Skøyere
De såkalte skøyerne eller meltraverne var et vandrefolk som fortrinnsvis ferdet på Sør- og Vestlandet. Språket deres ble kalt rodi eller rodl, og skilte seg betraktelig fra taternes romani.
Betegnelser[rediger | rediger kilde]
En skøyer ble tidligere kalt fant på Sørlandet (de kom gjerne seilende i fanteskøyter) og splint på Vestlandet. De var også vidt kjent som skøyere eller skøyerfolket. Dette ordet kommer av det nederlandske «schooien» (omstreifer).
Disse begrepene oppleves alle som negative av gruppen de omtaler. Selv kaller de seg gjerne reisende. Denne betegnelsen er også brukt av og om taterne, derfor bruker vi her betegnelsen skøyer, for å klargjøre hvem det siktes til.
Historie[rediger | rediger kilde]
Skøyerne, som de gjerne ble kalt, er av blandet opprinnelse. Mye tyder på at de er etterkommere av norske landstrykere og tyske handelsreisende som ankom landet på 1600-tallet. Det har også forekommet blandingsekteskap mellom skøyere og tatere, men skøyerne betraktet seg ikke som tatere og gjorde heller ikke krav på tilhørighet i romanifolket.
Av den norske majoritetsbefolkningen ble skøyerne – i likhet med taterne – stemplet som omstreifere og utsatt for rasistisk diskriminering og forfølgelse. De ble stadig møtt med fordommer, og stemplet som mindreverdige, farlige eller med større tilbøyelighet til kriminell atferd enn andre.
Fordommene mot de reisende folk fikk utslag i aktiv undertrykkelse fra folk, kirke og stat. Dette gjaldt både skøyere og tatere. Spesielt i etterkrigstiden ble de forfulgt i regi av Omstreifermisjonen, og presset til å oppgi sine gamle språk og tradisjonelle levemåte. Svært mange reisende barn ble plassert på barnehjem og fornorskningsanstalter, kvinner ble tvangssterilisert, begge kjønn ble lobotomert og/eller sendt til arbeidskolonier, som f.eks. Svanviken. Den norske regjeringen arbeidet bevisst for å utslette de reisendes egenart.
Svært mange av de såkalte skøyerne vokste opp uten å kjenne sine biologiske familier, eller ha kjennskap til sin egen kultur. Språket rodi brukes ikke lenger, den gamle kulturen er blitt glemt, og alt som gjenstår for mange er å søke sine røtter gjennom slektsforskning.
Da taterne/romanifolket ble anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge, valgte norske myndigheter å kategorisere også etterkommerne av de gamle skøyerslektene i den samme gruppen. Dermed ble skøyerne, i likhet med taterne fra Østlandet, Trøndelag og nordvestkysten, anerkjent som et eget folk med lang historisk og kulturell tilknytning til Norge.
Forholdet til taterne/romanifolket[rediger | rediger kilde]
Av romanifolket blir skøyerne sett på som et annet folkeslag, De drev ikke med taternes tradisjonelle håndverk, og hadde ikke de samme skikker, kulturelle særpreg, musikkstil og handelsvirksomhet. Språket deres, rodi, var ikke nært beslektet med norsk romani.
Det berettes om at det tidligere var stridigheter mellom tatere og skøyere. Eilert Sundt forteller i Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge Arkivert 9. oktober 2006 hos Wayback Machine. om skøyerne, de såkalte «småvandringene», at de ble sett på med forakt av «storvandringene» (taterne) fordi de ikke hadde sin herkomst i Asia som dem, men kun var «nogle forløbne tydskere, som for et par hundrede år siden, men efterat rommanierne havde «taget landet i besiddelse,» trængte sig ind her».
Av taterne blir skøyerne fortsatt kalt mjøltravere og andre nedsettende betegnelser. Til gjengjeld svarte skøyerne med å kalle taterne for bekkespringere eller villmenn.
I nyere tid har mange skøyere begynt å bruke en form for romani og hevde å ha tilhørighet i taterkulturen. Men taterne er seg fortsatt bevisst hvilke slekter de betrakter som mjøltravere og ikke. Disse blir ikke betraktet som en del av romanifolket, da de i utseende, språk og kultur tradisjonelt har utgjort et annet folk.
Kultur[rediger | rediger kilde]
Skøyerne holdt sjelden hester, men reiste helst rundt i seilbåt eller vandret omkring til fots med håndkjerre. De livnærte seg med handelsvirksomhet og som skraphandlere.
De var for det meste tilhengere av konservativ kristendom.