale i sin kosmologi. Opprinnelsen til alle ting er Khaos, som er formløs og tomrom (hulrom), og representerer uorden. Zevs etablerte sin orden i verden, ødela de kreftene som truet orden og harmoni.[38]

De tre moirere er døtre av den opphavelige gudinne Nyx (Natt), og søstrene kererne (svarte, kvinnelige dødsånder/skjebner), Tanatos (Død) og Nemesis (Hevn). [2] Senere er de framstilt som døtre av Zevs og titanen Temis («innstifteren») [39] som var legemliggjørelsen av gudommelig orden og lov. [40][41] og søstrene til Eunomia (lovlighet, orden), Dike (rettferdighet), og Eirene (fred)[39]

Hesiod introduserte en moralsk hensikt som er fraværende i Homers epos. Moirene representerte en makt som selv gudene måtte tilpasse seg. De ga menneskene ved fødselen både onde og gode øyeblikk, og de straffet ikke bare mennesker, men også gudene for deres synder.[2]

I kosmogonien til Alkman (en poet fra 600-tallet f.Kr.) kom først Tetis (avsetter, skaper) og deretter samtidig Poros (spor, vei) og Tekmor (forordning).[42][43]

Senere i orfisk kosmogoni kom først Tesis (avsetter), hvis uutsigelig vesen er ikke uttrykt. Ananke (nødvendighet) er den opphavelige gudinne for uunngåelighet som er sammenfiltret med tidsguden Kronos fra tidens aller første begynnelse. De representerer de kosmiske krefter Skjebne og Tid, og ble tidvis tilkalt for å kontrollere gudenes lagnad. De tre moirere er døtre av Ananke.[44]

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Dødens realitet: Prometheus skaper mennesket. Klotho og Lakesis i tillegg til Poseidon (med sin trefork), og antageligvis også Atropos sammen med Artemis (med halvmånen). Romersk sarkofag, Louvre.

Moirene ble beskrevet i kunsten som stygge, gamle kvinner, tidvis gebrekkelige. De var strenge og ubøyelige. Klotho bar en spindel eller en bokrull (skjebnens bok), Lakesis en stav som hun pekte til et horoskop på en globus, og Atropos (Aisa) bar en bokrull, en vokstavle, et solur, et par vekter, og et skjæreredskap. I andre tider ble de tre framstilt med staver eller septre, symboler på overherredømme, og tidvis også med kroner. Ved fødselen til hvert eneste menneske opptrådte de med spinningen, målingen og avkappingen av livets tråd. [45]

Relieff av Lakesis. Basen av en lampstand foran den amerikanske høyesterett i Washington, D.C..

Moirene var antatt å dukke opp tre netter etter at et barn var født for å bestemme dets livsløp, slik som i fortellingen om sagnhelten Meleagros hvor en trekubbe ble tatt fra familiens ildsted og bevart av hans mor for å forlenge hans liv etter moirene hadde sagt at hans liv ville ebbe ut når trekubben hadde brent opp.[46] Bruce Karl Braswell fra lesningen i leksikonet til Hesykhios fra Alexandria assosierte opptreden til moirene til familiens ildsted på den sjuende dagen med den antikke greske skikken med å vente sju dager etter fødselen for å beslutte om å akseptere barnet til familien og gi det et navn, fastsatt med et ritual ved gruen.[47] I Sparta sto tempelet for moirene i nærheten av den kommunale ildstedet til polis, slik Pausanias observerte.[48]

Som gudinner for fødselen som forutså lagnaden til den nyfødte, var Eileithyia, den gamle minoiske gudinne for fødsel og gudommelig jordmor, deres ledsager. Pausanias nevner en gammel rolle for Eileythia som «den dyktige spinner», noe som knytter også henne til skjebnen.[49] Deres opptreden indikerer at den greske tilknytningen til gruen var forbundet med den greske legemlige kult som var vesentlig som en religiøs aktivitet.[50]

Moirene var tilknyttet til de forferdelige ktoniske gudinnene erinnerne som påførte den rette straff for onde handlinger, og med dem styrte skjebnen i samsvar med nødvendigheten. Som dødsgudinner opptrådte de sammen med dødsdaimonene kererne og de infernalske erinnerne. [45]

