Mistankens hermeneutikk

Mistankens hermeneutikk er en tolkningsmetode hvor en ikke tar aktørers utsagn for «pålydende», men systematisk leter etter skjulte bakenforliggende intensjoner. Særlig benyttes tolkingsstrategien for å utøve ideologikritikk ved å vise at det som tilsynelatende er gode intensjoner egentlig er kamuflerte særintersser, falsk bevissthet eller skjult ideologi. Mistankens hermeneutikk blir særlig benyttet for å undergrave integriteten til politiske motstandere og trekke deres motiver i tvil.

Begrepet stammer fra filosofen Paul Ricœur og benyttes mest i litteraturvitenskapen, men uttrykket lånes av og til inn i historiefaget og statsvitenskap. Særlig Friedrich Nietzsche, Sigmund Freud og Karl Marx omtales som tenkere som har utviklet teorier som er bygd på mistankens hermeneutikk. For Freud kunne mange psykologiske problemer «avsløres» som undertrykt seksualitet gjennom å tolke sine pasienters historier ut fra mistankens hermeneutikk. Marx hevdet at ideologi avspeilte fordekte klasseinteresser og herskerklassens særinteresser, og Nietzsche kunne avsløre «vilje til makt».

I Norge er begrepet og særlig forbundet med filosofen Hans Skjervheim og historikeren Jens Arup Seip.

Skjervheim kritiserte mistankens hermeneutikk som fortolkingsmetode fordi en bare kunne avsløre noens intensjoner som falske dersom fortolkeren selv hadde mer adekvat innsikt. Men dette krevde begrunnelse av hvorfor fortolkeren har bedre forståelse, noe som ifølge Skjervheim oftest ble omgått. Dermed var mistankens hermeneutikk ødeleggende for å føre en likeverdig dialog.