Mingulay

Mingulay
Miughalaigh
Klippene vest på øya. Foto: Tony Kinghorn
Geografi
Plassering		Atlanterhavet
Øygruppe		Hebridene Barra Isles
Areal		6,40 km² km²
Lengde		4,4 kilometer
Bredde		2,6 kilometer
Høyeste punkt		Càrnan (279 moh.)
Administrasjon
Land		Skottland
Region		Ytre Hebridene
Demografi
Befolkning		0
Posisjon
Mingulay 56°48′41″N 7°38′15″V
Mingulay på Commons

Mingulay (skotsk gælisk: Miughalaigh hør ) er den nest største av øyene i øygruppen Barra Isles i Ytre Hebridene på vestkysten av Skottland. Den ligger 19 km sør for øya Barra (som øygruppen har navn etter). Mingulay er også den nest sørligste av alle øyene i de Ytre Hebridene, bare Barra Head ligger lenger sør. Det høyeste punktet på Mingulay er Càrnan som er 279 meter over havet. Mingulay er kjent for sine viktige sjøfuglbestander, inkludert lundefugler, svartbeinte krykkjer og alker, som hekker i klippene ut mot havet, og som blant de høyeste på De britiske øyer. Øya ble fraflyttet i 1912 og brukes i dag som utmarksbeite for sau.

Historie og kultur

Restene av det gamle skolehuset på Mingulay.

Foto: Paul Store

Mingulay har vært bebodd siden jernalderen, og kulturen på øya ble påvirket av utsendinger fra tidlig kristendom, og fra 700-tallet norrøne nordboere fra Norge på vikingtokt, men siden slo seg ned på Hebridene og påvirket stedsnavnene, blant annet Mingulay hvor siste stavelse -ay er avledet fra norrønt, «øy» (se nedenfor). Mellom 1400- og 1800-tallet var Mingulay underlagt landområdene til klan MacNeil med base på Barra. Etter to tusen år eller mer med uavbrutt bosetning ble øya oppgitt av dens gælisktalende bosetning i 1912 og har vært ubebodd siden. Øya er assosiert med «Mingulay Boat Song» som ble komponert i 1938. Melodien er beskrevet i Robertons Songs of the Isles som en tradisjonell gælisk melodi, sannsynligvis med tittelen «Lochaber». Sangen beskriver fiskere som seiler hjem til øya Mingulay hvor familiene deres venter.

Det er en lokal tradisjon at fransk gull som var tenkt å gi økonomisk støtte jakobittenes opprør i 1745 ble skjult i en sjøgrotte på vestkysten. Denne forestillingen dannet grunnlaget for romanen Children of Tempest av Neil Munro (1863–1930).

Mingulay eies i dag av National Trust for Scotland siden 2000.

Navn

I historisk tid var Hebridene preget av keltisk, norrøn og skotsk kultur og det er åpenbart i mangfoldet av stedsnavn i øyene. Mingulay er avledet fra Mikil-ay, norrønt for «Stor-øy», skjønt det er ganske villedende da den er kun den enst største av Barra-øyene bak Vatersay, som er lavtliggende og synes mindre sett fra skip. Miughalaigh og Miùghlaigh er to varianter av det gæliske navnet, avledet fra det norrøne. Skotter fra Lavlandet i sørlige Skottland har på sin side beskrevet øya som Mewla og Micklay før den endelig fikk sin nåværende variant.

Litteratur

• Buxton, Ben (1995): Mingulay: An Island and Its People. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-874744-24-6.
• Darling, F. Fraser & Boyd, J. M. (1969): Natural History in the Highlands and Islands. London. Bloomsbury. ISBN 1-870630-98-X.
• Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh. Canongate. ISBN 1-84195-454-3.
• Martin, Martin (1703): A Description of the Western Isles of Scotland Including a Voyage to St. Kilda
• Murray, W. H. (1973): The Islands of Western Scotland. London. Eyre Methuen. SBN 413303802.
• Neat, Timothy (2000): When I Was Young: Voices from Lost Communities in Scotland – The Islands. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-84158-039-2.
• Storey, Liza (Lisaidh Dhonnchaidh Mhoir) (2008): Miughalaigh. Inverness. CLAR. ISBN 978-1-900901-14-7.

Eksterne lenker

• Lonely Isles Mingulay
• The National Trust for Scotland - Mingulay, Berneray & Pabbay.
• The National Trust for Scotland - Seabird colonies.