I tidligere tider var de representert av kun noen få — kanskje bare en eneste — individuelle gudinner. Homers Iliaden (XXIV, 209) snakker generelt av Moira, som spinner livets tråd for menneskene ved deres fødsel; hun er Moira Krataia «mektige lagnad» (xvi.334) eller det er flere moirer (xxiv.49). I Odysseen (VII, 197) er det en referanse til Klôthes, eller spinnerskene. Ved Delfi ble kun skjebnefigurene Fødsel og Død beæret.[51] I Athen ble Afrodite, som hadde en tidligere før-olympisk eksistens, kalt for Afrodite Urania («guddommelig» eller «åndelig») som «den eldste av skjebnene» i henhold til Pausanias.[52]

En del greske mytografer hevdet at moirene var døtre av Zevs med Temis som mor, noe også Hesiod hevdet i et avsnitt.[53] I de eldre myter er de døtre av opphavelige vesener som Nyx («Natten») i Theogonien, eller Ananke («nødvendighet») i orfisk kosmogoni. Enten de fikk en far eller ikke for moirene var en hentydning til hvor langt greske mytografer var villig til å gå for å modifisere gamle myter tilpasset en patriarkalske orden,[54] Påstandene om slike fedre var uansett ikke akseptable for Aiskhylos, Herodotos, eller Platon.

Til tross for deres forbudte omdømme, moirene kunne bli blidgjort som gudinner. Nygifte bruder i Athen tilbød dem lokker av sitt hår, og kvinner sverget hellige eder til deres navn. De kan ha hatt en opprinnelse som fødselsgudinner og kun senere fått deres omdømme som representanter for skjebnen og menneskenes livsløp.

Mens moirene ble fryktet av selv de veldige olympiske gudene, selv Zevs, kunne de bli beseiret i krig, noe ble vist i gigantomakhia, kampen mellom gigantene og en kombinert styrke av de olympiske gudene, moirene og Herakles. Selv om moirene kunne drepe gigantene Agrios og Thoon ved å klubbe dem hjel med sin bronseklubber, hadde et profeti gitt seier til gigantene om Herakles ikke kjempet sammen med de olympiske gudene.[55]

Zevs og moirene[rediger | rediger kilde]

Relieff av Atropos som kutter av livets tråd.

Hos Homer er Moira bortimot alltid en og fungerer uavhengig av gudene. Kun Zevs er nær Moira og i et avsnitt er han selv personifiseringen av denne abstrakte makten. [30] Ved å benytte en vektskål kan Zevs veie Hektors «lott av døden» opp mot den til Akilles. Hektors lott tynges ned og han dør i henhold til skjebnen. Zevs opptrer som en lagnadens veileder som gir alle og enhver den rette andel.[56][57]

I et mykensk vasemaleri er Zevs framstilt mens han holder en vektskål foran to krigere, indikerer at han måler deres lagnad før de går i krig. Den fatalistiske troen er at om de døde i slaget, måtte de dø, og det var den rettferdige hendelse i henhold til skjebnen.[58]

Selv om gudene fryktet moirene, som Herodotos hevdet at en gud ikke kunne unnslippe.[59] Den pytiske prestinne ved Delfi erkjente ved et tilfelle at også Zevs var underlagt moirenes makt, skjønt ingen skrifter fra klassisk tid har klargjort i nøyaktig hvilken grad livene til de udødelige ble påvirket av moirenes lunefulle innfall. Det er forventet at forholdet mellom Zevs og moirene ikke var endret i flere århundrer. I antikken kan man ane en forestilling om en orden hvor selv gudene var underkastet. Poeten Simonides fra Keos kaller denne makten for Ananke (nødvendighet), og som var mor til moirene i orfisk kosmogoni, og sier at selv ikke gudene kjempet mot denne makten.[60] Aiskhylos kombinerer Skjebne og Nødvendighet i et skjema, og hevder at selv Zevs ikke kan endre hva som er blitt bestemt.[4]

Et antatt epitet, Zeus Moiragetes, «Zevs, morienes leder», ble referert av Pausanias fra en inskripsjon han så i Olympia en gang på 100-tallet e.Kr.: «Når du går til startstedet for vognkappløpet er det et alter med en inskripsjon «til den som bringer av Skjebne».[61] «Dette er helt klart et etternavn for Zevs, som kjente menneskenes affærer, alt det som lagnaden ville gi dem, og alt det som ikke forutbestemt for dem.» [62] Ved tempelet til Zevs ved Megara refererte Pausanias fra en relieffskulptur han så «Over hodet til Zevs er horaiene og moriene, og alle kan se at han er den eneste gud som adlyder Moira.» Pausanias' slutning er ikke støttet i kultpraksisen, skjønt han nevner en helligdom for moirene ved Olympia,[63] ved Korint[64] og ved Sparta,[65] og tilstøtende til helligdommen til Temis utenfor en byport i Theben.[66]

Tverrkulturelle paralleller[rediger | rediger kilde]

Europa[rediger | rediger kilde]

Nornene spinner lagnadens tråd ved foten av Yggdrasil, verdenstreet.
Scene fra Shakespeares Macbeth hvor de tre heksene drev sitt hekseri i akt IV, scene I. Maleri av William Rimmer.

I romersk mytologi er de tre moirene kalt for Parcae eller Fata, flertall av «fatum» i betydningen profetisk erklæring, orakel, eller skjebne. Det engelske ordet fate (angelsaksisk wyrd) og fairy (magi, fortryllelse) er begge avledet fra «fata», «fatum».[67]

I norrøn mytologi er nornene kvinnelige vesener som styrer lagnadene til guder og mennesker ved å spinne livets tråder. De setter opp lover og tar beslutninger for livene til menneskenes barn.[68] Deres navn var Urd (Urðr, hva som ble eller skjedde; representerer fortid), beslektet med angelsaksiske wyrd, engelske weird (skjebne),[69] Verdande (Verðandi, hva som er skjedd; representerer nåtid)[70] og Skuld (hva som ble, skyld, gjeld; representerer framtid). [71]

I yngre legendariske sagaer, synes nornene å ha vært likestilt med spådomskyndige volver, og de kom til heltens fødsel for å forme hans lagnad. Det synes som om de opprinnelig var diser (gudinner), spøkelser eller guddommer assosiert med ødeleggelse og skjebne. Forestillingen at de var tre, deres tilknytning til fortiden, nåtiden og framtiden kan være en senere innflytelse fra gresk og romersk mytologi.[72]

Valkyrjer («kjosa val», de som velger mannefall) var opprinnelig dødens vettere. De er kvinnelige overnaturlige vesener som beslutter hvem som skal dø i kamp og de bringer deres utvalgte til etterlivets hall. De er også relatert til spinning og en av dem var også navngitt Skuld.[73] De kan være beslektet med kerere, dødens daimoner i gresk mytologi som fulgte de døde Hades' port. I scenen til kerostasia kerere («kerenes sjelvekt») er «dødens lott», og i en del tilfelle har Ker («ødeleggelse») samme betydning og med Moira tolket som «dødens skjebne» (μοίρα θανάτοιο, moira thanatoio). [2][74]

Germanske Matrer og Matroner, kvinnelige guddommer som bortimot alltid opptrer i en gruppe av tre, har blitt foreslått å være beslektet med nornene og muligens valkyrjene. Benevnelsen Matrone er avledet fra det latinske ordet matrona («familiemor»; «standsmessig kvinne»; «respektert kvinne».[75]

I angelsaksisk kultur er wyrd et konsept som tilsvarer lagnad eller personlig skjebne (bokstavelig: «hva som tilstøter, skjer»). Dets norrøne samsvarighet er urd (urðr), og begge er avledet fra urindoeuropeisk rotord wert, «å snu, vind»,[76] beslektet med «spindel», «håndtein».[77] I angelsaksisk litteratur er wyrd helt og holdent det uunngåelige.[78][79]

I dramaet Macbeth er Weirdsøstrene eller de tre hekser spåkvinner som er tungt befestet i både den virkelige som den uvirkelige verden. Deres skapelse var påvirket av britisk folkeminne, hekseri, og legendene om nornene og moirene.[80] Hekate, den ktoniske (underjordiske) greske guddom assosiert med magi, hekseri, nekromantiker, og veikrysset med tre veier,[81] og hun opptrer som høvdingen av de tre hekser. I antikkens greske religion ble Hekate, gudinne for fødsel og barsel, identifisert med Artemis.[82] Sistnevnte var leder (ηγεμόνη, hegemone) av nymfene.

I mytologien i Litauen er Laima personifiseringen av lagnaden, og hennes aller viktigste plikt var å forutse hvordan livet til den nyfødte ville skje. Hun kan være beslektet med hindugudinnen Laksmi som var personifiseringen av rikdom og framgang, og tilknyttet god lykke.[83][84] I den tilsvarende mytologien i Latvia er Laima og hennes søstre en treenighet av skjebnegudinner.[85]

Moirene var vanligvis beskrevet som kalde, hjerteløse, og ubarmhjertige og framstilt visuelt som gamle, stygge kvinner. Den uavhengige spinnerske har alltid fremmet frykt framfor gode assosiasjoner om gamle vise koner.[86]

Østen[rediger | rediger kilde]

En seksjon av den egyptiske dødeboken som viser hjerte på en vektskål med en sannhetens fjær som motvekt.

Oppfatningen om et universalt prinsipp for den naturlige orden har blitt sammenlignet med tanker i andre kulturer, slikt som aša, (Asha) i avestisk religion, Rita i vedisk religion, og Maat i oldtidens egyptiske religion.[87]

I avestisk religion og i zoroastrismen er aša vanligvis sammenfattet avhengig av den tekstsammenheng og implikasjoner av "sannhet", "rett(ferdighet)", «orden». Aša og dets vediske tilsvarighet, Rita, er begge avledet fra det samme urindoeuropeiske rotordet med betydningen «forbundet», «riktig», «sant». Ordet er egennavnet til guddommen Asha, personifiseringen av Sannhet og Rettferdighet. Aša samsvarer med et mål, materiell virkelighet som omfavner all eksistens.[88] Denne kosmiske kraft er gjennomtrengt også av moral, som verbal Sannhet og Rettferdighet, en handling tilpasset moralsk orden.[89] I mandeisk litteratur har et engleaktig vesen ansvaret å veie sjelene til avdøde for å bestemme deres fortjenstfullhet ved å benytte en rekke vektskåler.[90]

I vedisk religion er Rita et abstrakt prinsipp for den naturlige orden som regulerer og samordner universets virksomhet. Begrepet kan bli tolket abstrakt som «kosmisk orden» eller ganske enkelt som «sannhet».[91] Det synes som om dette konseptet opprinnelig oppsto i den indisk-ariske periode fra et synspunkt om naturens trekk som enten forblir konstante eller som skjer på jevnlig grunnlag.[92]

De individuelle oppfyller deres sanne vesen når de følger vegen som er utlagt for dem av Ritas forordninger, handler i henhold til Dharma (naturloven), som er beslektet med sosiale og moralske sfærer. [93] Vannenes gud, Varuna, ble antagelig opprinnelige oppfattet som det personlig aspektet av den ellers upersonlige Rita.[94] Gudene er aldri framstilt som å kommandere Rita, men isteden forblir de underlagt det som alle skapte vesener.[93]

I oldtidens egyptisk religion var maat det egyptiske konseptet for sannhet, balanse, orden, lov, moral, og rettferdighet. Ordet er guddommens egennavn, Maat, som var en gudinne for harmoni, rettferdighet og sannhet, representert som en ung kvinne. Hun ble betraktet som den som opprettet universets orden opp mot kaoset ved skapelsens øyeblikk.[95] Maat var selve normene og de grunnleggende verdiene som dannet rettferdighetens bakteppe som måtte bli utført i henhold til sannhet og rettferdighet.[96]

Maat var den som veide sjelene som fikk plass i underverden. Hennes fjær var målestokken som sjelene ble veid opp imot og som bestemte om sjelene (som man antok hadde bolig i hjertet) kunne vellykket reise til et paradisisk sted. I en berømt scene i den egyptiske dødeboken benyttet Anubis en vektskål som veide syndene til en manns hjerte mot sannhetens fjær (som representerte Maat). Om mannens hjerte veide tyngre ble han fortært av et uhyre.[97]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Moirae and the Throne of Zeus», Theoi.com
  2. ^ a b c d Hesiod: Theogonien 221–225. I engelsk oversettelse: «Also Night (Nyx) bare the destinies (Moirai), and ruthless avenging Fates (Keres), who give men at their birth both evil and good to have, and they pursue the transgressions of men and gods... until they punish the sinner with a sore penalty.» online The Theogony of Hesiod. Overs. Hugh Evelyn White (1914), s. 221–225.
  3. ^ Platon: Staten 617c; «Ananke», Theoi Project
  4. ^ a b Aiskhylos: Promethevs i lenker 510–518: «Not in this way is Moira (Fate) who brings all to fulfillment, destined to complete this course. Skill is weaker far than Ananke (necessity). Yes in that even he (Zeus) cannot escape what is foretold.»; «Ananke», Theoi Project
  5. ^ Simplikios: In Physica 24.13. Jf. Russel, Bertrand (1946): A history of Western Philosophy, and its connections with Political and Social Circumstances from the earliest times to the Present Day. New York. Simon and Schuster s. 148. «The Greek peers of Anaximander echoed his sentiment with the belief in natural boundaries beyond which not even the gods could operate.»
  6. ^ «Moira», Online Etymology Dictionary
  7. ^ «Merit», Online Etymology Dictionary
  8. ^ Homer: Iliaden, 9.318:μοῖρα, Lidell, Scott: A Greek English Lexicon
  9. ^ Homer: Odysseen 19.152: :μοῖρα, Lidell, Scott: A Greek English Lexicon
  10. ^ Borgerne av Sparta ble kalt for omoioi («likestilte», «likemenn»), indikerte at de hadde like andeler (isomoiria, ισομοιρία) av tildelt, utloddet land
  11. ^ Homer: Iliaden 16.367: μοῖρα, Lidell, Scott: A Greek English Lexicon
  12. ^ Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechische Religion. Vol I . C.F.Beck Verlag. München, s. 217
  13. ^ Euripides, Iph.Aul. V 113: ΄'ω πότνια μοίρα καί τύχη, δαίμων τ΄εμός τύχη, Lidell, Scott: A Greek English Lexicon.
  14. ^ Jeffery, L. H. (1976): Archaic Greece. The City-States c. 700-500 BC . Ernest Benn Ltd. London & Tonbridge. ISBN 0-510-03271-0, s. 42
  15. ^ Forventningen at det ville være tre var sterk på 100-tallet e.Kr. Da Pausanias besøkte tempelet til Apollon i Delfi hvor Apollon og Zevs hver for seg ledsaget av en skjebnefigur, bemerket han: «Det er også bilder av to moirere, men istedenfor en tredje moirer, står det på siden av dem Zevs Moiragetes og Apollon Moiragetes.»
  16. ^ Sammenlign med den antikke gudinnen Adrasteia, «den uunngåelige».
  17. ^ Milton, John: Lycidas, l. 75, via Wikisource. Sitat: «Comes the blind Fury with th'abhorred shears, / And slits the thin spun life.»
  18. ^ Platon: Staten, 617c; «Ananke», Theoi Project
  19. ^ Pindaros: Fragmenta Chorica Adespota, 5. Diehl
  20. ^ a b Wunderlich, R. G. (1994): The secret of Crete. Efstathiadis group, Athens s. 290-291, 295-296. (britisk utg., Souvenir Press Ltd. London 1975) ISBN 960-226-261-3
  21. ^ Burkert, Walter (1985): The Greek Religion, Harvard University Press. s 32-47
  22. ^ a b Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechissche Religion, I, C.F.Beck Verlag., München, s. 363-364; «Så får det da times ham (Akilles) siden hva skjebnen spant i hans livstråd i fødselens stund, da hans mor ga ham livet.», Homer: Iliaden, Tyvende sang, linje 128. P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980
  23. ^ a b «...men der får han efterpå lide det som de hårdhendte spinnerskers ten og gudenes vilje spant i hans livstråd i fødselens stund, sa hans mor gav ham livet.» Homer: Odysseen, Syvende sang, 198, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1976.
  24. ^ «Lett kan man kjenne en sønn av den mann, hvem Zevs ved hans fødsel skjenket velsignelsen rik og dertil en yppelig hustru...» Homer: Odysseen, Fjerde sang, 208. P. Østbyes oversettelse, Oslo 1976; Nilsson, Martin P. (1976): Die Geschichte der Griechissche Religion, I, C.F.Beck Verlag., München, s. 363-364
  25. ^ a b Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechissche Religion, I, C.F.Beck Verlag., München, s. 114, 200
  26. ^ Harrison, D. & Svensson, K. (2007): Vikingaliv. Fälth & Hässler, Värnamo. ISBN 978-91-27-35725-9, s. 72
  27. ^ Nilsson, Martin P. (1967): "Die Geschichte der Griechissche Religion", I, C.F.Beck Verlag., München, s. 363-364
  28. ^ Finley, Moses (1978): The world of Odysseus. s.124
  29. ^ Pindar: Pythionikos VIII 95-97; Bowra, C. M. (1957): The Greek experience. The World publishing company. Cleveland and New York. s. 64. Sitat: «Man's life is a day. What is he, what is he not? A shadow in a dream is man.»
  30. ^ a b c Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechissche Religion, I, C.F.Beck Verlag., München, s. 361-368
  31. ^ Homer: Iliaden, Sekstende sang, linje 705, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980: «Vik, høybordne Patroklos! Å øde de navngjetne troers by med ditt spydd er ikke din lodd (aisa). Enn ikke Akillevs, han som i tapperhet mestrer deg lett, slik heder skal vinne.» Jf. Castoriades, C. (2004): Ce que fait La Grece. 1 D' Homere a Heraclite. La creation Humaine II . Edition du Seuils, Paris, s. 300
  32. ^ Homer: Iliaden, Sekstende sang, linje 433, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980: «Å for en sorg, om min kjæreste helt Sarpedon må falle nu for Patroklos, Menoitios' sønn, efter skjebnens beslutning. Tvilende banker mitt hjerte i barm, når tankene drøfter om jeg skal rive ham bort fra de gråtsvangre kampe og føre høvdingen levende hjem til Lykias fruktbare enge, eller jeg nu skal volde hans fall for Patroklos' hender.»
  33. ^ Morrison, J. V. (1997): «Kerostasia, the Dictates of Fate, and the Will of Zeus in the Iliad» i: Arethusa 30 (2): 276–296. doi:10.1353/are.1997.0008.
  34. ^ Homer: Iliaden, Fire og tyvende sang, linje 527-533, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980; Bowra, C. M. (1957): The Greek experience. The World publishing company. Cleveland and New York. s. 53
  35. ^ Homer: Iliaden, Nittende sang, linje 87, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980. «... men det er ikke meg som her bærer skylden. Skjebnen har skylden og Zevs og Erinys, som vandrer i mørket. Disse har lagt meg i sinn hin rasende dårskap på ting den gang jeg ranet med vold Akillevs' hedrende kamplønn.» (Erinys = Erinnyere, hevngudinner)
  36. ^ Homer: Iliaden, Fire og tyvende sang, linje 131, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980. «Snart er jo også ditt livsløp forbi; ti døden og skjebnens veldige makter (moira krataia) har nærmet seg alt og står ved din side.»
  37. ^ Homer: Iliaden, Fire og tyvende sang, linje 209
  38. ^ Mosse, C. (1984): La Grece archaique d’ Homere a Aeschyle, Edition du Seuil Paris, s. 239, 240
  39. ^ a b Theogonien 901: The Theogony of Hesiod. Oversetter Hugh Evelyn White (1914) 901-906
  40. ^ Finley, M. (1978): The world of Odysseus, revi. utg. New York Viking Press, s.78 Note.
  41. ^ I Odysseen,Themistes: «dooms, things laid down originally by divine authority», the themistes of Zevs. Body: council of elders who stored in the collective memory. Thesmos: unwritten law, based on precedent: Jeffery, L.H. (1976): Archaic Greece. The City-States c. 700-500 BC . Ernest Benn Ltd. London & Tonbridge. ISBN 0-510-03271-0, s. 42
  42. ^ τέκμωρ (Τekmor): bestemt merke eller grense, hensikt τέκμαρ,
  43. ^ Gammelengelsk: Takn, tegn, merke; engelsk: token, tegn, varsel. Sammenlign med sanskrit, Lakshmi. «token», Online Etymology Dictionary
  44. ^ Orphica. Theogonies frag 54 (from Damascius). Greek hymns 3rd to 2nd centuries BC. «Ananke», Theoi Project
  45. ^ a b «Moirai», Theoi Project
  46. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 1.65.
  47. ^ Braswell, Bruce Karl (1991): «Meleager and the Moirai: A Note on Ps.-Apollodorus 1. 65». Hermes 119 (4): 488–489. JSTOR 4476850].
  48. ^ Pausanias, 3.11. 10-11.
  49. ^ Pausanias, 8.21.3
  50. ^ Pindaros: Nemean VII 1-4
  51. ^ Kerenyi (1951), s. 32.
  52. ^ Pausanias, x.24.4.
  53. ^ Hesiod: Theogonien, 904.
  54. ^ Ruck and Staples (1994), s. 57. Sitat: «Zeus obviously had to assimilate this spinning Goddess, and he made them into his daughters, too, although not by all accounts, for even he was bound ultimately by Fate».
  55. ^ «Gigantes», Theoi Project
  56. ^ Homer: Iliaden, Tiende sang, 209 ff.; Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechissche Religion, I, C.F.Beck Verlag., München, s. 217, 222; Harrison, Jane Ellen (1903): Prolegomena to the Study of Greek Religion, 5.43 ff:
  57. ^ Dette er tilsvarende til en berømt scene i den egyptiske dødeboken, skjønt konseptet er annerledes. Anubis, den egyptiske guddommen for etterlivet, veier et menneskes synder ved hans hjerte opp mot sannhetens fjær. Om menneskes hjerte er tyngre, ble han slukt av et uhyre: Taylor, John H. red. (2009): Ancient Egyptian Book of the Dead: Journey through the afterlife. British Museum Press, London, ISBN 978-0-7141-1993-9, s. 209, 215
  58. ^ Nilsson, M.P.: Zeus-Schiksalwaage. Homer and Mycenea D 56. Den samme troen i kismet, og også soldater under verdenskrigen trodde at de først vil dø i kamp om de ble truffet av en kule «med deres navn skrevet på den»: Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechissche Religion, I, C.F.Beck Verlag., München, s. 366, 367
  59. ^ Herodotos: Historier I 91
  60. ^ Diels, Hermann; Kranz, Walther (1903): Die Fragmente der Vorsokratiker griechisch und deutsch, 420
  61. ^ Pausanias, 5.15.5.
  62. ^ Pausanias, v.15.5.
  63. ^ Pausanias, v.15.4
  64. ^ Pausanias, ii.4.7
  65. ^ Pausanias, iii.11.8
  66. ^ «Det er en helligdom for Temis med en avbildning i hvit marmor, tilstøtende til den er en helligdom for Skjebnene, mens et tredje er for Zevs ved markedet. Zevs er gjort av stein; Skjebnene har ikke noen avbildning.» Pausanias, ix.25.4.
  67. ^ Online Etymology Dictionary: «fate», «fairy»
  68. ^ Voluspå 20
  69. ^ Online Etymology Dictionary: «wyrd/weird»
  70. ^ Begge er avledet fra det norrøne verbet verða, «å bli», Svensk etymologisk ordbok
  71. ^ Bokmålsordboka: «skyld»
  72. ^ Nordisk familjebook (1913)/ Uggleupplagan.19. Mykenai-Newpada. oppslagsord «Nornor»
  73. ^ Davidson H.R. Ellis (1988): Myths and symbols in Pagan Europe. Early Scandinavian and Celtic Religions. Manchester University Press. ISBN 0-7190-2579-6. s. 58-61
  74. ^ Kerere er avledet fra det greske verbet kirainein (κηραίνειν) i betydningen «å bli ødelagt». Sammenlign Kir (κηρ), «stearinlys». Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechissche Religion, I, C.F.Beck Verlag., München, s. 218, 366
  75. ^ Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs, side 224
  76. ^ Online Etymology Dictionary: «wyrd, weird»
  77. ^ Latinske vertere og russiske vreteno: Online Etymology Dictionary: «versus»
  78. ^ Heaney, Seamus (2001): Beowulf: A New Verse Translation. New York: W.W. Norton,. ISBN 0-393-32097-9
  79. ^ The Wanderer. Alternativ engelsk oversettelse av Vandringsmannen ved Clifford A. Truesdell IV
  80. ^ Coddon, Karin S. (1989): «'Unreal Mockery': Unreason and the Problem of Spectacle in Macbeth» i: ELH. 56.3, s. 485–501.
  81. ^ Hecate", Theoi Project
  82. ^ Heidel, William Arthur (1929): The Day of Yahweh: A Study of Sacred Days and Ritual Forms in the Ancient Near East, American Historical Association. s. 514.
  83. ^ Greimas Algirdas Julien (1992): Of gods and men. Studies in Lithuanian Mythology. Indiana University Press, ISBN 0-253-32652-4, s. 111
  84. ^ Beslektet med Iaksmlka, «merke», «tegn» (Rigveda X, 71,2 ): Monier Williams: Sanskrit-English Dictionary
  85. ^ Bojtar Endre (1999): Forward to the past. A cultural history of Baltic people. CEU Press, ISBN 963-9116-42-4, s. 301
  86. ^ «This sinister connotation we inherit from the spinning goddess,» Ruck & Staples (1994)
  87. ^ Ramakrishna (1965), s. 153-168; James (1969), s. 35-36
  88. ^ Duchesne-Guillemin, Jacques (1963): «Heraclitus and Iran» i: History of Religions 3 (1): 34–49, doi:10.1086/462470
  89. ^ Boyce, Mary (1970): «Zoroaster the Priest» i: Bulletin of the School of Oriental and African Studies 33 (1): 22–38, doi:10.1017/S0041977X00145100
  90. ^ Bunson, Matthew (1996): Angels A to Z, New York: Crown
  91. ^ Mahony (1998), s. 3
  92. ^ Oldenberg, Hermann (1894): Die Religion des Veda. Berlin: Verlag von Wilhelm Hertz. s. 30,195-198
  93. ^ a b Brown, W. N. (1992): «Some Ethical Concepts for the Modern World from Hindu and Indian Buddhist Tradition» i: Radhakrishnan, S. (red.): Rabindranath Tagore: A Centenary Volume 1861 - 1961. Calcutta: Sahitya Akademi. ISBN 81-7201-332-9.
  94. ^ Ramakrishna, G. (1965): «Origin and Growth of the Concept of Ṛta» i: Vedic Literature. Doktorgradsavhandling: University of MysoreCf.
  95. ^ Armour, Robert A. (2001): Gods and Myths of Ancient Egypt, American Univ in Cairo Press, ISBN 977-424-669-1. s. 167
  96. ^ Morenz, Siegfried (1992): Egyptian Religion, overs. av Ann E. Keep, Cornell University Press, ISBN 0-8014-8029-9. s. 117–125
  97. ^ Taylor, John H. red. (2009): Ancient Egyptian Book of the Dead: Journey through the afterlife. British Museum Press, London, 2010. ISBN 97807141. s. 209, 215

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Armour, Robert A. (2001): Gods and Myths of Ancient Egypt, American Univ. in Cairo Press, ISBN 977-424-669-1.
  • Blisniewski, Thomas (1992): Kinder der dunkelen Nacht: Die Ikonographie der Parzen vom späten Mittelalter bis zum späten 18. Jahrhundert. Köln
  • Homer: Iliaden i gjendiktning av P. Østbye, Aschehoug 1980
  • Homer: Odysseen i gjendiktning av P. Østbye, Gyldendal Norsk Forlag, 2. oppl. 1976
  • Giannoulis, Markos (2010): Die Moiren. Tradition und Wandel des Motivs der Schicksalsgöttinnen in der antiken und byzantinischen Kunst, Ergänzungsband zu Jahrbuch für Antike und Christentum, Kleine Reihe 6, F. J. Dölger Institut. Aschendorff Verlag, Münster, ISBN 978-3-402-10913-7.
  • Graves, Robert (1955): Greek Myths.
  • Harrison, Jane Ellen (1903): Prolegomena to the Study of Greek Religion. Kapittel VI, «The Maiden-Trinities».
  • Jeffery, L. H. (1976): Archaic Greece. The City-States c. 700–500 BC. Ernest Benn Ltd. London & Tonbridge, ISBN 0-510-03271-0.
  • Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, Thames and Hudson.
  • Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechissche Religion. Vol I, C.F. Beck Verlag, München.
  • Russell, Bertrand (1946): A history of Western Philosophy, and its connections with Political and Social Circumstances from the earliest times to the Present Day. New York. Simon and Schuster, s. 148
  • Peck, Harry Thurston (1898): Harper's Dictionary of Classical Antiquities, Perseus.tufts.edu
  • Rose, Herbert Jennings (1928): Handbook of Greek Mythology
  • Ruck, Carl & Staples, Danny (1994): The World of Classical Myth
  • Wunderlich, R. G. (1994): The secret of Crete. Efstathiadis group, Athen s. 290–291, 295–296. (britisk utg., Souvenir Press Ltd. London 1975) ISBN 960-226-261-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Moirai – bilder, video eller lyd